Lyd og installasjon smelter sammen i den nye utstillingen på Ram Galleri. Hvor lett lar vi oss styre av arkitektoniske grep og musikalsk propaganda?
Markus Lantto og Per Kristian Nygård er kunstnerne bak utstillingen «Symfoni» som nå vises i Ram Galleris lokaler. De to har lenge delt atelier, men verkene i «Symfoni» er deres første samproduserte arbeid.
Ved første øyekast kan det se ut som Ram Galleri har pusset opp lokalene sine i Thorvald Meyers gate. Store deler av gallerirommet er dekt av en opphøyd scene i tre.
Foran scenen står to mystiske treskulpturer, som avslører at det dreier seg om en utstilling. Disse skulpturene er ovale, men tredimensjonale. De har ingen perfekt geometrisk form. Snarere, minner skulpturene litt om en zeppelin på fire ben.
Musikalske innslag
Det tar litt tid før vi oppdager at dette ikke er en konseptuell, minimalistisk utstilling av treskulpturer. Som utstillingens tittel indikerer, handler det om lyd.
Under en nærmere undersøkelse av de frittstående treskulpturene, legger vi merke til to spilledåser – en på hver skulptur. Vi trekker dem opp, og blir forbauset over volumet. Treskulpturene fungerer som lydkasser.
Dette musikalske elementet er forfriskende og spennende. Det gir skulpturene en konkret funksjon. De blir instrumenter, hvilket kanskje ikke er så overraskende i lys av Markus Lanttos utdannelse som musikkinstrumentmaker ved Carl Malmsteenskolan i Stockholm.
Per Christian Nygård har også arbeidet med lyd i tidligere prosjekter. Det er nettopp Nygård og Lanttos fellesinteresse for lyd og installasjon som danner bakteppet for utstillingen.
Håndverket
På siden av kunstnergjerningen, har Nygård og Lantto de siste årene vært involvert i et eksperimentelt boligprosjekt på Svartlamoen i Trondheim. Fem familier gikk sammen inn i prosjektet, hvor målet var å hjelpe hverandre med å bygge hvert sitt hus.
I en samtale med kunstnerne, forteller de at boligbyggingen har styrket deres snekkerferdigheter – kanskje litt for mye:
— Vi har blitt for dyktige til å snekre – det blir for troverdig, forteller Lantto.
Det er ingenting å utsette på håndverket. Både scenen og skulpturene ser plettfrie ut. Desto mer overraskende blir det dermed at scenegulvet svikter litt under føttene i det man går over det. Når man beveger seg rundt på plattingen, kan man plutselig merke at gulvet ikke bare knirker – det er bjeller som ringer under føttene på en.
Gulvet, som man vanligvis ikke tenker over, gjør seg synlig. Nygård og Lantto beskriver det som et forsøk på å koreografere mennesket gjennom arkiteknoiske grep. Hvor koreografert det blir, vet vi ikke. Men, man blir sannelig sulten på å finne de ulike stedene på gulvet hvor bjellene ringer.
En dualistisk symfoni
Utstillingens tittel understreker verkenes funksjon. Rent faktisk med tanke på de frittstående skulpturenes spilledåser som spiller gjenkjennelige melodier, men også i en mer overført betydning.
Ordet «symfoni» har sin etymologiske opprinnelse i de greske ordene syn (sammen) og fon (lyd). Direkte oversatt dreier det seg om samlyd – flere lyder som går over i hverandre og skaper en helhet.
Det lar seg ikke gjøre å gå på gulvet samtidig som man spiller av spilledåsene – det er imidlertid fullt mulig å spille de to spilledåsene på samme tid.
Her synes også utstillingens politiske undertone. Spilledåsene spiller hver sin sang. Den ene spiller «Internasjonalen», en av arbeiderbevegelsens mest kjente melodier og tidligere nasjonalsang i Sovjet. Når man trekker opp den andre spilledåsen, kan man høre «Lili Marleen» – som ble brukt av USA under andre verdenskrig for å demoralisere tyske tropper – rett og slett ved å gi dem hjemlengsel.
De to sangene gir dermed motstridende assosiasjoner. «Internasjonalen» manner opp til kamp, mens «Lili Marleen» gjør det stikk motsatte. Det blir et lydbilde på krigens dualitet hvor tanker om det felles gode kolliderer med individets interesser og behov.
Saueflokkmentalitet
At det kan dreie seg om nettopp menneskets kvaler i valget mellom kollektive og individuelle interesser, gjør seg ekstra tydelig i en videre lesning av de frittstående skulpturenes fysiske utseende. De minner ikke bare om zeppeliner, de kan ses som abstraherte sauer.
Dette skyldes først og fremst de fire bena, som hver skulptur står på, samt måten de er plassert på – som to sauer på et beite. Både hva gjelder propagandaelementet – som begge sangene innehar – og skulpturenes sauelignende utseende, dras tankene hen til hvordan mennesker kan la seg lede som en flokk sauer – saueflokk mentalitet.
Hos sauer, plasserer man bjellen på den tammeste sauen. På samme måte som de kanskje mest sårbare menneskene gjennom historien ofte har blitt utnyttet av ulike politiske aktører – kommunister, kapitalister og fascister.
Det trekker utstillingens referanser inn i fremtiden. Hvordan vet vi at vi ikke lar oss villede som flokk? Er vi i det hele tatt en flokk? Og, om vi er det – hvor lett er vi å lede?
Vi tar i alle fall oss selv i å bli ledet av Lantto og Nygårds arkitektoniske grep i det vi går i sirkel over scenen på jakt etter en bjelle. Har vi latt oss styre?
Utstillingen står til 6. mai.
