Norsk hip hop bekreftes som en barnevennlig ungdomskultur, og «Takin Ova» er helt klart en serie man kan se på med hele familien. Men det må likevel være det beste journalistiske arbeidet om norsk hip hop.
ÅRET ER 1984, og klassikeren «Beat Street» har premiere på norske kinolerret. Det fører med seg en hip hop-bølge som skyller over hele landet, og backspins blir like allment som fidget-spinnerne skal bli om 33 år. Men trenden varer også omtrent like kort: De kommersielle kreftene dreper alt som er kult ved den opprørske og noe nihilistiske kulturen, mens Oslo kommune erklærer offisiell krig mot graffitimiljøene.
Likevel klarer en liten kjerne så vidt å holde liv i norsk hip hop, og 33 år senere har den vært dominerende for topplistene i to tiår.
Den NRK-produserte serien «Takin Ova» er historien om veien dit, med særlig spydspisser som Tommy Tee i førersetet for å fremme kulturen. Dokuseriens tittel henter de fra hans 1998-singel, som handler om hvordan han og hans kompiser skulle … ta over.
Godt kildeutvalg og gode metoder
Det har resultert i en unektelig sårt trengt dokumentarserie om norsk hip hop-historie, og det vil ikke gå unna ukritisert. De neste dagene vil du se den glemte ungdomsskolekompisen din i klage i feeden over hvorfor han ikke er plukket ut til å være med i «Takin’ Ova». Det ligger i rappernes kultur å tro best om seg selv.
NRK har åpenbart forventet en slik kritikk, og forsøkt å få med seg så mange som mulig, og på en eller annen måte. Enten med innklippsbilder fra musikkvideoer, eller som intervjukilder. Uansett ender det opp som et svært mangfoldig kildeutvalg, som skaper en helt unik presentasjon av norsk hip hop.
Fra norske rap-«legender» som Leo Fossen (A-Team), Joddski, André Eriksen (Tech-Rock/Warlocks), Tommy Tee, Karpe Diem og Don Martin — til Cezinando, Sushi x Kobe og Izabell. Sammen skaper de et godt grunnlag for å skrive historien, og det er åpenbart nødvendig. De nyere rapperne som burde stille forberedt til intervju, innrømmer til og med hvor lite de kjenner til historien bak sin egen kunstform.
«Hele landet» er representert, visse virker kvotert, og de virker tilsynelatende enige alle sammen; NRK har gjort en formidabel innsats i å gi alle tilsvarsrett til kritikk. Når rapperne er besatt av å snakke dritt om hverandre — og NRK gjør en god jobb i å gi tilsvarsrett — skapes en konfliktfull og engasjerende dokumentar av seg selv. Det har resultert i at i «Takin Ova» må være det aller beste journalistiske arbeidet om norsk hip hop.
Norsk musikk er bra
Hver episode avsluttes med nye freestyle-vers av et knippe utvalgte rappere. Små produksjoner med kule one-takes og akustisk lyd, som helt klart gir produksjonsverdi til serien i det hele tatt.
Dessuten er musikken som brukes i filmen stadige høydepunkt, og serien gjør godt i å presentere norsk hip hop som musikk av høy kvalitet. At serien også tilrettelegger for artisters muligheter til å diskutere hverandres musikk er også sunt — det er i diskusjonen det går fremover. Det kunne de gjerne gjort mer av, som å stille de gode «hvorfor»-spørsmålene når en som Lars Vaular sier at han «bare ikke digget» en eller annen annen rapper.
Ord er mer enn rim og flyt; de har mening og bør kontrolleres for substans. I blant kan det føles som om ytringsfriheten verner hip hop i større grad enn den fortjener, og selv om hip hop-scenen er en svært viktig plass for diskusjon, er temaene ofte ganske mye mindre interessante enn rappere skal ha det til. Mellom linjene er det like ofte luft som mening av betydning, og en serie som diskuterer norsk hip hop med dette kildeutvalget kunne diskutert kunstnerisk kvalitet i høyere grad.
Ungdomskultur for barna
De fleste av historiene som blir fortalt i serien er langt fra nye, og heller ikke særlig konfliktfulle. Selvfølgelig har vi noen, som Rune Gerhardsens krig mot de ustoppelige graffiti-trollene, og som den krasse offentlige ordbruken mellom hip hop-personligheter som Christer Falck og Tommy Tee.
Men dette er historier som er så tabloid dekket at det ikke gir dokumentarserien noen form for sensasjonell verdi. Vi savner rett og slett historiene vi ikke har hørt om fra før av, eller de som kan toppe dagens musikk-subkulturer i opprørskhet. Vi vet jo at de eksisterte på 80-tallet også, men NRK har ikke evnet å få disse historiene med, og derfor blir norsk hip hop en historie om en lite opprørsk ungdomskultur man kan lage barnefortellinger av, i forhold til andre musikalsk forankrede subkulturer som 80-tallets voguing-scene, 90-tallets techno-scene eller dagens forvirrede klubbscene.
Dessuten blir man, som voksen, litt sliten av å se på en slags påtvunget konflikt hele tiden, fordi konfliktene i seg selv ganske lite interessante, som nevnt. Det handler ofte om å kalle hverandre talentløse, uten å forklare det noe særlig ytterligere, og så ender det med trusler. Noen ganger vold.
Om man vil lese interessante debatter, anbefaler jeg heller å abonnere på kommentartrådene til enten en miljøverner eller folk fra Facebook-høyre på Facebook. Om man vil ta del i interessante subkulturer, så er det i hvert fall ikke i hip hop-en i dag.
Jeg nevner det fordi at hip hop often presenteres som en scene for både opprør og beefs, og NRK gjør et forsøk. Det er det minst interessante ved hip hop. Det er de kvalitative verdiene og den kunstneriske gjennomføringen som er interessant når man først diskuterer musikk, selv om personlige konflikter mellom Tommy Tee, Christer Falck og Gunnar Greve selvfølgelig gjør norsk hip hop til norsk hip hop.
Serien mangler et slags dypdykk i det som forklarer hva hip hop vekker i oss som mennesker. For en kunstanmelder så er det ganske mye mer interessant å la rapperne diskutere ekthet, enn å la dem bare si at de er ekte, uten tilhørende forklaring.
Effektiv fortelling
Til tider sitter jeg med gåsehud fordi at historien er så fin. Blant annet fordi at det finnes noen så utrolige viktige låter der, som endelig får forklaring og bakgrunn, men hovedsakelig fordi den er så erkenorsk, oppriktig og ærlig. Selv om serien bruker de beste fortellingsmetodene og unngår at klsijéer og illustrasjoner blir teite, så prøver ikke intervjuobjektene å gjøre seg selv til større helter enn de er.
Med norske, oppriktige og ærlige holdninger, mener jeg eksempelvis når beinharde personligheter som André Eriksen (Warlocks) oppfordrer ungdommen til å drite i hva de sure, bitre, gamle hip hop-veteranene sier om hvordan hip hop skal være. «Da blir du verken rik eller smart».
Mens han selv satte disse reglene for seg selv, og jobbet beinhardt for å opprettholde en slags sjangermessig ramme for hva hip hop i følge ham skulle være. Det er en ganske raus holdning, for kulturelt har han satt begrensninger for seg selv, hvor han i sin tid ikke ønsket å «være seg selv», men å representere hip hop. I dag er rap-musikken helt klart et vilt resultat av veldig mange som albuefekter seg frem ved å «være seg selv», en moralsk holdning som undertegnede ikke er noe fan av, sånn egentlig.
«Takin’ Ova» har premiere på NRK fredag 6. oktober.
