Vi reiste østover mot Way Out West og møtte skuffelse og glede.
EN KORT togtur fra hovedstaden og de Øya-klare festivalgjengerne tok Subjekt også turen til storebror i Göteborg. Foruten å friste med Frank Ocean, kunne Way Out West by på en variert line-up med både nostalgiske, store og nisje-artister. Mange av dem kom rett fra Øya, men på programmet fantes også navn som The Blaze, Regina Spektor, Band of Horses, Shout Out Louds og Jon Hopkins, for å nevne noen.
Men hva er egentlig Way Out West? Og hva kan den svenske festivalen by på som man ikke får andre steder? Svaret er fasettert:
Den norske kirke møter leirskole møter russetreff møter kulturelite. Det resulterer i jævla god stemning.
DET FØRSTE møtet med festivalen utartet seg til å bli et lite maraton i mangel på frivillige som faktisk kjente festivalområdet. Om dette var fordi våre svenske søstre slet med å forstå vestlandsdialekten til sauna-dronningen Helene Bergsholm, som jeg reiser med — eller om det var dårlig organisert — er heller vanskelig å svare på.
Da man atter en gang hadde fått lasset av sauna og utstyr i et over gjennomsnittlig idyllisk presseområde (som også viste seg å være en VIP-avdeling for halve Sverige) var det tid for å sjekke ut festivalen.
Det første som slo oss øltørste festivalkritikere var det faktum at man faktisk ikke fikk lov til å nyte en kald «Guld» på festivalen. Eller, jo! Et innsnevret område på 15 kvadratmeter tilbød alkoholholdig drikke til en noe stivere pris enn hva vi hadde ventet oss på svensk jord. Men dette var ikke den eneste restriksjonen på festivalen i Vest-Sverige.
SELV MED en vegetarianer på lasset, ble festivalen som har vært vegetarisk siden 2012, litt for konseptuelt vegetarisk. Tommel opp for miljø, men festivalen kunne med god samvittighet gitt et noe friere kosttilbud til festivalgjengerne.
Det skulle ikke stå på gratis-utvalget på Way Out West, festivalen var et velkonstruert reklame-Mekka. For én av Subjekts festivalkritikere utviklet en gratis-delikatesse seg i dramatikk da en vegansk tortillachips satt seg fast i spiserøret. Utover dette nøt både vi og resten av folket en rekke artikler fra gratis-sortimentet.
FOR Å i det hele tatt ha sjans til å opparbeide oss en OK pluss promille, bar turen videre ut til publikums selvimproviserte drikkeområde. På utsiden av festivalen.
Og det var det sårt behov for, i og med at det kun var plass til 0,00000034 prosent av festivalgjengerne i Way Out Wests fengsel av et alkoholhjørne. Men, fortvil ei. På vorset var det mulighet for å leie anlegg til festivaloppdrikkingen, noe som resulterte i at mange prioriterte alkoholinntaket over en rekke av de tidlige liveartistene.
FOR DE SOM faktisk klarte å oppholde seg på festivalområdet på dagtid, uten å engste seg for å svi av et par lapper, var «høyden» stedet. Svartkledde hipstere spiste fireretters, drakk Gin Tonics mens de nøt høykultur og et kvalitetsspekket kortfilmprogram. Minglefaktoren var svært høy, og blant andre Ruben Östlund og Silvana Imam hadde sit-downs på scenen.
Så var det tid for å nyte — og det gjorde vi!
MAJOR «FUCKING» LAZER var konserten man overså i programmet, men som var umulig å overse på festivalområdet. Mer pyro skal man lete lenge etter. Gutta visste hvordan man pleaser et publikum da de introduserte Mø som gjesteopptreden med låta «Lean On». Deretter gikk det bare oppover.
Stemningen var upåklagelig — stekerne fikk lov til å steke. Konserten ble på majestetisk vis avsluttet da Major Lazer fikk en hel festival til hoppe toppløse ved å si «throw your T-shirts in the air, Way Out West»!
LANA DEL REY fylte opp et helt festivalområde som strakk seg utover sperringer og matboder. Men hvem var det egentlig som stod på denna scenen? Hun må jo være en av de mest ikoniske Hollywood-frøkenene om dagen — hun er fab, men botox-mimikken klarte dessverre ikke å skjule Del Reys åpenbare sceneskrekk.
Vi ble sjarmert i senk de få øyeblikkene det virket som om Lana Del Rey faktisk koste seg på scenen, men det tok sjelden lang tid før mikrofonen var vendt ut mot publikum og ikke mot artisten selv. Vi bestemte oss for å ditche Lana og oppsøkte festivalens teltscene ved innsjøen i stedet. Bra valg.
For hvem andre er det egentlig som dropper konserten med Lana Del Rey? Jo, de som faktisk vet å sette pris på god fransk rap, pakket inn i deilig og drømmende synth.
THE BLAZE på Teltscenen var endelig stedet der blomsterkrans-trenden fra 2012 ikke eksisterte. The Blaze serverte et visuelt univers som definitivt utgjorde en uforglemmelig konsert spekket av trofaste fans.
Sist men ikke minst, den største av dem alle.
FRANK OCEAN, som forlot Øya-scenen i 2012, dukket like så greit opp på Way Out West med et helt symfoniorkester i ryggen. På hypnotiserende vis fortryllet soul-legenden publikum med «Ivy», «Blonde» og resten av set-lista som alle ventet på.
Som den perfeksjonisten han er, ble hele tre sanger avbrutt av årsaker som kun Frank kjenner til selv.
Resultatet var et publikum som mistet litt av tålmodigheten — men til gjengjeld hadde han med seg et knippe visuelle artister som lagde et solid kunstverk av performancen, som utgjorde hele backdroppet under konserten.
PÅ KVELD TO forstod man greia med Way Out West — altså hva som kanskje egentlig var festivalen, nemlig «Stay Out West».
Et upåklagelig klubbkonsept som var plassert på flere forskjellige venues i byen. En rekke av bookingene utgjorde euforiske klubbopplevelser langs Göteborgs elvebredder, Lorentz, Marcel Dettmann, Mwuana, Alma, Tash Sultana, Young M.A og Sigrid, for å nevne noen. Det var en nytelse å se sultne, slitne og våte festivalgjengere miste hemningene på klubben. Som om svenskene hadde spart opp engasjementet man til tider savnet under festivalen — til klubbnatta.
