Unbreakable Kimmy Schmidt gir oss et utdatert, viktig og fantastisk morsomt syn på vår samtid

Presse
Presse
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.

Vi har, kanskje litt sent, sett første sesong av Unbreakable Kimmy Schmidt. Men det er ikke for sent.

S1, E1, intro: Det er sommer. Men fire voksne og naive kvinner holder hender rundt et falleferdig juletre i en bunker uten verken inn- eller utsyn. De synger:

«Apocalypse, apocalypse. We caused it with our dumbness».

Her har de vært innesperret i 15 år, i blind tro på en foreløpig ansiktsløs mann som har kidnappet og hjernevasket dem med en egen tolkning av kristendommen. Til jentene har han sagt at han har reddet dem fra apokalypsen. I løpet av de femten årene har de lært at de er de eneste gjenværende på kloden, og at deres kropper nå er underlagt mannen og til hans evige fortjeneste.

Referansene til virkeligheten er overveldende mange allerede. Kidnappinger, overtro, kulter og hjernevasking. Blodseriøse temaer som bør spøkes med, fordi spøken, når den treffer, er en meningsbærende ytring som latterliggjør giftige fenomener i samtiden vår slik at vi kan utvikle oss.

Annonse

Midt under den naive nynningen slås en av dørene ned, og hovedpersonen Kimmy Schmidt, spilt av Ellie Kemper på mesterlig vis, roper: «Å, nei, ildmonstre!»

Det viser seg å være politiet. Etter femten år, er de endelig funnet.

Fra venstre: Karakterene rike Jacqueline Voorhees, dumme Kimmy Schmidt og flamboyante Titus Andromedon. (Foto: Presse.)                                                                                                                                                                                                                                    

Show, don’t tell

I hver replikk ligger så mye mer enn bare en helt vanlig samtale. Med eksemplarisk utføring av å vise, og ikke fortelle fra virkeligheten (en kjent tommelfingerregel i fortellerkunsten) er Unbreakable Kimmy Schmidt et godt argument for hvorfor det kan være viktig å verne om noe som Netflix-serier, sammen med den hellige kunsten og den rene journalistikken, for å skrive vår tids historie mest mulig nyansert.

Det går over til klipp fra nyhetsdekningene rundt funnet. Sketchen er ren satire: «Hvite kvinner funnet i Indiana. En latinamerikansk kvinne også funnet», rapporteres det.

Videre at «en selverklært Messias, Pastor Richard Wayne Gary Wayne, best kjent i lokalområdet som ‘verdens verste bryllups-dj’ på Yelp» er siktet.

På få minutter har Unbreakable Kimmy Schmidt karikert, eller kanskje portrettert, samtiden vår som overlegent dominert av hvite og menn, der latinamerikanere er undertrykket, samt lokalbefolkningen som app-avhengige konsumenter, mediene som sensasjons-jagere og at selverklærte messiaser er DJ-er på si.

Nesten sant

Nyhetsreportasjen gir videre plass til et vitne fra nærområdet som skal begynne å fortelle sin historie foran kameraet, men det går sømløst over til å bli ei låt i stedet.

Hans sitater klippes og limes, slik som virale Youtube-videoer der TV-sitater blir musikkvideoer. Herfra går det over i Unbreakable Kimmy Schmidts kjenningsmelodi, som også er et klipp- og lim-produkt som i seg selv ikke gir noe mening bortsett fra å være en «lollete» remix av sitater fra episoder i fremtiden.

Intro (eksternt innhold):

Møter virkeligheten

Nå som jentene er frie, er det høyst på tide å ta av seg den femten år gamle tannreguleringen og å møte samtiden de har gått glipp av.

Det er også det som gir Unbreakable Kimmy Schmidt et stort spillerom i karikeringen av virkeligheten. Serie-plottet, som kaster ball mellom en Kimmy Schmidt som ikke har fått med seg trendene siden tidlig 2000-tall, og hennes møte med samtiden hun slippes ut til, inviterer seerne til å se samtiden fra Kimmy Schmidts utdaterte perspektiv, helt uten grånyansene i mellom. Det gjør ikke bare Kimmy Schmidt latterlig — men samtiden vår.

De blir kalt «Muldvarpkvinnene» og kastet inn i sitt første talkshow på TV. Her blir vi introdusert for hvor bakpå muldvarpkvinnene er blitt, etter å ha gått glipp av så og si alt. Resten av serien finner handling i dette, når hovedpersonen skal møte utfordringene ved å prøve å leve et normalt liv.

De fire kidnappede kvinnene, senere kalt «Muldvarpkvinnene» på sitt første talkshow etter at de ble funnet. (Foto: Presse.)

Talkshowet avsluttes med satirisk fremstilling av kommersiell tv. Verten sier: «Og etter pausen skal vi se en av muldvarpkvinnene gå gjennom en total makeover», før de får hver sin goodiebag og forlater studioet. Det er herlig med litt Hollywood-kritikk fra Hollywood.

De fire søstrene er på vei tilbake til bunkeren, som om det var en selvfølge. Men Kimmy Schmidt bestemmer seg for å hoppe ut av taxien. Hun er den eneste av de fire som har innsett at de har blitt undertrykket.

– Er du sprø, spør en av søstrene. Og fortsetter:

– Vi er bare søppel, vi må tilbake til Pastor Wayne.

Kimmy nekter, og blir. Hun blir venn med sin nye romkamerat Titus Andromedon (spilt av Tituss Burgess) og jobber som barnevakt for Jacqueline Voorhees (spilt av Jane Krakowski), kona til noen med evige økonomiske midler, men utallige problemer og utrolig bakgrunn. Legg merke til de latterlige ny-amerikanske New York-navnene.

Karakterene Kimmy Schmidt og Jacqueline Voorhees i gaten hvor Kimmy Schmidt bor i «Unbreakable Kimmy Schmidt». (Foto: Presse.)

Gjennom serien får vi innsikt i livene til innflyttere til New York, som er fremmed for de fleste. Titus Andromedon har som mål å bli en kjent skuespiller, men tjener livets opphold gjennom å kle seg ut som en Disney-robot på gata — en drakt han har leid med stor gjeld til, for så vidt. Det gir likevel mye til oss som seere å få et innblikk i New York-gateperfomerens liv bak masken.

Selv om Kimmy Schmidt for det meste møter på hindringer, tar hun dem på strak arm. Det meste hun gjør, gjør hun for aller første gang. Men Kimmy er unbreakable og må adaptere til den nye verdenen omkring henne. Selv om hun åpenbart ikke forstår noe som helst, later hun både frivillig og ufrivillig som at hun gjør det, og ofte kommer tilfeldighetene til unnsetning, slik at hennes 15 år gamle uttrykk og fraser nesten fører til en samtale, men som oftest ikke. Uansett fantastisk morsomt.

Til retten

Senere i første sesong går Kimmy Schmidt til rettssak mot Pastor Richard Wayne Gary Wayne. Hun møter den desperate pressen igjen og blir denne gangen kalt «Kimmy Schmidt, Muldvarpkvinnenes Paul McCartney».

I salen har hun de aller fleste imot seg (selvfølgelig!), deriblant flere av «søstrene» som også har vært innesperret. I mellomtiden har disse gjort sekten større, og vervet nye kvinnelige medlemmer fra blant annet treningssentre. Herregud.

«Pastoren» vinner de flestes hjerter med smart bruk av stemningsopphøyende argumenter som amerikanerne digger. Dessuten har Kimmy Schmidt fått tak på det som må være verdens morsomste og dårligste advokater. Deres eneste bevisbyrde i saken er ordboka, som definerer «kidnapping».

Fra episode 12: Pastor Wayne Gary Wayne har med seg gitaren i retten og vinner salens hjerter:

Mens pastoren stadig argumenterer med populistiske temaer, selv om de ikke nødvendigvis ikke har mye substans. «Vi er amerikanere og tror på Jesus, gjør vi ikke?!», sier han, noe som selv Kimmy Schmidts advokater må nikke ja til.

Det beste med Unbreakable Kimmy Schmidt er at serien er slående smart. Man kan se på det både passivt og aktivt, og episoder igjen og igjen uten at det blir repeterende. Manuset og handlingen er mye mer innviklet enn man nødvendigvis får med seg ved første øyekast.

Vi har så vidt sett første og andre sesong, men det ligger tre sesonger ute på Netflix. Vi gleder oss til å se resten.

Serien er skrevet og regissert av Robert Carlock og Tina Fey.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen