Kunsthall Oslos nye utstilling «Andy Warhol – After Munch» er interessant, men på ingen måte banebrytende.
Andy Warhol har selv uttalt at han lagde kunst som var uinteressant etter 15 minutter. Han hadde kanskje helt rett.
Utstillingen «Andy Warhol – After Munch» er ikke den mest nyskapende utstillingen på tapeten, selv om den stadig vekk påpeker flere likhetstrekk mellom to av 1900-tallets største kunstnere.
Munchmuseet i bevegelse
De siste årene har Munchmuseet presentert en rekke mer eller mindre vellykkede «Munch +»-utstillinger, eller andre typer utstillinger hvor museet har utforsket Munchs kunst i relasjon til andre store kunstnere fra forskjellige stilepoker.
Det har nesten vært overraskende at turen enda ikke har kommet til den amerikanske pop-kunstneren Andy Warhol – kanskje linken mellom de to kunstnerne blir for åpenbar?
Munch var nemlig ikke bare en av Warhols favorittkunstnere, men også utgangspunkt for en serie med femten malerier, som Warhol titulerte «After Munch».
Det er tre av disse maleriene, samt noen upubliserte trykk og Warhols egne skisser, som vises i Kunsthall Oslos nye utstilling, vel å merke gjort i samarbeid med Munchmuseets satsning «Munchmuseet i bevegelse».
Da Warhol kom til Norge
I 1973, besøkte Warhol Norge med ett mål: Han ville se Munchs bilder. Warhol dro til både Nasjonalgalleriet og Munchmuseet, og ble tydelig inspirert av det han så. Ti år senere produserte han serien «After Munch» på bestilling fra Galleri Bellman i Stockholm.
Warhol hentet sine motiver direkte fra noen av Munchs mest kjente litografier. Disse ble til tre motiver «Skrik», «Eva Mudocci» og et dobbeltmotiv med «Madonna» og «Selvportrett (med skjelettarm)».
Han lagde fem versjoner av hvert motiv på lerret. De kalles malerier, selv om de i realiteten er unike trykk. Alle maleriene er bygd opp i tre lag. Et lag med maling, som danner bakgrunnsfargene i maleriene, deretter trykte Warhol et trykk basert på fotografier av Munchs verk, før han til slutt påførte sin egen tegning av motivet.
På denne måten møtes Munch og Warhols versjon direkte i motivet, noe som blir særdeles påfallende i Warhols «After Munch – Madonna», hvor man under ser Munchs kjente motiv med øynene lukket. Over, har Warhols tegning av kvinnen fått vidåpne øyne, som minner om de skrekkslagne øynene vi kjenner fra «Skrik».
Copycat nr. 1
Det approprierende elementet i serien «After Munch», er karakteristisk for Warhol. Mange av hans mest kjente arbeider var nettopp kopier av andre bilder.
Primært hentet han sine motiver fra massemedia, men også Leonardo da Vincis «Mona Lisa» ble kopiert. Warhol kommersialiserte sine motiver. De ble produsert i store opplag og solgt verden rundt.
Det var måten Warhol kopierte på som gjorde bildene til hans egne, det lå alltid et utforskende element i arbeidet. Bildene som nå henger hos Kunsthall Oslo understreker dette. Selv om motivene er velkjente, er det som å se dem med nye øyne.
Gjennom å velge en annen fargepalett enn Munch, så vel som å påføre sine egne tegninger over Munchs bilder, virker plutselig motivene nokså annerledes. Avhengig av fargene virker bildene lystigere og mørkere enn Munchs originale trykk.
Objektifisering av motivet
I tillegg til de tre maleriene, henger et utvalg upubliserte trykk i utstillingsrommet. Man kan se hvordan Warhol prøvde ut ulike fargekombinasjoner og hvordan disse ulike fargene virker på motivet.
Warhols «Eva Muddoci» i rosa, framstår som langt mindre menneskelig enn Munchs original i sort. Selve motivet kitchifiseres, og føles mer som et objekt enn som et bilde av et menneske.
Denne dehumaniseringen av motivet kan man også spore i andre Warhol-serier, som i hans ikoniske «Marilyn Monroe Diptych», laget bare noen uker etter Monroes død i 1962. Skuespillerinnens ansikt er gjentatt femti ganger over de to bildene. Dette resulterer i at verket minner mer om massemedias repetetive bildebruk, enn tradisjonelle kunstverk.
Noe av det samme skjer med Munchs litografier i Warhols reproduksjoner. Bare i den relativt beskjedne utstillingen på Kunsthall Oslo kan man se seks versjoner av «Eva Muddoci» og fire utgaver av «Skrik».
Det kan bli kjedelig i lengden, selv om fargene varierer mellom hver utgave. Dette strider for så vidt ikke med Warhols intensjon. Han skal selv ha uttalt at han lagde kunst som var uinteressant etter 15 minutter.
Mer omfattende koblinger
Det virker for meg litt pussig at ikke Munchmuseet ikke har ønsket å gjøre en større satsning på å sammenligne Munch og Warhols kunstnergjerninger. Ikke fordi Warhol kopierte Munchs mest kjente motiver, men fordi det faktisk er mange fellestrekk mellom de to kunstnerne.
Begge var i sin tid del av undergrunnsmiljøer. Munch menget seg med Kristiania-bohemen, mens Warhol bygde sin eget miljø rundt The Factory (hans kunststudio) og frekventerte regelmessig på Studio 54.
Utover dette, gjorde de begge også grensebrytende eksperimenter med ulike trykkteknikker. Munch utviklet en egen puslespillaktig teknikk for å trykke tresnitt i flere farger samtidig. Warhol, på sin side, brukte mye tid å utvikle silketrykket etter sine kunstneriske formål.
Rent tematisk krysses også de to kunstnernes veier, lenge før Warhol gjør sine Munch-kopier. Dette påpekes av Kunsthall Oslos kurator, som har valgt å inkludere Warhols videoverk «Kiss» fra 1963. Her vises ulike par, av ulike og samme kjønn, som kysser intenst. Kun året før hadde Illinois blitt den første staten som opphevet loven mot sodomi i USA.
Ikke bare har Munch også et maleri med tittelen «Kyss», som Warhol, adresserte han tema som i hans samtid var ansett som betente eller til og med tabu, deriblant seksualitet og sinnslidelser.
Den dype sortfargen som dekker utstillingsveggene, stiller Warhols særegne og fargesterke palett i et godt lys. Publikum inviteres ikke kun til å se Warhols Munchkopier, men også til å bli kjent med hans kunstneriske prosess – hvor nettopp fargevalg sto sentralt.
De to kunstnernes tematiske og tekniske krysningspunkter kommer fram av katalogen. Det hadde vært spennende å se dette ytterligere utforsket i en større utstilling, hvor også Munchs originale trykk var inkludert.
På den andre siden, hadde det kanskje nettopp blitt for åpenbart å stille ut Warhol og Munchs «Skrik» side om side. Forøvrig, har dette allerede blitt gjort av Louisiana i 2010 – under tittelen «Warhol after Munch» – ironisk nok.
