Subjekts guide til Oslo World

«De vil at jeg skal pensjonere meg» snøfter Calypso Rose på låta «Warrior», ei låt som snart er fire tiår gammel. Du kan jo tenke deg motstanden Calypso Rose har møtt som kvinnelig calypso-sanger.

Da prestedatteren McArtha Lewis innså at hennes kall var å lage calypso — en sjanger tett forbundet med karnevalet — ble hun nemlig fortalt at dette var mennenes domene. Så selv om Rose overtok tronen med gjennombruddsalbumet «Queen of the Calypso World» (1968), var det likevel ikke hun selv som fikk figurere på omslaget, men en navnløs vestindisk skjønnhet.

Heldigvis oppstår stor kunst når noen fortsetter å svømme mot strømmen. Den Manu Chao-produserte fullengderen «Far From Home» fra fjoråret understreker nemlig at Calypso Rose — selv i en alder av 76 år — er en like briljant historieforteller som hun alltid har vært. Samtidig hører man, med spor som «I Am African», at hun har blitt gradvis mer opptatt av sin afrikanske arv.

Calypso stammer tross alt fra slavene som ble sendt til Trinidad og Tobago, og opprinnelig var det angivelig kvinnene – ja, faktisk! – som hadde høyest status i denne musikken. Dermed kan man si at Calypso Rose har tatt calypsoen tilbake til sine røtter.

Det er noe forførende og herlig tilbakelent over låtene til Céu, hvor den krystallklare, behagelige stemmen hennes ornamenterer uanfektet over en blanding av elektronika og samba -med hint av reggae og dub som lurer under overflaten. Hun blander sjangre og leker med nytt og gammelt, elektronisk og organisk, brasiliansk og amerikansk –med stort hell. Kombinert med en ekstremt vinnende scenepersonlighet er dette en artist som virkelig vet å trollbinde publikum.

Med en far som var komponist og musikolog fikk Maria do Céu Whitaker Poças tidlig innføring i noen av Brasils største klassiske komponister, særlig Heitor Villa-Lobos, Ernesto Nazaré og Orlando Silva. Allerede som tenåring delte hun scene med noen av landets største musikalske stjerner, og det var ingen stor overraskelse da hun ble nominert til latinsk Grammy for årets nykommer og toppet de brasilianske salgslistene med sin første utgivelse i 2007. Hun er også en av veldig få brasilianske artister som har spilt på Coachella Valley Music and Arts Festival i California og som har fått sine album utgitt over hele verden til strålende kritikker. I tillegg står hun bak den brasilianske låta som har nådd høyest opp på amerikanske Billboardlister siden Astrud Gilberto med “Girl from Ipanema” i 1963.

Under et opphold i New York tidlig i 20-årene samlet Maria inspirasjon fra blant annet jazzsangerinnene Billie Holiday og Ella Fitzgerald, soulartistene Lauryn Hill og Erykah Badu og amerikansk Hip Hop. Vel hjemme frontet hun så først en samba-funk gruppe og siden en elektro-dance gruppe, og vekket raskt interesse hos flere store plateselskaper før valget hennes til slutt falt på indielabelet Urban Jungle, som kunne tilby henne den kunstneriske friheten hun trengte.

På Cosmopolite 2. November får du muligheten til å oppleve denne fantastiske artisten som av flere internasjonale musikkjournalister har blitt utnevnt til selve ambassadøren for ny brasiliansk musikk.

Helt siden han tok plass ved siden av Chick Corea i fusionhjørnesteinsbedriften Return to Forever for et par mannsaldre siden, har Stanley Clarke vært en spydspiss innenfor fusionjazzen. Han er kjent for sitt innovative og innflytelsesrike arbeid med kontrabass og bassgitar og har blant annet produsert Roy Ayers.

Som bassist står han helt der oppe med Jaco Pastorius, og vel så det — i 2011 vant han Grammy for beste jazz-album.

Stanley Clarke (på bass) har med seg Beka Gochiashvilli på piano og keys, Cameron Graves på keys og Michael Mitchell på trommer.

Akutuk (CM/FR)

4. november kl. 18.30 på Bislet Bad. Billetter.

Vann dekker over to tredjedeler av jordens overflate. Kroppene våre består av mer vann enn noe annet. Og uten vann ville knapt noe av det vi ser rundt oss eksistert. H₂O er med andre ord et stoff med nærmest magiske kvaliteter, og likevel tar vi det helt for gitt, mener Akutuk.

Akutuk – en duo bestående av Lois Géraldine Zongo og Odile Barlier Tellitocci – retter fokus mot disse egenskapene ved vannet. Zongo og Tellitocci mestrer nemlig den ekstraordinære kunsten å bruke vannoverflaten som perkusjon, en eldgammel teknikk nedarvet gjennom generasjoner med kvinner fra den kamerunske landsbygda.

Tradisjonelt har Akutuk, som denne teknikken faktisk heter, vært forbundet med feminine sosiale aktiviteter som fisking og rengjøring. Fremfor å bli værende på land, har de kamerunske kvinnene hoppet uti elver og innsjøer for å lage meningsladde polyrytmer som feirer vannets ånder. Lignende musikkformer finnes over hele verden, selv så fjernt fra Kamerun som stillehavsstaten Vanuatu.

Det understreker den dypt universelle kraften i Akutuk. Som duoen selv forklarer, minner vann oss om våre følelsers opprinnelse og «forbinder oss med folkeslagens fremtid og klodens skjønnhet». Dermed er det liten tvil om at deres konsert i ærverdige Bislett Bad vil ha en helbredende kraft, et klangfullt plaster på våre eksistensielle sår.

Det musikalske kollektivet Jowaa beskriver seg selv som «afrobeat for rave-generasjonen». For noen måneder siden slapp de sin første singel på Akwaaba Music, «Banku Dade», en frisk og dansbar blanding av sør-afrikansk afro-house og typiske kuduro-rytmer.

Internasjonalt har Ghana vært mest kjent for hip-hop og de lokale variantene av GH-rap og hiplife, men det har skjedd mye nytt i Akkra de siste årene: Jowaa et godt eksempel på en musikkscene i fremmarsj.

Debutalbumet til King Ayisoba – som denne låten er hentet fra – heter «Modern Ghanaians». Det viste seg å være en mildt profetisk tittel: «Det innledet en ny æra av kreativitet og originalitet i den ghanesiske musikkindustrien,» skriver nettavisen GhanaWeb. Det meste av musikken til King Ayisoba, inkludert det årsferske albumet «1000 Can Die», er imidlertid ikke like nedstrippet som «My Father».

Mye takket være hans produsent Panji Anoff, er hiplife – en ghanesisk musikkstil med elementer fra hip hop og dancehall – vevd sømløst inn i den mer tradisjonsrike kologo-musikken. Foruten tekstene, som i stor grad dreier seg om bygge opp en sterk, men også selvkritisk afrikansk identitet, er det særlig her afrofuturisten King Ayisoba åpenbarer seg. Han viser at ghanesernes vei fremover er gjennom å forene det moderne med den tidløse visdommen som gjemmer seg i tradisjonene.