Ikke særlig nyskapende, men en god hyllest
Henie Onstad Kunstsenters retrospektive utstilling «Jakob Weidemann» er innbydende og informativ.
Sommerutstillingen på Henie Onstad Kunstsenter tar i år for seg kunstnerskapet til den kjente og folkekjære kunstneren Jakob Weidemann. Det er en retrospektiv utstilling som tar for seg bredden i Weidemanns karriere, med hovedfokus på det nyskapende i kunstnerskapet.
Jakob Weidemann var en nær venn av både Sonja Henie og Niels Onstad, og en sentral figur i forbindelse med oppbyggingen av Henie Onstad Kunstsenter. Ifølge kunstsenteret var det derfor naturlig å vise en Weidemann-utstilling i forbindelse med deres 50-års jubileum i år.
Weidemann regnes som en av frontfigurene for den abstrakte kunsten i Norge, og en fornyer av det norske maleriet. Om Henie Onstad Kunstsenter selv har vært spesielt nyskapende i oppsettingen av denne utstillingen kan diskuteres. Det er likevel en fin presentasjon av et omfattende kunstnerskap.
Kronologisk karusell
Utstillingen har en tydelig kronologisk oppbygging. Fra begynnelsen av Weidemanns kunstnerskap tidlig på 1940-tallet, og frem til de seneste verkene på slutten av 1990-tallet. Henie Onstad ønsker å presentere publikum med noen av de mindre kjente verkene til den populære kunstneren, men viser også de mer omtalte skogbunn – og blomsterengmaleriene. Det skal altså være «noe for en hver smak» på Henie Onstad i sommer.
Utstillingen har en svært tradisjonell oppbygging. Det store visningsrommet deles opp av store, hvite fondvegger som legger sterke føringer for hvordan en skal bevege seg (kronologisk) i utstillingen. Det er et innbydende og delikat oppsett, i det minste.
Fra figur til flate
I det første rommet befinner en seg, naturlig nok, i de tidlige årene av Weidemanns karriere. Blikket blir ledet mot det omfangsrike oljemaleriet «Mørk-mannen» (cirka 1943). Maleriet skal visstnok være en fremstilling av en lokal kjenning fra Weidemanns hjemsted Steinkjer. Verket, som er et av de tidligste i denne utstillingen, presenterer oss med en ganske annerledes Weidemann. Med et mer naturalistisk og figurativt formspråk viser det oss noe annet enn det de fleste kanskje forbinder med kunstneren.
Videre i utstillingen følger vi Weidemanns utvikling fra figurativ maler til en abstraksjonens mester. Jakob Weidemann regnes som en av frontfigurene for innføringen av det abstrakte maleriet i Norge. Hans reise igjennom ulike formalestetiske uttrykk er godt visualisert i utstillingen.
I stor kontrast til de tidligere verkene er det omtrent midtveis i hovedsalen viet en hel vegg til «Komposisjon» (1956). De harde flatene og den mørke fargekomposisjonen gjør at dette verket skiller seg ut. Det er noe enkelt, mekanisk og nesten konfronterende over det. Det rykker litt i en, og fungerer som en god kontrast til mange av de andre, dog non figurative, men mer voldsomme omkringliggende verkene.
Tilbake til naturen
Verkene Jakob Weidemann muligens er mest kjent for er de såkalte «skogbunnbildene», som er plassert i siste del av hovedsalen. Det kanskje mest omtalte av skogbunnbildene er«Storfuglen letter» (1959). «Storfuglen», som nærmest er blitt et symbol på Weidemann selv, er et monumentalt verk. Med grove, kraftfulle strøk søkte Weidemann å «abstrahere den norske skogbunn» for å komme nærmere tingenes faktiske karakter.
I kontrast til de mørke og grove flatene i skogbunnbildene er Weidemanns blomsterengmalerier i tempera lysere og byr på en fargesprakende palett. De massive abstrakte maleriene springer mot deg i alle sin fargeprakt, og åpner for utallige ulike assosiasjoner. Verket «Høstløv» (1964) skiller seg spesielt ut i dette rommet. Maleriet, som måler 150×200 cm, står frem med sitt eksplosive uttrykk. Weidemanns fremstilling av blomstene i sin søken etter lyset er vakker og inspirasjonen fra naturen gjennomskinner hvert eneste penselstrøk.
I tillegg til maleriene i utstillingen er det satt opp ulike monter med fotografier, utklipp og lignende fra Weidemanns karriere. Disse kan helt sikkert være både interessante og informative for noen, men oppleves mer som et forstyrrende element i et ellers rent og dynamisk utstillingsdesign.
Informativ og behagelig
Gjennomgående bærer denne retrospektive utstillingen preg av et demokratisk utvalg av verk, og et ønske om å vektlegge de ulike periodene i kunstnerskapet likeverdig. Utstillingen er fin og informativ, men den byr ikke på noe nytt. Men kanskje er det heller ikke hensikten? Det er helt tydelig at Henie Onstad Kunstsenter ønsker å lære oss noe om Weidemanns omfattende kunstnerskap. Og dette gjør de veldig godt.
Ordet som best oppsummerer årets sommerutstilling på Henie Onstad Kunstsenter er informativt. Fra ende til annen blir en geleidet gjennom Jakob Weidemanns inspirasjon og virke – uten noen store overraskelser.
Men noen ganger kan dette være ganske behagelig. Å bare få nyte – uten at det forventes så alt for mye av en som betrakter.