Førstkommende fredag ruller Cinemateket i Oslo ut de analoge rullene og inviterer publikum til 70mm-festivalen. Vi tok en prat med initiativtakeren bak festivalen, Jan Eberholst Olsen, om filmformatets kvaliteter, ulemper og fremtid.
DET FYSISKE formatet 70mm betegnes ofte av filmentusiaster og cinefile som «det ultimate analoge filmformatet». Festivalprogrammet til den 12. årgangen av 70mm-festivalen spenner bredt hva angår nasjonalitet, sjanger og tidsperiode. Fra Stanley Kubricks «2001: En romodyssé» til Tony Scotts «Top Gun» til det sjeldne østtyske 70mm-dokuprosjektet, «Du bist Min.»
En god slump av tittelen på festivalen kommer fra siste halvdel av 50- og utover 60-tallet, da kinobransjen satte alle kluter til for å lokke publikum vekk fra TV-apparatet og tilbake inn i kinomørket.
Se ekstern video: Innføring i 70mm da det kom. Hvordan skulle formatet få folk til kinosalene?
Siden den tid har det brede analoge formatet blitt revitalisert opp til flere ganger, og i løpet av de fem siste årene har amerikanske regissører som Quentin Tarantino, Paul Thomas Anderson og Christopher Nolan tatt i bruk det analoge formatet. Det ferskeste eksempelet er sistnevntes virtuose krigsdrama, «Dunkirk», fotografert av Hoyte van Hoytema, som utelukkende ble skutt på 65mm, altså 70mm.
Det er verdt å merke seg at det etter sigende blir de siste visningene noen sinne av de tyske filmene «Du bist Min», «Goya» og «Signale» på 70mm under årets festival.
Håper formatet igjen har kommet for å bli
Vi tok en prat med Eberholst Olsen, som i tillegg til å være initiativtaker til festivalen, er teknisk leder på Cinemateket.
– Regissørene Nolan, Tarantino og Anderson må sies å representere en trio fra Hollywood, som i løpet av de siste årene har gitt formatet 70mm en ny vår. Først Anderson med «The Master» (2012), Nolan – delvis med Batman-filmene og «Interstellar», men først fullblods med kinoaktuelle «Dunkirk» – og Tarantino med «The Hateful Eight». Tror du disse eksemplene om noen år vil stå igjen som et nostalgisk blaff fra fortiden?
– Jeg håper det har kommet for å bli, men tror vel det blir enkeltfilmer av visjonære filmskapere. Jeg ser for meg at det kan bli flere filmer i formatet hvis «Dunkirk» blir en kommersiell suksess. Så vil det holde på til en film blir fiasko. Men regissørene du nevner, og flere lar seg forhåpentligvis inspirere, kan komme med en håndfull kopier til enkeltkinoer for å skille seg fra mainstream-opplevelsen. Det vil være forbeholdt de få, ettersom en vanlig 70mm-kopi koster et sted mellom 100 000 til 250 000 tusen norske kroner å produsere.
– Formatet har eksistert siden filmens fødsel seint på 1800-tallet, men fikk sin storhetstid på 1960-tallet. I korte trekk, hvordan har formatet utviklet seg frem til i dag? Finnes det noen tydelig forskjell på bildekvaliteten til «Oklahoma!» fra 1955 og nå kinoaktuelle «Dunkirk»?
– «Oklahoma!» var en kjempesuksess da den kom ut, og banet vei for en rekke musikaler i 70mm-formatet, som «West Side Story». Aller mest måtte man fylle bredden i det nye formatet, spesielt siden det var noe publikum ikke hadde mulighet til å oppleve hjemme. «Spartacus», «Lawrence of Arabia», «Cleopatra» og lignende store epos dominerte boxoffice på slutten av 50-tallet og langt ut på 60-tallet, og er virkelig filmer som gjør seg i formatet.
– «Dunkirk» bruker formatet slik som Freddie Young, som var David Leans fotograf, ville gjort på 60-tallet. De originale filmkopiene ble trukket direkte fra negativet. Kopiene ser annerledes ut i dag enn de gjorde på 60-tallet ettersom de ikke er trukket direkte fra negativet, men har vært innom et nytt internnegativ før de trykkes tilbake på analogt format. Filmstocken er mer finkorna og gir et noe annerledes estetisk uttrykk. Jeg vil si det gir et mer «moderne 70mm-uttrykk», som hverken er bedre eller dårligere enn 70mm fra glansperioden på 60-tallet, bare litt annerledes.
– 70mm har alltid vært i en egen klasse
– Ifølge det store internettet kan analog 70mm i teorien ha en oppløsning som tilsvarer 16k, som på papiret tilsier åtte ganger så høy oppløsning som det vi tradisjonelt sett opplever i norske kinosaler (2K). Hva kan sies å være den store forskjellen mellom standardisert digital 2K eller 4K projeksjon, 35mm og 70mm?
– Åtti prosent av norske kinoer viser 2k, og de resterende viser 4k. Kvalitetskravet til digitalkino er en «premierekopikvalitet», som i praksis vil si en god kopi, som er godkjent av regissøren og filmfotografen. En digitalisert 70mm-kopi av den norske filmen Året gjennom Børfjord til 4k ligner i uttrykket til en 35mm premierekopien.
– 35mm-kopier har sin egenart og ser ofte veldig bra ut, men 70mm har alltid vært i en klasse for seg ettersom kopiene aldri har vært masseprodusert. Formatet har i praksis to og en halv ganger så stort bilde som alminnelig 35mm kinofilm, noe gir et bilde som oppleves skarpere og klarere.
– Originalkopier har vært trukket fra negativet, og alle kopier har vært så kostbare å produsere at samtlige ledd i prosessen har blitt fulgt opp møysommelig for å gjøre kopiene så gode som overhode mulig. Med 2,5 gang så stor billedflate som 35mm-film, gir 70mm deg et bilde som er betydelig skarpere, større farge kontrast, bedre farger gjengivelse (på grunn av bedre lab-arbeid.)
Gier en unik filmopplevelse
– Det analoge formatet har jo et mer stofflig og teksturrikt drag over seg, men jeg opplever, som du er inne på, at 70mm også har betydelig sterkere svarttoner, samt fargekontraster generelt. Hva kommer dette av?
– Analog film gir deg et fargerom som gjør at det svarte er helt svart, og det hvite er helt hvitt, samt alle fargenyanser i mellom. Ikke at det er så viktig hvorfor 70mm ser «bedre ut». Som Nolan selv sier om «Dunkirk»: «It’s all about the emotional experience in the theater.»
– Det er vår subjektive opplevelse av filmen – på 70mm – som gjør det til en helt unik opplevelse – som du ikke kan oppleve noe annet sted enn i kinosalen. Det er ikke slik at du trenger noen tekniske forutsetninger eller kunnskap om formatet, det er en opplevelse uten noen tekniske filter eller hinder mellom deg og selve persepsjonen av filmen.
– Ettersom 70mm-projeksjon er analog, hvordan fungerer det i praksis med lydsporet, og i hvilken grad påvirker det kvaliteten på lyden?
– Lyden på 70mm har alltid vært viktig. Siden 1956 har alle 70mm-filmer vært med 6-kanaler stereofonisk lyd. Filmene fra 50- og 60-tallet bruker gjerne det som kalles travelling dialogue, som vil si at lyden panoreres mellom de 5 høyttalerne som befinner seg bak lerretet, avhengig av hvor skuespilleren befinner seg på lerretet. De originale kopiene bruker magnetlyd, med 6 diskre analoge magnetspor på selve 70mm-kopien.
– I tillegg til den varme lyden, som kan sammenlignes med lyden fra en rørforsterker, var det vanlig at de mikset lyden helt annerledes den gangen: dialogen er behagelig og rolig mikset, mens effekter, musikk og sanger virkelig utnytter lydsporets dynamikkområde.
– På årets festival vil du virkelig høre dette på filmer som «Paint Your Wagon», «Ice Station Zebra»og «The Sound of Music». De nyrestaurerte filmene, samt «Interstellar» og «The Hateful Eight» bruker 6-kanalslyd fra lydsystemet DTS som blir levert på en dvd og synkes via et lydhode som sitter på selve 70mm-avspilleren.
Formatet krever fagkunnskap
– Hva kreves egentlig av et kinoanlegg for å kunne vise 70mm?
– For å vise 70mm trenger du en analog kinomaskin, som i tillegg til å kunne kjøre 35mm bred film kan bygges om til å kjøre 70mm. Du trenger egen optikk som er spesialtilpasset filmens format. For Tarantinos «The Hateful Eight», og ti andre filmer i Ultra Panavision 70mm, trenger man i tillegg en egen forsatslinse. Til slutt trenger du fagkunnskapen om hvordan man håndterer det massive formatet, og kinomaskinister som viser filmen for deg.
– Det er et stort apparat som skal til for å vise en 70mm-film. Formatet er stort, svært tungt og dyrt, samt upraktisk. Trolig derfor det er forbeholdt eksklusive visningssteder som større byer i USA, London, Paris, og lille Oslo. Cinemateket i Oslo har i flere år hatt en bevisst satsning på formatet, og er det stedet i verden som har vist fleste unike 70mm-kopier de siste sytten årene.
Bare ett eneste 70mm-laboratorium igjen i verden
– Hvordan er det med tilgang til kopier?
– Cinemateket i Oslo er tilknyttet paraplyorganisasjonen FIAF (International Federation of Film Archives, journ.anm.). Både gjennom denne ordningen og ved systematisk å opprettholde deres tekniske krav, som innebærer opplæring av kinomaskinister, oppgradering og vedlikehold av analogt utstyr, samt et stort kontaktnett blant andre filmarkiv med 70mm-kopier, har publikummet i Oslo hatt tilgang til svært sjeldne visninger på 70mm siden 2000.
– Mange av filmkopiene som har blitt vist siden den gang er ikke tilgjengelige lenger. Jeg spår at det vil bli betydelig vanskeligere i fremtiden å få tak i 70mm-kopier, ettersom det i dag kun finnes ett eneste 70mm-laboratorium igjen i verden, som ligger i Los Angeles.
– Det er utrolig gledelig at Tarantino, Nolan og Anderson blåser nytt liv i formatet, men det bidrar også til at presset og etterspørselen på eksisterende filmkopier blir større enn det har vært tidligere. I 2007 lånte festivalen tre tyske 70mm-kopier. Nå, ti år senere, har det vært betydelig vanskeligere å få tilgang til arkivkopiene, og det er trolig siste gang de blir vist på 70mm. Det at vi under årets festival får tilreisende fra England, Sverige, Danmark, Tyskland og Japan sier noe om hvor vanskelig det er å få sett disse filmene i sitt rette format.
70mm-festivalen ved Cinemateket i Oslo varer fra fredag 25. august til søndag 3. september. Festivalens fulle program finner du her.
