Ny utstilling på Nasjonalgalleriet

Sant eller usant? Nasjonalgalleriet spør

Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.

Nasjonalmuseets nye utstilling «Troløse bilder» føles tidvis som et frieri til glasurgenerasjonen. Men selv om utstillingen ikke helt innfrir til forventningene, svarer den på sine egne spørsmål.

Etter at Museet for samtidskunst stengte dørene i fjor høst, vises det nå samtidskunst i Nasjonalgalleriets saler for andre gang. Utstillingen «Troløse bilder» er viet til en utforskning av den mildt sagt kompliserte relasjonen mellom bilde og virkelighet — et særdeles aktuelt tema i en tid hvor det er vanskelig å unngå en konstant bildestrøm i sosiale medier, på TV og i offentlige rom. Hvilke sannheter oppstår i dette visuelle kaoset? Hvordan skal man skille mellom det som er ekte og falskt i alle disse bildene?

«Troløse bilder» er i stor grad inspirert av «The Picture Generation», en kunstbevegelse som oppstod i kjølvannet av Douglas Crimps ikoniske utstilling «Pictures» (1977) på The Met (Metropolian Museum of Art). Arven etter Crimp og «The Picture Generation» kommer tydelig frem både i utstillingens veggtekster, og i utvalget av kunstnere. Cindy Sherman, Richard Prince og Louise Lawler, anses alle som del av The Picture Generation, og er representert med flere verk i utstillingen.

Copy cats

Denne kunsthistoriske referansen danner på mange måter bakteppet for Nasjonalgalleriets utstilling. I katalogteksten til «Pictures» påpekte Crimp selv det han observerte som en ny tendens blant datidens unge kunstnere: De erstatter det tradisjonelle, originale kunstverket med approprierende bilder (kunstverk som benytter seg av allerede eksisterende materiale). Dette gjelder også for flere av kunstverkene i «Troløse bilder», hvilket understrekes i utstillingsdelen dedikert til kopier. Her finner man blant annet et fotografi tatt av Louise Lawler som viser Nasjonalmuseets eksemplar av Andy Warhols silketrykk av daværende kronprinsesse Sonja. Lawler tok bildet under et besøk i Nasjonalmuseets magasiner, hvor det kjente bildet av dronningen stod blant andre høythengende kunstverk i påvente av neste utstilling.

Et annet verk som markerer seg i denne delen av utstillingen er Rachel Harrisons «Marilyn with wall», som rett og slett består av to utstillingsvegger fra Nasjonalgalleriets forrige utstilling, dekket med foto fra den samme utstillingen. På den ene veggen har hun hengt et eget fotografi som viser det originale pressebildet Warhol tok utgangspunkt i da han skapte silketrykket av Marilyn Monroe. Slik oppstår en dobbel, om ikke trippel, appropriasjon. Lawler og Harrisons verk får en til å tenke på hva vi egentlig legger i begrepet original. Bilder av andres bilder kan være kunst, men er det originalt?

Annonse
© Nasjonalmuseet. Louise Lawler, Prinsessen, nå dronning, 2005

Iscenesatt politikk

Utstillingens tematikk settes for alvor på dagsorden i utstillingsdelen viet til politikk. Her drøftes forskjellene mellom det reelle og det iscenesatte, og mellom det vi får se og ikke se. Alfredo Jaar står her for et av utstillingens mest interessante verk, «May 1, 2011».

Verket består av to skjermer: En blank og en som viser et fotografi som angivelig er tatt av Obama-administrasjonen under henrettelsen av Osama bin Laden. Bildet viser blant annet Barack Obama med en alvorlig mine, og Hillary Clinton med hånden for munnen – tydelig preget av det som nettopp har skjedd.

Som Jaar påpeker i sitt verk, er det imidlertid all grunn til å tro at dette bildet er iscenesatt. Trolig er det tatt etter bin Ladens død, ifølge utstillingens kurator Andrea Kroksnes, trolig sterkt regissert av det hvite hus’ fotograf.

Gjennom å vise oss det vi får se, avslører Jaars verk det Obama-adminstrasjonen ikke gir det offentlige tilgang til: Skuddet som drepte den fryktede terrorlederen og hvordan de som så det, egentlig reagerte. Den tilsynelatende blanke skjermen, blir slik uttrykk for verkets kjerne: De bildene vi ikke får se.

Appropriasjon og kopi står også sentralt i denne delen av utstillingen. Jaars verk, så vel som flere av de andre verkene her, består av eller kopierer bilder som kunstnerne ikke selv har tatt. Dette er gjennomgående for hele utstillingen. «Troløse bilder» manifester at det ikke eksisterer et motsetningsforhold mellom kunst og kopi.

© Nasjonalmuseet. Alfredo Jaar, Mai 1, 2011

Gaper over litt for mye

«Troløse bilder» tar opp mange interessante diskusjoner både rent kunstfaglig, men også på et større samfunnsmessig og sosialt plan. Det fremtvinger refleksjoner rundt hvordan vi egentlig påvirkes av alle skjermene og bildene som oversvømmer telefonene våre.

Samtidig, holder ikke utstillingen helt i mål. Det kan se ut som at de gaper over litt for mye, utstillingssalene virker nesten litt overfylte. Utstillingen tar for seg en mengde tema, hvor vi noen ganger stusser på om det egentlig er nevneverdige forskjeller i tematikk eller om alt dette egentlig går over i hverandre.

Det er dessuten litt kjedelig nok en gang å befinne seg i en White Cube (utstillingsrom med hvite vegger), hvilket dessverre ofte er tilfellet når man ser på samtidskunst.

Inngrep i tradisjonen

«Troløse bilder» er på sitt sterkeste i det kuratoren omtaler som «intervensjoner» av Nasjonalgalleriets mer permanente rom. Disse intervensjonene, eller inngrepene, skaper noen svært interessante møter mellom den kanoniserte (kunsthistorisk anerkjente) samlingen i andre etasje og samtidskunst.

Årets festspillkunstner, Torbjørn Rødland, er her representert med to fotografier hvor inspirasjonen nettopp er hentet fra verk i Nasjonalgalleriets permanente utstilling. Her samtaler Rødland utmerket med Eilef Peterssen (1852-1928) og Kitty Kielland (1843-1914) sine stemningsfulle landskapsmalerier. Denne sammenkoblingen mellom det gamle og det nye lover godt for det nye nasjonalmuseet, som forhåpentligvis blir et sted for flere møter mellom tradisjon og samtid.

Inngrepene i den tradisjonstunge samlingsutstillingen åpner også for en kritisk tolkning. Hva skal egentlig til for å havne i en slik permanent utstilling? Nasjonalgalleriet viser i andre etasje kunst fra antikken frem til 1945. Med et slikt tidsspenn virker det nesten unaturlig at kunsten etter 1945 er utelatt, og det er i så måte på sin plass med noen nye stemmer i disse ellers så statiske rommene.

Kurator Andrea Kroksnes er klar på at dette skal ses som en berikelse av den permanente utstillingen, snarere enn en kritikk. Et forståelig utsagn, men samtidig håper vi at utstillingens besøkende også åpner for en lesning av disse inngrepene nettopp som kritikk.

Foto: Danby Choi. Kurator Andrea Kroksnes foran Louise Lawlers inngrep i Landgaardssalen

Selv om «Troløse bilder» ikke er en spektakulær utstilling, er den absolutt verdt et besøk. Flere av enkeltverkene er helt fantastiske, blant annet Harun Farockis installasjon «Deep play» som består av tolv skjermer som viser ulike sider av finalen i fotball-VM fra 2006 mellom Frankrike og Italia. Skjermene er hengt overfor hverandre, med en stor kunstgressmatte som dekker store deler av auditoriumet.

«Troløse bilder» føles tidvis som et frieri til glasurgenerasjonen. Men selv om utstillingen ikke helt innfrir til forventningene, er det imidlertid klart at den svarer på sine egne spørsmål.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog