KUNSTHISTORIA

Hyller 1800-tallets kvinnelige kunstnere

På godt og vondt handler «Kvinner ved staffeliet» på Bymuseet i Oslo mer om kunstnerne enn kunsten.

«Kvinner ved staffeliet» er ingen tradisjonell kunstutstilling. Rent kuratorisk minner den mer om en faktuell kilde til byhistorie; informasjonen henger tett og rommet er dels overfylt.

Man får inntrykk av at det ikke er kunsten, men kunstnerene som står i sentrum for utstillingen – og det er kanskje tilfellet. Selv om rommet er uegnet og nokså trangt, er utstillingen på mange måter interessant.

Aasta Nørregaard var en av Norges fremste portrettkunstnere under siste halvdel av 1800-tallet. (Foto: Rune Aakvik, Oslo Museum).

Utdanning forbeholdt menn

Utstillingen belyser ikke hovedsakelig hva kvinnene produserte, men snarere hvordan de fikk muligheten til å bli kunstnere i en tid da de fleste kunstutdannelser var forbeholdt menn.

Et sentralt tema for utstillingen er hvilke utdanningsmuligheter kvinner hadde i Kristiania på 1800-tallet. Her trekkes Bergsliens malerskole frem som en sentral institusjon. I motsetning til de fleste andre kunstskoler på denne tiden, hadde Bergsliens malerskole både en kvinnelige og mannlige studenter – vel å merke fordelt i klasser etter kjønn.

Til tross for at de mannlige elevene ved skolen hadde flere goder enn sine kvinnelige medstudenter, ble skolen populær blant begge kjønn og utdannet flere kvinner som senere skulle markere seg på den norske kunstscenen.

På et klassebilde fra begynnelsen av 1870-tallet finner vi blant annet Harriet Backer, Aasta Nørregaard, Ragnhild Beichmann og Annette Anker, som alle har blitt kjøpt opp av Nasjonalmuseet.

Bergsliens malerskole mistet sin aktualitet utover 1870-tallet, og ble erstattet av Akademimalerskolen, som ble etablert av Christian Krogh, Erik Werenskiold og Hans Heyerdahl i 1885. Til felles med Bergsliens opprettet også denne en dameklasse. Den fremragende koloristen og naturalisten Signe Scheel var blant elevene.

Harriet Backers «Evighetsbilde» er et av de yngste maleriene i utstillingen. (Foto: Haugar Vestfold Kunstmuseum).

Opprettet sin egen malerskole

Blant de inkluderte kvinnene i utstillingen finner vi flere store navn. Den som skulle få størst innflytelse er imidlertid utvilsomt Harriet Backer.

Etter årene ved Bergliens malerskole reiste hun til München og Paris for å fortsette sine studier.

Backer utviklet en særegen malerstil i krysningsfeltet mellom naturalismens hverdagslige motiver og impresjonismens lys- og fargestudier. Dette gjorde hennes interiørmalerier svært populære, og hun ble en av sin tids mest anerkjente kunstnere.

I 1882 opprettet Backer sin egen malerskole, hvor så godt som alle de betydelige norske kunstnerne for generasjonen etter var elever i lengre eller kortere perioder. Slik ble Backer et bindeledd mellom sin egen generasjons naturalisme og de moderne retningene som inntok kunstfeltet under 1900-tallet.

Backer er representert i utstillingen med to malerier. «Evighetsbildet» er et av hennes sene stillebenmotiver. Motivet er tydelig abstrahert, selv om man klart kan skimte en vase med blomster og en fruktskål i forgrunn. Dette vitner om hvordan Backer fortsatte å utvikle seg helt til slutten av sin karriere, og fulgte internasjonale tendenser.

Ingen av Aasta Hansteens egne malerier er inkludert i utstillingen, derimot finner vi en replikk av Oda Kroghs portrettmaleri av kunstneren. (Foto: Nasjonalmuseet).

Pionerene

Utstillingen i Bymuseet presiserer at dameklassen fra Bergslien ikke var Norges første kvinnelige kunstnere. Allerede på 1840-tallet sluttet en gruppe kvinner seg til Adolph Tidemand og Hans Gude ved Könglich-Preussiche Akademie Düsseldorf.

Tidemand og Gude underviste kvinnene, men anså dem ikke av den grunn som likeverdige med seg selv:

«Jeg har altid have en vis Fordom imod malende Damer, fordi jeg har mødt saa mange paa min Vei, der tog den Sag aldeles forkert», skriver Gude i 1852.

Flere sentrale kvinner får imidlertid sin utdannelse i Düsseldorf, deriblant Aasta Hansteen og Christiane Schreiber.

Hansteen regnes i dag som Norges første profesjonelle kvinnelige kunstner. Hun var også forfatter, nynorskforkjemper og aktiv i kvinnesaksbevegelsen. Hun publiserte flere engasjerte artikler og var også Norges første kvinnelige foredragsholder.

Schreiber markerte seg også, først og fremst som portrettmaler. I Düsseldorf møtte hun svenske Sofia Amalia Ribbing, som også beskjeftiget seg med portretter. De to kunstnerne ble livsledsagere og arbeidet tett.

I og med at både Schreiber og Hansteen forble ugift kunne de fortsette sine karrierer, i motsetning til de som giftet seg. Familieliv og kunstnerkarriere lot seg sjelden kombinere for 1800-tallets kvinner.

Marie Tannæs maleri av Vøienvolden gård fra 1900. (Foto: Rune Aakvik, Oslo Museum).

Portrettkunstnere

I Norge, som i andre Europeiske land, var kvinnelige kunstnere først og fremst aktive innen portrettsjangeren. Forventningene til kvinnelige kunstnere var at de kunne skape noe virkelighetsnært (imitere), men sjelden hadde evnen til å skape «mesterverk».

«Kvinner ved Staffeliet» bærer preg av dette, en klar overvekt av de inkluderte maleriene er portretter. Ettersom man beveger seg gjennom utstillingen, blir man imidlertid gjort oppmerksom på at stadig flere kvinner mot slutten av 1800-tallet utforsket andre sjangre, da særlig sjanger-, interiør- og landskapsmaleri.

Dette kommer blant annet frem av Marie Tannæs malerier, som viser ulike landskap fra Oslo-området. Tannæs valgte tidlig å konsentrere seg om landskapsmaleriet, og fortrakk vår- og høstmotiver, som hun framstilte i en naturalistisk stil.

Tannæs ble – imotsetning til mange andre samtida kvinner – hyllet av kritikerne. De mente hun hadde en «mandig kraft» i sine bilder, hvilket på alle måter var å regne som et kompliment på denne tiden.

I «Kvinner ved staffeliet» er det nesten like mye tekst som bilder. (Foto: Una Mathiesen Gjerde).

Like mye tekst som bilder

«Kvinner ved staffeliet» er på mange måter en god utstilling. At den vises på Bymuseet snarere enn på et Kunstmuseum fører med seg visse fordeler – der kunstmuseene ofte er livredde for tekst, har Bymuseet ingen problemer med å fylle utstillingen med nesten like mye tekst som bilder.

Noen ganger kan det imidlertid bli litt mye informasjon, og litt lite fokus på bildene – hva disse kvinnene faktisk var kapable til, hvilke verk de produserte. Det skulle imidlertid ikke passe inn på Bymuseet med en slik omfattende presentasjon av kunstverk.

Uavhengig av dette gir Bymuseet en god presentasjon av kvinnelige kunstneres vilkår og muligheter på 1800-tallet. Forhåpentligvis lokker den frem et lignende prosjekt med hvor fokuset er omvendt. Selv skulle jeg i alle fall sette pris på en utstilling hvor disse kvinnenes verk var i sentrum.

 

 

 

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.