Ja, det er litt irriterende at Gisle, som kom seilende inn på et bananskall, plutselig har blitt homofrigjøringens posterboy. Men jeg skulle nok ønske at jeg hadde sett serien som tenåring, skriver Andreas Breivik.
Programleder Gisle A. Gjevestad Agledahl er turist i sitt eget liv, og drar på en dannelsesreise for å undersøke sin egen skamfølelse, og hvorfor det er vanskelig å være skeiv i Norge i 2017.
Da NRK lanserte serien tidligere i år, skrev jeg at programmet favoriserte et «normalt» familieliv, på bekostning av mer utradisjonelle livsstiler. Denne kritikken mener jeg man fortsatt kan rette mot programmet, men de gode og varierte intervjuobjektene gjør faktisk «Jævla homo» til en serie det er verdt å se. Men den kunne blitt enda bedre med mer kunnskap og tålmodighet.
Burde gått nærmere inn på ofrene
Serien kunne også ha blitt bedre hvis den strevde mindre med å bekrefte sine egne påstander.
Det viser seg at det ikke bare er lett å være homo — spesielt ikke hvis du bor på et lite sted som Karasjok. Her møter program-lederen Lemet Ánde, som arrangerte Karasjoks første Prideparade i 2015.
Ánde tar NRK med seg til gravplassen, hvor ikke bare broren hans, men også hans tidligere kjæreste ligger gravlagt. To homofile gutter som valgte å ta sine egne liv.
Møtet med «Hussein», som har blitt kastet ut hjemmefra, viser også at langt ifra alle kan leve problemfritt som homofile. Og kanskje skulle programmet heller tatt utgangspunkt i en av disse historiene?
Legning og seksualitet er komplekse begreper
De lesbiske får ikke fortelle mange historier i «Jævla homo». Nora Mehsen er en av få jenter som er med, og hun snakker klokt om seksualitet og kjønnsnormer i en mer teoretisk forankra scene, som det gjerne kunne ha vært flere av.
Legning og seksualitet er komplekse begreper – og den litt banale fotoshooten, hvor maskuline Gisle skal posere feminint, illustrerer hvor vanskelig det kan være å si noe klokt uten å falle i klisjeer.
Fotograf Jakob Landvik klarer likevel å senke tempoet: «Jeg forlanger ikke at jeg har svar på alt til enhver tid», sier han i en god samtale med Gisle om ulike kjønnsuttrykk.
NRKs rene astronaut på homsenes skitne planet
«Jævla homo» virker på en annen side å være langt mer opptatt av normative svar, og serien blir straks mer problematisk når det dreier seg om mindre sømmelige temaer.
I episoden «Fistefest» drar Gisle på sex-klubben SLM, hvor Aksel Skorm Refsdal guider Gisle gjennom klubbens lokaler. Refsdal forteller åpenhjertig om stedet og er varm og imøtekommende, i motsetning til NRK som kler Gisle opp i astronautdrakt og gir seansen et fjasete preg. Det er noe som ikke stemmer når Gisle må kle på seg beskyttelsesdrakt for å omgås mer eksplisitt homofil seksualitet.
Også Ulrik Frost, dansken som «knaller» gifte menn, som Gisle besøker i København, er morsom og sympatisk. Men han stilles en mengde kritiske spørsmål som til slutt gjør at han kommer litt klumsete fra det hele.
Refsdal og Frost blir portrettert som om de driver med rare hobbyer i påvente av det ekte livet bak stakittgjerdet, og når Gisle får sin første tur på utestedet Elsker, eller mottar sine første dick pics på datingsiden Gaysir, skaper serien en uheldig avstand mellom de kåte homsene og snille Gisle.
Ja, innimellom er det som om NRK ikke bare har sendt en uvitende turist til et eksotisk reisemål, men en ren astronaut til en skitten planet.
Unngår surrogati-problematikken
Når turen kommer til foreldreparet med to barn og rekkehus, er alt lykke og duse farger. De har løst gåten og funnet det gode liv. Likevel er det noe som skurrer med denne drømmen også. Paret har fått barn ved surrogati, men som Gisle påpeker, er surrogati ulovlig i Norge. Derimot er det fullt lovlig å importere barn fra en surrogatmor i Mexico, og vipps, så hopper programmet over en svært vanskelig diskusjon.
Dette er et vanskelig spørsmål, som serien også burde brukt mer sendetid på – spesielt når barne- og familielivet er den livsstilen som på mer eller mindre subtilt vis fremheves som mest riktig gjennom serien.
På sosiale medier har serien blitt mottatt med til dels krasse reaksjoner, og i en kommentarutnevner VGs Morten Hegseth programlederen til norsk TVs mest homofobe. Det blir å ta i.
Ja visst, Gisle fremstår som svigermors drøm, og ja, det er litt irriterende at han som kom seilende inn på et bananskall plutselig har blitt homofrigjøringens posterboy. Men til tross for seriens feil og mangler, er det bra at Gisle og NRK vier temaet oppmerksomhet. Jeg skulle ønske at jeg hadde sett en lignende serie på riksdekkende TV da jeg var tenåring. Kanskje det hadde gjort livet mitt lettere.
