Vi har, kanskje litt sent, sett første sesong av Unbreakable Kimmy Schmidt. Men det er ikke for sent.
S1, E1, intro: Det er sommer. Men fire voksne og naive kvinner holder hender rundt et falleferdig juletre i en bunker uten verken inn- eller utsyn. De synger:
«Apocalypse, apocalypse. We caused it with our dumbness».
Her har de vært innesperret i 15 år, i blind tro på en foreløpig ansiktsløs mann som har kidnappet og hjernevasket dem med en egen tolkning av kristendommen. Til jentene har han sagt at han har reddet dem fra apokalypsen. I løpet av de femten årene har de lært at de er de eneste gjenværende på kloden, og at deres kropper nå er underlagt mannen og til hans evige fortjeneste.
Referansene til virkeligheten er overveldende mange allerede. Kidnappinger, overtro, kulter og hjernevasking. Blodseriøse temaer som bør spøkes med, fordi spøken, når den treffer, er en meningsbærende ytring som latterliggjør giftige fenomener i samtiden vår slik at vi kan utvikle oss.
Midt under den naive nynningen slås en av dørene ned, og hovedpersonen Kimmy Schmidt, spilt av Ellie Kemper på mesterlig vis, roper: «Å, nei, ildmonstre!»
Det viser seg å være politiet. Etter femten år, er de endelig funnet.
Show, don’t tell
I hver replikk ligger så mye mer enn bare en helt vanlig samtale. Med eksemplarisk utføring av å vise, og ikke fortelle fra virkeligheten (en kjent tommelfingerregel i fortellerkunsten) er Unbreakable Kimmy Schmidt et godt argument for hvorfor det kan være viktig å verne om noe som Netflix-serier, sammen med den hellige kunsten og den rene journalistikken, for å skrive vår tids historie mest mulig nyansert.
Det går over til klipp fra nyhetsdekningene rundt funnet. Sketchen er ren satire: «Hvite kvinner funnet i Indiana. En latinamerikansk kvinne også funnet», rapporteres det.
Videre at «en selverklært Messias, Pastor Richard Wayne Gary Wayne, best kjent i lokalområdet som ‘verdens verste bryllups-dj’ på Yelp» er siktet.
På få minutter har Unbreakable Kimmy Schmidt karikert, eller kanskje portrettert, samtiden vår som overlegent dominert av hvite og menn, der latinamerikanere er undertrykket, samt lokalbefolkningen som app-avhengige konsumenter, mediene som sensasjons-jagere og at selverklærte messiaser er DJ-er på si.
Nesten sant
Nyhetsreportasjen gir videre plass til et vitne fra nærområdet som skal begynne å fortelle sin historie foran kameraet, men det går sømløst over til å bli ei låt i stedet.
Hans sitater klippes og limes, slik som virale Youtube-videoer der TV-sitater blir musikkvideoer. Herfra går det over i Unbreakable Kimmy Schmidts kjenningsmelodi, som også er et klipp- og lim-produkt som i seg selv ikke gir noe mening bortsett fra å være en «lollete» remix av sitater fra episoder i fremtiden.
Intro (eksternt innhold):
Møter virkeligheten
Nå som jentene er frie, er det høyst på tide å ta av seg den femten år gamle tannreguleringen og å møte samtiden de har gått glipp av.
Det er også det som gir Unbreakable Kimmy Schmidt et stort spillerom i karikeringen av virkeligheten. Serie-plottet, som kaster ball mellom en Kimmy Schmidt som ikke har fått med seg trendene siden tidlig 2000-tall, og hennes møte med samtiden hun slippes ut til, inviterer seerne til å se samtiden fra Kimmy Schmidts utdaterte perspektiv, helt uten grånyansene i mellom. Det gjør ikke bare Kimmy Schmidt latterlig — men samtiden vår.
De blir kalt «Muldvarpkvinnene» og kastet inn i sitt første talkshow på TV. Her blir vi introdusert for hvor bakpå muldvarpkvinnene er blitt, etter å ha gått glipp av så og si alt. Resten av serien finner handling i dette, når hovedpersonen skal møte utfordringene ved å prøve å leve et normalt liv.
Talkshowet avsluttes med satirisk fremstilling av kommersiell tv. Verten sier: «Og etter pausen skal vi se en av muldvarpkvinnene gå gjennom en total makeover», før de får hver sin goodiebag og forlater studioet. Det er herlig med litt Hollywood-kritikk fra Hollywood.
De fire søstrene er på vei tilbake til bunkeren, som om det var en selvfølge. Men Kimmy Schmidt bestemmer seg for å hoppe ut av taxien. Hun er den eneste av de fire som har innsett at de har blitt undertrykket.
– Er du sprø, spør en av søstrene. Og fortsetter:
– Vi er bare søppel, vi må tilbake til Pastor Wayne.
Kimmy nekter, og blir. Hun blir venn med sin nye romkamerat Titus Andromedon (spilt av Tituss Burgess) og jobber som barnevakt for Jacqueline Voorhees (spilt av Jane Krakowski), kona til noen med evige økonomiske midler, men utallige problemer og utrolig bakgrunn. Legg merke til de latterlige ny-amerikanske New York-navnene.
Gjennom serien får vi innsikt i livene til innflyttere til New York, som er fremmed for de fleste. Titus Andromedon har som mål å bli en kjent skuespiller, men tjener livets opphold gjennom å kle seg ut som en Disney-robot på gata — en drakt han har leid med stor gjeld til, for så vidt. Det gir likevel mye til oss som seere å få et innblikk i New York-gateperfomerens liv bak masken.
Selv om Kimmy Schmidt for det meste møter på hindringer, tar hun dem på strak arm. Det meste hun gjør, gjør hun for aller første gang. Men Kimmy er unbreakable og må adaptere til den nye verdenen omkring henne. Selv om hun åpenbart ikke forstår noe som helst, later hun både frivillig og ufrivillig som at hun gjør det, og ofte kommer tilfeldighetene til unnsetning, slik at hennes 15 år gamle uttrykk og fraser nesten fører til en samtale, men som oftest ikke. Uansett fantastisk morsomt.
Til retten
Senere i første sesong går Kimmy Schmidt til rettssak mot Pastor Richard Wayne Gary Wayne. Hun møter den desperate pressen igjen og blir denne gangen kalt «Kimmy Schmidt, Muldvarpkvinnenes Paul McCartney».
I salen har hun de aller fleste imot seg (selvfølgelig!), deriblant flere av «søstrene» som også har vært innesperret. I mellomtiden har disse gjort sekten større, og vervet nye kvinnelige medlemmer fra blant annet treningssentre. Herregud.
«Pastoren» vinner de flestes hjerter med smart bruk av stemningsopphøyende argumenter som amerikanerne digger. Dessuten har Kimmy Schmidt fått tak på det som må være verdens morsomste og dårligste advokater. Deres eneste bevisbyrde i saken er ordboka, som definerer «kidnapping».
Fra episode 12: Pastor Wayne Gary Wayne har med seg gitaren i retten og vinner salens hjerter:
Mens pastoren stadig argumenterer med populistiske temaer, selv om de ikke nødvendigvis ikke har mye substans. «Vi er amerikanere og tror på Jesus, gjør vi ikke?!», sier han, noe som selv Kimmy Schmidts advokater må nikke ja til.
Det beste med Unbreakable Kimmy Schmidt er at serien er slående smart. Man kan se på det både passivt og aktivt, og episoder igjen og igjen uten at det blir repeterende. Manuset og handlingen er mye mer innviklet enn man nødvendigvis får med seg ved første øyekast.
Vi har så vidt sett første og andre sesong, men det ligger tre sesonger ute på Netflix. Vi gleder oss til å se resten.
Serien er skrevet og regissert av Robert Carlock og Tina Fey.
