Et middels godt måltid hjelper dessverre ikke på totalopplevelsen av det som så gjerne skulle bli det nye stamstedet, skriver Subjekts matanmeldere. (Foto: Danby Choi.)
Nytt brunsjsted i Torggata

Dit kunden går for å ta feil

Gunnars Generasjonsbar byr på et etterlengtet konsept for oss uten døgnrytme, men vi leter fortsatt etter et sted som kan tilby alminnelig høflighet i tillegg.
Saken er Nytt spisested i Torggata imponerer ikke.

Etter en sen kveld på byen dagen i forveien, har vi googlet oss frem til Gunnars Generasjonsbar. Et nytt sted i Torggata som frister med «Breakfast, brunch and cocktails all day!».

Et etterlengtet konsept som endelig har funnet veien til Oslo sentrum, tenkte vi. Men det hadde jo vært fint, eller kanskje bare hyggelig, om de kunne by på litt mer enn bare akkurat dét.

Rent, pent og stivt

Førsteinntrykket er godt. Det er rent og pent – en tydelig skandinavisk interiørprofil med naturlige materialer: Betonggulv, bordplater i sten, trebenker med puter trukket i ull og simple krakker med gamle stålben. Veggene er mørke og pyntet med plakater fra blant annet Louisiana. Skuddsikkert.

Når vi først setter oss ned, oppleves nabobordet litt vel nærme, og vårt eget litt langt unna. Du tenker kanskje at vi kunne flyttet det nærmere til oss, men vi sparer oss for å spørre betjeningen om de kan skru løs bordet som er boltret fast i betonggulvet, og på benken sitter flere.

Den stive stilen spiller litt mot vårt egne ønske om en avslappet søndagsbrunsj, men kanskje Gunnar er av «rett inn, rett ut»-typen.

Litt dyrt

Et kjapt blikk på menyene i grovt naturfarget papir viser avocadotoast, eggs benedict og diverse vaffel-varianter. Vårt frokostbehov klokken fire på ettermiddagen er fint nok dekket av utvalget.

Servitøren kommer bort og hviler seg på nabobordet idet hun uoppfordret snakker om sine favoritter blant de åtte alternativene i kategorien «mains». Det er altså avslappet stemning her, og selv om hun ser ut til å ha slått seg ned, gjør hun jobben sin og hjelper oss med å velge.

Valget faller «Belgian Chicken Waffle» med mangoketchup til kjøtteteren, og eggs benedict (med avocado i stedet for skinke) til vegetarianeren.

I og med at det koster 59 kroner for alle versjoner lesk som ikke er kaffe eller te, noe som blir i overkant stivt på pris, sløyfet vi drikke denne gangen.

Bildet er fra et annet besøk.

Den lange ventetiden

Etter en liten stund med venting kommer servitøren bort for å informere om at det er slutt på mangoketchupen. Hun foreslår urtemajones som erstatning, selv om retten høres noe tam ut uten den spennende ketchupen som element. Med inntrykk av at de oppdaget dette midt i matlagingsprosessen var kjøtteteren mer sulten enn kresen og aksepterte.

Hvorfor ikke speile seg for å la tiden gå. Vi sjekker ut toalettet, men speil var ikke over vasken, der de pleide å være. Heller utenfor selve toalettet, i venterommet. Eller skal man kalle det speilrommet? Kanskje ikke det heller, for speil reflekterer lys, og lys var det heller ikke. Men en teori er at det er ganske rent og pent her, vi enser mørkerøde fliser og sjakkmønstret gulv, en primærkontrast til rommet utenfor. Kanskje maten har kommet?

Nope. Sultne og utålmodige begynte vi å fundere da de to nyeste gjestene fikk maten først. Det er to brukte bord i hele restauranten, og de har servert de andre feil mat!

Bildet er fra et annet besøk.

Frekkere enn frekkest

Servitøren kommer bort til oss med en salat til vegetarianeren og vafler til kjøtteteren, og forteller oss at noe har skjedd med maten til vegetarianeren. Den har nærmere bestemt blitt spist opp av naboen.

Vi spiser tross alt frokost klokken fire, så vi har rukket å bli litt irriterte nå, og prøver å nevne for henne at det tok veldig lang tid, noe servitøren neppe vil finne seg i. Hun avbryter:

– La meg snakke nå.

Vi lytter, men får det ikke helt med oss. Vi er litt i sjokk. Men hun setter nå igjen salaten vi ikke bestilte som en slags gest.

Forbauset over den ambivalente oppførselen til servitrisen, venter vi videre mens minutt for minutt blir stjålet fra kvelden vår. Etter en stund kommer hun for å spørre oss om maten smakte.

Tja, den smakte verken eggs benedict eller «Belgian Chicken», så vi svarer at den er helt ok, og at vi nok blir mer fornøyde når den bestilte maten kommer.

Som gjester har man forståelse for at ting kan gå galt slik som det gjorde i dag, men med en forventning om at problemene skal bli taklet noenlunde smertefritt av personalet. Men her og nå:

– Jeg spurte om maten smakte, ikke om noe annet.

Noen ganger venter man forgjeves

Da det var vanskelig å nå gjennom til servitøren, henvendte vi oss til en av de andre da vi lurte på om de ikke hadde glemt avokadokremen som skulle følge med vaflene. Det viste seg å stemme, og da den kom var den veldig god på smak og konsistens, men nå var vaflene halvspist og den andre retten fortsatt ikke kommet til rette.

Da maten endelig kom var det noe frustrerende å innse at det ikke hadde vært siste gang det måtte klages idag.

Under fristende danderinger var gjemt noen slimklumper som skulle ligne posjerte egg. Etter en nøye vurdering og til og med googling av det som lå på tallerkenen, måtte vi ufrivillig våge oss bort til disken der vår utpekte servitør gjemte seg mellom slagene. De lager nye egg, men ikke med glede.

Det er kokken som til slutt serverer maten. Kjøtteteren har allerede spist, og vegetarianeren er ved bristepunktet. Maten forsvinner fort og vi går for å betale.

Et siste stikk fra servitøren

For å leve helt opp til det åpenbare konseptet, kom et siste stikk fra servitøren ved det avsluttende ritualet: Betalingen. Hun ønsker nemlig å presisere at det ikke var noe galt med eggene de hadde servert tidligere.

Ifølge henne fikk vi nye egg fordi de ville at vi skulle være fornøyde, men hun påpekte at de hadde servert slimete og gjennomsiktig eggehvite i hele dag uten en eneste klage.

Hun foreslo derfor at vi kanskje ikke likte posjerte egg? Kanskje ikke, men derfor er det så rart at vi pleier å spise det så ofte ellers.

Vi foreslo heller om ikke kunden pleide å ha rett?

Som svar fikk vi at «kunden har ikke rett hvis den tar feil».

Hun har et poeng. I dag tok vi, kundene, helt feil om valg av sted.

Dit kunden går for å ta feil

Alt lå til rette for at dette skulle bli en chill opplevelse for oss denne ettermiddagen. Gunnars Generasjonsbar har en enkel meny hvor de fleste kan finne noe de liker, med et tidsriktig fokus på økologiske og kortreiste råvarer.

Men så feil kan man ta.

Et middels godt måltid hjelper dessverre ikke på totalopplevelsen av det som så gjerne skulle bli det nye stamstedet. Grunnidéen om «Breakfast, Brunch and Cocktails all day!» er mer enn velkommen, men en idé er ikke nok, og generasjonsbaren (hva enn det nå skal være) faller gjennom i utførelsen av både mat og service.

Husket å like Subjekt på Facebook?