Kunstner Terje Nicolaisen (54) bruker blant annet kompromissløs satire for å være uforutsigbar overfor kunstetablissementets forventninger.
– Det viktigste i min karriere var å slutte som murer og begynne på Kunstakademiet, forteller Terje Nicolaisen.
Etter å ha fått fagbrev som murer som 21-åring, la Terje Nicolaisen håndverkerkarrieren på hylla. Siden har han instistert på at kunst er en jobb, bitt tenna sammen og aldri gitt opp.
Nicolaisen vokste opp i Drammen, men forlot hjembyen på 90-tallet for å utdanne seg som kunstner i Trondheim og Bergen. Han er særlig kjent for sin utvidede forståelse av tegnemediet. Med utgangspunkt i tegningen skaper han en bred variasjon av sjangre og uttrykksformer:
– Jeg jobber med det jeg har lyst til og synes er utfordrende; tegning, maleri, tekst, performance, skulptur og musikk for det meste.
Utforsker egne betingelser i verden
Gjennom kunsten utforsker Nicolaisen kroppslige begrensninger, hierarkiske strukturer og sinnstemninger.
– Jeg utforsker mine egne betingelser i verden. Disse betingelsene bestemmer og former hvem vi er og hva vi kan gjøre. Kunsten er en plattform hvor jeg kan utfolde meg. Ofte tar jeg utgangspunkt i det hverdagslige og kontrasterer dette mot en utopi eller drøm, hvor jeg ikke trenger å forholde meg til realiteter.
En satirisk kommentator
Siden 2001 har Nicolaisen delt ut prisen «Norsk Sokkel Award» som blir gitt til «aktører i kunstlivet som har gjort noe viktig og bra for norsk kunstliv, spesielt hvis dette har hjulpet Terje Nicolaisens karriere». Med denne noe ironiske prisen peker Nicolaisen på det han anser som kulturelle utmerkelser med skjult agenda.
– Det har vært viktig for meg å være illojal mot en markedsforståelse av kunsten, og uforutsigbar overfor til etablissementets forventninger. Derfor har det vært produktivt for meg å operere innafor ulike sjangre, selv om dette innebærer at jeg ikke blir gjenkjent.
Han fortsetter:
– Jeg er også veldig rastløs. Skifte av teknikk og sjangre kan også være uttrykk for en unnamanøver, for ikke å bli sett i kortene.
«Proposals»
Satiriske innslag finner man også i Nicolaisens «Proposals». Disse forslagene, som presenteres gjennom tegninger, kan leses som skisser til ulike prosjekter og skulpturer som har til hensikt å forbedre verden.
– Forslagene gir flere mulige fortellinger. I utgangspunktet var det en måte å lage skulpturer og prosjekter på som både var hemningsløse og skamløse. Ingen økonomisk, materiell eller hierarkisk realitet skulle kunne begrense prosjektene.
For Nicolaisen er friheten til å tenke rundt kunstens muligheter det aller viktigste:
– Anarkisten i meg har vært viktig i mange av mine arbeider. En annen måte å lese disse forslagene på, er som en rekke absurde leserinnlegg i lokalavisen, med forslag til hvordan verden kan forbedres.
– Hvordan mener du verden kan bli bedre?
– For eksempel gjennom å bidra til fellesskapet med det du som enkeltmenneske kan bidra med. Gjennom å være bevisst dine egne handlinger. Gjennom å smile litt oftere.
– Kunstnere må strekke seg lenger
Nicolaisen bruker mesteparten av tiden i atelieret til å jobbe opp mot en framtid uten utstillinger eller interesse utenfra.
– Det er dette som er det virkelige arbeidet. Undersøkelser, utprøvinger og utholdenhet, med meg selv som et utilstrekkelig og mange ganger utilgjengelig kildemateriale. Hvis jeg har en utstilling eller annen deadline, er det en annen prosess, som ofte målbæres av en idé, et konsept eller en overbygning. Gitt at jeg har funnet en ramme for utstillingen, handler det for meg om å peise på fram mot deadline.
Det et pluss hvis han får tilbakemelding mens han arbeider med et utstillingsprosjekt:
– Hvis jeg er heldig får jeg tilbakemelding underveis slik at jeg beskyttes mot meg selv. Dette er kanskje litt flåsete sagt, men jeg mener kunstnere må strekke seg lenger enn det man evner. Da kan det være godt å bli minnet på at man kanskje har strukket seg for langt i noen tilfeller.
Nå åpner kunstneren atelieret sitt i forbindelse med Oslo Open.
– Hvem håper du kommer innom atelieret ditt i løpet Oslo Open?
– Jeg håper Javier Perés, Beth Letain og Tala Madani kommer inn sammen. De ser på hverandre, nikker hvorpå Perés gjør knefall og sier: Can PeresProjects please represent you? Can we do anything to set you up with a bigger studio? Do you mind if I make a call?
