Matias Faldbakkens nye utstilling på Astrup Fearnley Museet er kunst som på tilfredsstillende vis diskuterer kunst, kontekst og samtid.
«A FAMOUS NAME attached to a painting literally makes it look better», skriver Siri Hustvedt i essayet «Balloon Magic» fra 2016. Matias Faldbakkens kunst kan ikke løsrives fra konteksten av hans suksess som en av Norges mest anerkjente nålevende samtidskunstnere.
Vi skal ikke la det ta overhånd, men «Effects of Good Government in the Pit» er en av Astrup Fearnley Museets utstillinger som vi har gledet oss lenge til å se: Den omfattende soloutstillingen som rommer Matias Faldbakkens kreativitet fra det inneværende tiåret. Og den skuffer heller ei.
Nye Faldbakken
Allerede før inngangen til utstillingslokalene, står noen av Matias Faldbakkens mest kjente trademarks. Flere skulpturer fra serien «Television Sculpture» og «Fuel Sculpture» fra 2011 og 2014 introduserer utstillingen, på en måte som allerede hinter til at museumsarkitekturen snart skal snus på hodet.
Teknisk sett er vi ikke inne i utstillingslokalene enda, og kurateringen forteller oss at Faldbakken raskt vil bevege oss vekk fra de eldre verkene. For når vi først entrér utstillingen, er alle verkene i «Effects of Good Government in the Pit» produsert det siste året — frem til og med den siste uken — fra hans atelier i Hegdehaugsveien i Oslo.
I utstillingsrommet møter vi først en av bæreveggene for museumsetasjene, tilfredsstillende dekorert i brunnyanserte, rektangulære fliser på høykant. Det minner om gulvet på Galleri Standard i Oslo, helt sikkert ikke en frivillig ønsket referanse, hvor Matias Faldbakken i kveld har enda en utstillingsåpning for mindre, og mer salgbare verker, samt boklansering.
Det er umulig å tenke seg noen annen strategisk grunn for den triple aktualiteten rundt kunstneren denne perioden, enn at Faldbakken og det kommersielt drevne Galleri Standard har lyst til å cashe inn på all den oppmerksomheten som Faldbakken nå skal få gjennom Norges største private institusjon for samtidskunst. Det gjør Standard Oslo til en slags museumsbutikk som selger plakatversjoner av de massive skulpturene Faldbakken har utstilt på Astrup Fearnley Museet, men det må da være lov.
Tomme vegger
Astrup Fearnley Museets store veggflater i første etasje, forutenom bærebjelkene, er helt ubenyttet. Eller bare sterkt kuratert.
Der Murakamis 25 meter lange oljemaleri stod tidligere i år, og der Cindy Shermans gigantiske portretter stod tidligere, står nå helt tomme og hvite vegger. Følger man veggene rundt den siste flisbelagte bæreveggen, kommer man til en åpning i museumsveggen, vidåpne, monumentale dører inn til museets vareheis.
Inni den, altså igjen utenfor det tradisjonelle utstillingsrommet, står Faldbakkens nye videoverk og spiller til sin egen rytme. Det kanadiske indiebandet Brave Shores’ låt «Never Come Down» spilles i forskjellige remix-utgaver på et lite anlegg, og på skjermen vises en ikke-identifisert mann med slips som beveger seg klønete til musikken.
Trump og troll
Videoverket er innrammet av heisens doble og gigantiske metalldører, og implementert i museets transportanlegg for Astrup Fearnley Samlingens mange gigantiske verker mellom etasjene. Igjen har Matias Faldbakken invitert til å se nytt på utstillingslokalene, og på mange måter virker han vrang og vrien mot institusjonens opplagte visningsflater. De hvite veggene skal enten flislegges eller ikke benyttes, mens museets vareheis ble det perfekte visningsrommmet.
For de som har sett det opprinnelige klippet som vises i videoen, er det åpenbart at det er Donald Trump som danser til musikken. Men museumdirektør Gunnar B. Kvaran og kurator Therese B. Möllenhoff jobber aktivt for å informere hver og en om at det er den amerikanske presidenten som er objektet i filmen. Det skal ikke være noen tvil, selv om hodet hans, helt sikkert ikke ufrivillig, er utenfor skjermbildet.
Verket tar utgangspunkt i en video som spredde seg viralt etter den amerikanske valgnatten i 2016. Originalklippet er fra en iscenesatt sketch fra Saturday Night Live, men ble satt sammen med indiepoplåta «Never Come Down», av alt-rightere, som en slags seiersvideo i sosiale medier over at en meme av en president ble valgt.
Derfra gikk indiepopbandet Brave Shores til juridisk kamp mot trollene, blant annet ved å få Youtube med på laget om å slette de videoer der Brave Shores’ låt ble brukt i politisk sammenheng. Men «you don’t simply» stoppe et troll. Internettrollene spiser lov og rett, og å prøve å få kontroll over dem er å miste kontrollen.
Spredningen av Trump og Brave Shores-låta kombinert gikk så langt at den nå har nådd Astrup Fearnley Museet, selvfølgelig med kunstneriske inngrep, som en slags tredje appropriering av originalmaterialet. Fra iscenesatt underholdning — til finkulturell samtidskunst med anti-estetisk tilnærming — via politisk lykkerus og trolling på internett.
På den måten diskuterer verket hvordan nettet har blitt en plattform hvor audio og video gjenbrukes i sammenhenger utenfor skapernes kontroll, og i hvert fall ikke med noe særlig hensyn til opphavsrett, og på Astrup Fearnley Museet like så. Men selvfølgelig i aller høyeste grad beskyttet av ytringsfriheten denne gangen, for det er ingen tvil om at kunstverket, og ikke låta, «Never Come Down» i denne utgaven har blitt et tre ledds-appropriert og høylytt diskuterende kunstverk om opphavsløs kommunikasjon, riktignok nå med Faldbakkens dogmatiske og avantgardiske klipperytmer og effekter, før originalverket nå konsumeres for fjerde gang med rasjonell hale gjennom Subjekt.no. Hvor skal det ende.
Internett-appropriasjon i fysisk format
I museets andre etasje finner man Faldbakkens skulpturserie «Screens Overlaps». Her har kunstneren satt sammen ulike fysiske objekter, på uventede måter, og plassert funnede bilder, fra ja — internett — på objektene. Gjenstandene som presenteres er alt fra klesplagg og gassflasker til steinplater og tomme datalagringsskap.
Faldbakken gjør objektenes ytterflater om til skjermer, og påfører gipsplater dersom de ikke egner seg. Dermed gjøres også disse om til «skjermer». Bildene er trykket på avispapir og limt på skulpturene i mange overlappende sekvenser, slik det kan se ut om man åpner det samme vinduet mange ganger på en dataskjerm. Motivene spenner fra uttrykk innen reklame, litteratur, kunsthistorie, populærkultur og internettmemes.
En stol har fått to av bena stivnet fast i en hvit gipsmasse som har et bilde av Disneys Snøhvit og Heksa på seg. På en skoletavle står det «Fuck Halil + Nadine». På et surfebrett står det «Greek», med pålimte bilder av den franske filosofen Marquis de Sades bok «Les 120 journées de Sodome».
Hele serien er en slags fysiskgjøring av konseptet Faldbakken presenterer i videoen med en dansende Donald Trump. En fysiskgjøring av internett-appropriasjoner, og av den absurde bildestrømmen vi til stadighet blir utsatt for.
Ved å plassere objektene — som fra før av er på bortebane — sammen med totalt uassosierte bilder, igjen på uventede måter, setter Faldbakken fokus på hvordan bilder kan tas helt ut av sin kontekst — og gjennom en skjerm plasseres på måter som gjør det til noe helt nytt. Verkene er ikke entydige, men har mange lag og utforsker også både kunsthistoriens forhold til appropriasjon, og samfunnets strukturer gjennom for eksempel skoletavler og militære gassflasker.
Objektene er plassert som på et rotete lager. Det kontrollerte kaoset inviterer til refleksjoner rundt museumsnormene allerede ved inngangen til verket, når man kommer opp trappen: Man må nærmest gå på tærne for ikke å treffe noen skulpturer på vei inn.
Stiller ut museets innside
I det minste rommet i Astrup Fearnley Museet, som har utsikt utover Oslofjorden, står verket ”Sommerkveld sommerkveld ved ved Oslofjorden Oslofjorden / Fra Fra Oslofjorden Oslofjorden”, en stedsspesifikk installasjon – og enda en appropriasjon.
To malerier av av den nasjonalromantiske maleren Hans Gude (1825 – 1903) er lånt fra Maritimt Museum og Nasjonalmuseet, og hengt sidelengs og på høykant, på en skjerm fra magasinet hvor Astrup Fearnley Museet oppbevarer kunstsamlingen sin.
Verket er enda en interessant bruk av museets arkitektur. Faldbakken vrenger museet, og stiller ut innsiden av arkitekturen i fenomenet museum, i stedet for å tilpasse seg de ytre rammene. Blant annet ved å henge opp de historiske maleriene på et luftig metallgitter i midten av rommet, slik at vi får se baksiden av rammene, og hvordan de er opphengt.
Metallstativene er vanligvis bare å finne i et gjemt og hemmelig Astrup Fearnley Lageret [sic! intended], og vi får se den folkekjære kunstneren Hans Gudes verk bli presentert i en helt annen form enn den opprinnelige.
Med vinduet ut mot Oslofjorden i bakgrunnen, og maleriene av den samme fjorden i forgrunnen, blir verket også en påpekning av kunsthistoriens portrettering av den virkelige verden gjennom realistiske naturmalerier, som igjen kan sammenlignes med hvordan vi i dag også prøver å legge store deler av virkeligheten inn i bildestrømmer i digitale skjermer.
Faldbakken presenterer og utforsker samtiden, som naturligvis politikken også inngår i. Han approprierer den folkekjære Hans Gudes idylliske malerier, som tilhører to viktige institusjoner for norsk kulturarv, og rører ved internettproblematikk gjennom å påpeke hvordan alt kan vendes til noe helt annet enn det opprinnelig var ment til, rekontekstualisering, som også får en til å tenke på temaer som overvåkning på internett, og hvordan hvert eneste spor man legger igjen kan plukkes opp av stat, autoritet eller troll — når som helst — og ganske enkelt settes inn i en ny kontekst.
