Maleren og forfatteren Oda Krohg (1860-1935) huskes best som bohemprinsessen. Denne uka er det 158 år siden hun ble født.
Tanker rundt Oda Krohg surret særlig rundt i hodet mitt i en periode da jeg gikk på videregående og nettopp hadde lest Ketil Bjørnstads virkelighetstette roman om henne. Denne uka er det 158 år siden hun ble født.
Hun var ukonvensjonell og moderne, og jeg har et inntrykk av at maleren og kunstneren levde etter eget ønske.
Myten
Jeg ble nysgjerrig og syntes det var spennende å lese om henne og å finne ut mer om henne, med en slags rask tilknytning til Oda Krohg som et forbilde.
Turen gikk til Nasjonalgalleriet for å kikke på Christian Krohgs malerier. Ikke for Christian, men for Oda – hans malerier av sin kone. Jeg leste også Hans Jægers selvbiografiske verker, hvor Oda Krohg går under navet Vera.
Senere fant jeg ut at Bjørnstads roman dessuten bygger på fremstillingen av Krohg i blant annet Jeppe Nilssens roman «Nemesis» (1896) – hvor Thora minner om Krohg og i Sigbjørn Obstfelders «Korset» (1896) – hvor Rebekka også ligner Oda Krohg.
I tillegg er Krohg også portrettert i flere av Gunnar Heibergs skuespill, hvor hun går under navnene Julie, Ella Ilka og Karen. Jeg var oppslukt i mytene og forestillingene om den frigjorte kvinnen Oda Krohg i en tid hvor mennene ellers hadde definisjonsmakt.
Alle disse mennenes tiltrekning, all nysgjerrigheten, alle mytene.
Hva med Oda Krohg selv?
Og så Oda Krohg selv, da, midt oppi det hele. Hva med hennes egen kunst? Hvor kommer den inn? Hvilken plass har Krohgs egen kunst i den norske kulturhistorien, i kraft av seg selv?
Det er selvfølgelig skrevet og tenkt om kunsten hennes også, kanskje særlig i Anne Wichstrøms «Oda Krohg» fra 1988. Til tross for at flere av bildene hennes er kjente, og at hun til og med henger på Nasjonalgalleriet den dag i dag, kommer Krohgs egen kunstproduksjon gjerne i andre rekke, etter framstillingen om Oda som person. Trost!
Selv liker jeg særlig pastellen «Ved Christianiafjorden (japansk lykt)», som Krohg debuterte med på høstutstillingen i 1886. Bildet viser blått landskap, blå fjord, blå trær og en ung kvinne som sitter i vinduet med hodet vendt ut mot det blå lyset. Det et vakkert melankolsk sommernattsmotiv.
Det året var det flere som stilte ut sommernattsmotiver på høstutstillingen, men Wichstrøm skriver om «Ved Christianiafjorden» at «Oda Krohgs bilde har mange av de samme trekkene som Kitty Kielland og Eilif Peterssens bilder; den samme fargen som underordner detaljene en enkel lyrisk stemning. Men Oda Krohgs bilde er annerledes. For Fleskum-malerne var det selve den norske naturen som var stemningsskapende. [Krohgs] bilder assosierer snarere til noe stedløst og er et uttrykk for hennes egen sinnsstemning, på en måte som minner om Edvard Munchs kunst».
Forfatteren
Oda Krohg skrev også, men veldig lite ble publisert mens hun levde. Dessuten ble alle manuskriptene hennes brent etter at hun gikk bort, etter hennes egne ønske.
Det lille som finnes publisert, viser imidlertid en moderne og dristig ambisjon for sin tid. Som er synd at ikke blir lest mer, eller husket.
Teksten «Maaneskind – (et fragment)» ble trykket i det danske månedsskriftet «Af dagens Krønike» i 1890, og skiller seg ut fra annen litteratur jeg har lest fra samme tidsepoke. Blant annet fordi den er skrevet av en billedkunstner med en annen innfallsvinkel på hva det vil si å skrive, men også fordi innholdet kan leses som veldig virkelighetsnært.
Selv om Krohg ikke benytter virkelige navn, er det mye som stemmer med hennes virkelige liv i teksten. I tillegg kommer det fram i Jægers selvbiografiske bøker at Vera (Krohg?) var i gang med et eget selvbiografisk prosjekt.
«Maaneskind» forteller om en tilsynelatende fin sommerkveld ved Kristianiafjorden. Men under det enkle og lette finnes elementer av noe uhørt og virkelighetsnørt, som ikke minner om den romantiske tittelen.
For øvrig, er det mulig at «Maaneskind» også henspiller på og leker med ideen om noe kvinnelig. I teksten beskriver Krohg en kvinnes sjeleliv og romantiske drømmer. Hovedpersonen er Olga på 18 år, i følge med sine to søstre Constance og Tippen.
Olga er forlovet med Ludvig, som beskrives som tykk og rund med en opplyst blank skalle. Men, følelsene hennes er hos en annen, om er innlagt på Gaustad asyl. Olga misunner de som er der inne med ham.
Krohg beskriver sterke følelser, og skildringen virker realistisk og tett opp til hennes eget liv. Det er synd at ikke mer er bevart av Krohg, og man kan jo undre seg på om det var det for dristig å utlevere seg som kvinne den gangen?
Selv om det fantes flere andre kvinnelige forfattere i Oda Krohg samtid, vet vi at offeret ofte var større for disse enn for sine samtidige mannlige forfatterkollegaer.
Fortjener oppmerksomhet for sitt virke
Til tross for at omfanget av Krohgs litterære tekster altså er veldig lite, synes jeg at det er spennende og inspirerende å tenke på Oda Krohg som en kunstner som kunne uttrykke seg både gjennom tekst og bilde.
Oda Krohg er en kunstner som tross alle forventninger og forestillinger om henne, klarte å skape og produserte egne sine helt egne motiver og stemninger, som den dag i dag er tilgjengelige og som fortjener oppmerksomhet i seg selv.
Les mer om kvinner i kunsten, i Subjekt-spalten Kunsthistoria.
