Full av selvtillit og følelser, men ikke helt overbevisende.
★★★★☆☆
Norges nye favoritt-popkvartett entrér DogA under By:Larm iført fotballtrøyer. Softcore Untd. består av Mathias Humlen (DJ og produsent), Vetle Junker (gitar), Andreas Høvset (vokal) og Emir Hindic (vokal) – alle kjente fra andre solo- og bandprosjekter.
De har energien til en sammensveiset guttegjeng og eier sin fremføring, med autentisk digging til egne låter. Det er klart at de tror på sin egne musikalske retning, og at de er store fans av sitt eget lydbilde. Men er det noe mer?
Rotete lyd
Mathias Humlen, bedre kjent som Fakethias, styrer liveshowet ved mikseren og «platespillerne». Han holder øye med Junker, som med sine pedaler og delays forvrenger sin elektriske gitar til å både lyde og å fungere som en slags synth.
Samtidig som disse to står for lyd og miksing av sangene, bidrar Høvset og Hindic med sine vokaler og iherdig digging. De holder scenen levende og kommuniserer gående med publikum, med konstant modifiserte vokaler gjennom forskjellige effekter (særlig reverb).
Dermed blir Fakethias’ rolle avgjørende for helhetsinntrykket. Det er unikt, det er kult, men mangler åpenbart klarhet. God lydkvalitet er er ikke høyest prioritert. Dessuten blir de forvrengte vokalene så overdøvet av de tunge instrumentalene, at man rett og slett sliter med å høre hva vokalistene forsøker å formidle.
Det er kanskje ikke meningen i disse dager, men kombinert med en ytterligere forvrengt gitar (som ofte lå ubalansert over bassen, snaren og kick-trommen) fremstår hele Softcore Untd. som rotete, og fremtoningen lite gjennomtenkt. Det kan helt sikkert være meningen, men det gir ikke nok mening.
Den dårlige akustikken på DogA kan sikkert også få noe av skylden.
Potensielt populært
Deres tidligere utgivelser, «Skolebenken» (2017) og «Fjern» (2017), som begge har markante el-gitarmelodier, er ikke å gjenkjenne når live-versjonens gitar inntar førersetet.
Men gode rytmer og en sterk korresponderende bass, viser imidlertid at Softcore Untd.s musikk har stort potensiale.
De fyrer i hvert fall opp under publikum, særlig med sin dansbare rytme og kick-tromme under «Sjansespill» (2018). Låta refererer til den urbane ravekulturen og spiller på lag med en ny og populær masse.
Er det et spor som viser gruppens potensiale, må det være denne, som med de drømmende synth-akkordene i moll, den urbane kick-trommens mønster og bevegende «rave»-snares gir sporet fart og bevegelse.
Dynamisk
Noe av det mest interessante med Softcore Untd. er dynamikken som oppstår mellom gruppens medlemmer. Blant annet kontrasten som oppstår mellom Emir Hindic’ sin krystallklare, selvtillitsfulle og rene tenor (den lyseste herre-vokalen i et kor) – mot Andreas Høvsets mørke, dystre og følelsesladde bariton (herrevokalen som ligger mellom tenoren og bassen). Det gir særlig «Sjansespill» en altoppslukende dynamikk.
Likevel savner vi, både i dette og de andre instrumentale sporene, dypere perkusjonsnivåer. Junkers gitar kunne også tatt dem til nye høyder, med flere harmonier. Med rytmisk gitar opp mot hans solo-melodier, kunne alle arrangementene blitt løftet betraktelig.
Softcore Untd. har råvarene, idéene og et ærlig sound som de jakter. Nå må de eie den. Ved å raffinere arrangementene og å rette opp live-akten, så kan Norge ha fått en ny urban identitet og den viktigste pop-kvartetten siden Gitarkameratene. For de lager jo, ærlig talt, dritfete tracks.
Les også: Fakethias vil heller være på grensen til irriterende enn å være en intetsigende DJ
