Oslo Internasjonale Teaterfestival er i gang for fullt. Blant stykkene som ble presentert under åpningshelgen, fant vi Ingri Fiksdals «Diorama»på Hukodden strand i Oslo som et av de mest spennende. Hun har nemlig markert seg internasjonalt som en kritikerrost koreograf – blant annet med nettopp denne danseforestillingen, som tidligere har vært vist i fiskeværet Brixham i England.
Iskaldt, men usedvanlig vakkert
Vi ankommer Hukodden strand ikledd det vi kunne finne hjemme av ull og andre varme plagg. Gradestokken måler godt under null, og vi er mildt sagt spente på hvordan dette vil gå med tanke på at vi skal sitte stille i kulda de neste 50 minuttene.
Sola glimter fram mellom skyene. Foran oss ligger en rekke steinlignende figurer i stoff. Det er en blanding mellom glitrende paljetter og mer anonyme tekstiler i sølv-, grå- og gulltoner, mens musikken sørger for at bakken nesten rister. Det er Jenny Hval og Lasse Marhaug som står bak lyden.
Tilsynelatende skjer det imidlertid ingenting. Vi leter rundt oss på de ulike steinlignende figurene – ingenting beveger seg.
Sola og skyene derimot: De fremfører en dans som imidlertid fungerer overraskende godt til musikken, nesten så man skulle tro at Fiksdal hadde koreografert dem.
Som en kanskje har forstått, driver tankene avsted – i påvente av at noe skal skje. Vi legger merke til båtene som kjører i bakgrunnen, den snødekte stranda og hvordan sola glitrer mot paljettene, som skaper en slags varme i det kalde landskapet. Det hele er usedvanlig vakkert.
En dans utenom det vanlige
Forestillingens tittel spiller på bruken av ordet «Diorama» for en tredimensjonal modell av et landskap i et naturhistorisk museum – og på Louis Daguerres dioramateater oppfunnet i 1822. I dioramateateret kunne publikum se store landskapsmalerier forvandle seg gjennom lys, lydeffekter og liveutøvere.
De to historiske referansene utgjør bakteppet for Fiksdals tverrkunstneriske forestilling hvor dans og performance møter eksperimentell musikk, komponert av Jenny Hval og Lasse Marhaug. Den treffer sterkt, og må oppleves.
Mens vi sitter og drømmer oss bort, begynner noe å skje. Noen av de mystiske figurene, som har ligget musestille begynner å bevege seg. De vrir seg og skyver seg bort over stranden. Det skjer sakte, men det skjer.
De ulike figurene beveger seg på forskjellige tidspunkt – noen av dem er plassert så lang borte at vi knapt kan se dem fra der vi sitter. Det er umulig å ha fullstendig overblikk. Vi må prioritere hvilke figurer vi skal følge med på og opplever dermed en slags spenning – hvilke er verdt å følge med på?
Det hele begynner å ligne en mystisk dans, selv om vi ikke helt vet hva eller hvem som danser. Figurene fremstår som en merkelig blanding av stein, plante, dyr og menneske. Omgivelsene bidrar til at de minner om skilpadder og andre havdyr. Inntrykket forsterkes av de glitrende paljettene, som minner litt om fiskeskjell.
Kombinasjonen av de merkelige bevegelsene, de flotte kostymene og den mystiske musikken, gjør det hele om til en dans utenom det vanlige, som grenser mot performance.
Mystiske, glitrende hattifnatter
Etter en halvtime med det samme lydbildet og lite bevegelse, begynner det å bli vanskelig å holde konsentrasjonen. Vi blir stadig mer oppmerksomme på minusgradene i luften. Dette endrer seg imidlertid brått når musikken bryter og går over i en slags skurring.
Igjen skulle man tro at Fiksdal hadde kontakt med værgudene, for samtidig forsvinner solen, og skaper en mer dyster stemning. Bevegelsene blir tydeligere og fokuset er tilbake.
Etterhvert begynner figurene sakte å springe ut av «skallene» sine. De levende skapningene trer av de steinlignende formene. Her avsløres hva som utgjør det levende og det ikke-levende komponentene i dansen.
Til slutt står danserne fullstendig oppreist i sine glitrende, heldekkende kapper. De minner om en glamorøs utgave av Tove Janssons hattifnatter. Skumle, mystiske og søte på samme tid.
Fødsel, død eller begge deler?
Vi trodde forestillingen nå var over. Det virket som en poetisk slutt at det hele skulle ende med at de mytiske skapningene brøt ut av skallet sitt. Vi opplevde nesten som en slags fødsel.
Men, musikken bryter igjen. Nå med enda større kraft. Vokalsporet fyller Hukodden strand på en nesten episk måte. Skapningene trekker seg ned mot bakken og tilbake inn i skallene. Det oppleves som antiklimatisk og litt trist. Det dreide seg kanskje ikke om en fødsel, men snarere en død?
Denne lite tilfredsstillende slutten fører til at vi sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Vi er langt fra ferdig med Ingri Fiksdals forestilling. Hva er disse skapningene? Hva betyr dette, egentlig?
Vi håper vi får muligheten til å se den igjen, og kanskje få svar på spørsmålene våre. Men hvem vet, kanskje vi da bare sitter igjen med enda flere.
