De siste to månedene har den franske kunsthistorikeren Benjamin Lignel diskutert kjønn, smykker og publiseringsetikk med ti andre lokale og internasjonale deltagere i Oslo.
– Kroppsutsmykking kan bli brukt til både å bekrefte og motvirke normen, og gjør begge samtidig. Det samme objektet, brukt på ulike måter eller på forskjellige kropper, kan være helt forskjellige uttrykk.
For tre år siden startet Lingel et samarbeidsprosjekt med den amerikanske kuratoren Namita Wiggers om smykker og kroppskunst i et kjønnsperspektiv.
– Vi innså fort at så godt som ingenting er skrevet om kjønn og smykker. Det finnes masse om kjønnsteori, og mye om smykker, sistnevnte hovedsakelig fra et objekt-sentrert perspektiv.
Kunst blir forskning
Det som i utgangspunktet skulle resultere i en bok, utviklet seg fort til å bli et større forskningsarbeid. I og med at det eksisterte så lite forskning på området, ønsket Lignel og Wiggers å konsentrere seg om de som bruker smykker til å bekrefte eller opponere mot tradisjonelle forestillinger om kjønn:
– Vi bestemte oss for å utvide vårt fokus utover den smale samtidskunstsmykke-sjangeren, og heller sette lys på brukernes perspektiv. Vi snakket med performancekunstnere, tatovører, piercere, teoretikere, drag kings, drag queens, burlesqueartister og andre som daglig forholder seg til dette gjennom sitt arbeid eller sin levemåte.
Siden sier Benjamin Lignel selv at han har utvidet sin egen horisont stort. Han beskriver seg selv som naiv ved forskningsprosjektets start:
– Jeg gikk inn i prosjektet med manglende forkunnskaper, og visste ikke engang hva en CIS-kjønnet betydde. Det oppmuntret de som ble intervjuet til å forklare meg de ordene de brukte. Dette gjør historiene de delte med oss ekstremt tilgjengelige for lesere.
Gjennom arbeidet har han imidlertid blitt svært engasjert i kjønnsdebatten.
– Vi håper at denne forskningen skal kommunisere at det er lov å leke med og bryte kjønnsnormer.
Samtidssmykker som kunst
Det har gått vel tjue år siden kunsthistorikeren Lignel fattet interessen for å jobbe med smykker, noe som gradvis har tatt en mer teoretisk retning.
– «Contemporary jewelry» betegner en veldig liten gruppe, med kanskje 10.000-20.000 utøvere på verdensbasis, forteller Lignel.
Det dreier seg ikke om smykker i tradisjonell forstand, men snarere om såkalt «Contemporary jewelry», eller samtidskunstsmykker, en kunstform som begynte i Europa og USA på 1950- og 1960-tallet.
– Det er ulike måter å definere samtidssmykker. Disse ulike uttrykkene inkludere videoverk som kun refererer til smykker, men det kan også være svært brukbare og verdifulle objekter. Til felles for disse ulike uttrykkene er en kritisk holdning til hva smykker egentlig er: hvordan de fungerer og ikke minst de innebygde problemene relatert til makt, verdi, normativitet eller sentimentalitet. Smykkekunstnerene som jobber i dette feltet har en utdannelse innen kunstnerisk smykkedesign og er som regel representert av gallerier som fokuserer på smykker.
Deler erfaringen
Benjamin Lignel har nå avsluttet sitt opphold i Oslo i forbindelse «residency»-programmet han utviklet i samarbeid med Praksis og Norwegian Crafts.
I løpet av oppholdet har han og de øvrige deltagerne, med bakgrunn fra kunst, mote, kunsthåndverk og dataetnografi, delt forskning, erfaringer og kunnskap med hverandre.
Grunnlegger og daglig leder for Praksis, Nicholas John Jones, forteller at Praksis organiserer fire tverrfaglige, tematiske residencies i løpet av året, som er åpent for alle med relevant erfaring og interesse i det temaet som skal utforskes.
Sensitivt materiale
De ulike deltakerne har nå, over totalt fire uker, diskutert hvordan man kan gjøre sensitiv informasjon offentlig, så vel som hvordan smykker kan brukes både til å bekrefte og ta avstand fra tradisjonelle kjønnsnormer.
Den mest sentrale diskusjonen blant deltakerne i Praksis’ residency, har dreid seg om hvordan man gjør informasjon offentlig. Lignel og Wiggers opplever selv dette som den største utfordringen i sitt prosjekt:
– Mange av de vi har intervjuet har vært i situasjoner hvor måten de kler seg på har satt dem i reell fare. De har tillit til oss, det er derfor viktig at vi forvalter deres historier på best mulig måte. Vi lurer på hvordan vi kan gjøre dette offentlig på en måte som ivaretar intervjuobjektenes stemmer og respekterer dem, sier Lignel.
Gjennom intervjuene har Lignel også bitt seg merke i rollemodellers betydning:
– Nesten alle vi har snakket med, særlig de eldre, forteller om den éne dagen da de så noe på tv eller så et bilde av noen som turte å bevege seg utenfor normen. Folk som Prince og David Bowie, var svar på spørsmål som de hadde stilt seg selv. For oss, har dette også blitt et mål med prosjektet, at disse intervjuene skal vise folk at det er mulig å bryte samfunnets forventninger til kjønn.
Fokus på et tverrfaglig nedslagsfelt
Da Jones gikk i gang med å planlegge det pågående residency-programmet, tok han kontakt med Norwegian Crafts. Han ønsket å utvide Praksis sitt nedslagsfelt utover billedkunstfeltet:
– Jeg henvendte meg til Norwegian Crafts og spurte om de hadde noen samtidsrelevante spørsmål som de kunne tenke seg å få belyst gjennom et residency. De hadde nettopp hatt et prosjekt med amerikanske Namita Wiggers, som jobber med Benjamin Lignel på et større prosjekt om smykker og kjønn. Vi syntes dette var veldig interessant, og følte derfor det var naturlig å invitere Lignel til å lede et residency, forklarer Jones.
Lignel var positiv til Jones sitt tilbud:
– Jeg og Namita hadde jobbet med dette i flere år, og jeg tenkte det ville være flott å få inn noen nye perspektiver, sier Lignel.
Kunstnere og arrangører, fra venstre til høyre i toppbildet: Charlotte Teyler (NO), Nicholas John Jones (UK), Ahmed Umar (NO), Benjamin Lignel (FR), Matt Lambert (US), Hege Henriksen (NO), Darja Popolitova (EE), Nanna Melland (NO), Andre Gali (NO), Aleyda Rocha (MX), Auli Laitinen (SE), Shweta Sharma (IN), Mallika Roy (US), Tone Bjerkaas (NO).