Spørsmål og svar med performancekunstner Anahita Alebouyeh (29).
ANAHITA ALEBOUYEH ER født i Iran og oppvokst i Norge. Hun har blant annet en kunst-bachelor fra Kunst- og designhøyskolen i Bergen, og jobber for det meste med performance — live, innspilt og installert.
– Jeg jobber også med skulptur og iscenesettelse av rom. Det som faller meg inn.
– Hva er så interessant med disse kunstformene?
– Jeg synes det er gøy! Jeg synes det er gøy å underholde og gøy å være en del av publikum.
Det har hun gjort på performancefestivaler i Warsawa, musikkfestivaler i Kristiansand og på Vilde Tuvs «Cheesecake & Wine Tour», i tillegg til sin egne performance-serie «Soundtrack of Life» og en rekke andre solo- og gruppeutstillinger.
Det viktigste definerer hun dog som turen til Polen:
– Jeg hadde fått besøk av en kurator under Oslo Open i fjor og ble invitert til å søke på deres festival. Det var kult å dra til et annet land, møte nye folk, vise kunst, og få respons utenfor komfortsonen. Men jeg må si at alle øyeblikkene fram til nå har vært viktige. Det er alltid viktig å få muligheter til å stille ut, og å gjøre så mye som mulig og å vise arbeid.
– Hvordan arbeider du på atelieret ditt opp mot en utstilling?
– Det varierer veldig, det kommer an på utstillingen og på arbeidet. Jeg jobber ofte med flere arbeider samtidig. Jeg liker å se filmer, høre på sanger, snakke og tulle med venner og kollegaer — og swoosh, et lite kunstverk. Mottoet mitt er som Nike: Just do it! Just have fun!
– Hva slags temaer utforsker du i kunsten din?
– Jeg faller og snubler mye i kunsten min. Bokstavelig talt — jeg tryner og slår meg veldig mye. Kanskje jeg utforsker å drite meg ut, jeg vet ærlig talt ikke.
– Au, jeg falt ut av stolen, vent litt. Hva var spørsmålet igjen?
– Hva er så interessant med dette?
– Jeg vet ikke, jeg prøver å finne meningen med livet. Det hele startet jo ved at jeg falt ut av mamma sin mage, selv om hun tok keisersnitt, og det hele kommer til å ende opp med at jeg faller ned i grava.
– I presentasjonsteksten av deg på Oslo Opens hjemmesider står det at du håper at dine arbeider vil inspirere seeren til en dyp refleksjon rundt popkultur. Hvorfor håper du det?
– Popkulturen var på et tidspunkt søtt og fint. Det var som godteri for kulturen vår, men som vi merker nå, så har det bli litt for mye e-stoffer. Jeg vil at folk skal ha et sunt forhold til popkulturen, og ikke bli oppslukt og feite, som jeg har blitt.
I Alebouyehs performance-serie «Soundtrack of Life», deler hun opp et langvarig perfomance-prosjekt i fremførte stykker.
– Planen er å lage et arkiv av performancer som potensielt er uendelig. Jeg bruker dette performance-arkivet til å utforske forskjellige situasjoner og scenarioer, og ofte er prosjektet spilt ut som en situasjon — «en happening» — i ulike former, hvor jeg bruker meg selv i hovedrolle. Ofte er det stedsspesifikt, hvor jeg bruker stedet og ofte situasjonen som allerede pågår.
Som en avsluttende act, bruker hun ofte sang.
– Da bruker jeg ofte sanger fra kjente artister — sanger som folk har hørt før, og som de allerede har en mening om, eller et minne knyttet til. Dette bruker jeg som et følelsesmessig lag for publikum.
– Hvem håper du kommer innom ditt atelier under Oslo Open?
– Alle som vil og kan, og som ikke vil og ikke kan! Mest av alt vil jeg at Olav Thon kommer innom, han eier jo tross alt bygget og elsker å bruke pengene på kunst, hihi.
