Kitty Kielland-utstillingen på Haugar Vestfold Kunstmuseum gir et godt innblikk i kunstnerens verden og plasserer henne der hun burde være: Blant de fremste i norsk kunsthistorie.

Kitty Kielland er en av Norges viktigste kunstnere fra siste halvdel av 1800-tallet. I norsk kunsthistorie har hun lenge havnet i skyggen av sine mannlige kollegaer, men de siste årene kan det virke som om interessen for hennes kunstneriske produksjon har økt.

«Kitty Kielland – Fri Luft» er et bevis på nettopp dette. Utstillingen er laget av Stavanger Kunstmuseum i samarbeid med Haugar Vestfold Kunstmuseum og Lillehammer Kunstmuseum, og er den hittil største presentasjonen av Kielland som kunstner. Denne sommeren kan du se den i Tønsberg, om du ikke har sett den i Stavanger eller Lillehammer allerede.

Et vindu til Norge

Når man beveger seg gjennom de store utstillingssalene på Haugar Vestfold Kunstmuseum blir man nesten overveldet av inntrykk. Maleriene henger ikke for tett, men mengden verk er slående, og det tar lang tid å bevege seg gjennom utstillingen.

I tillegg til Kiellands egne malerier, har kuratoren også inkludert bilder av ulike kunstnere som påvirket Kiellands karriere.

Det er et forfriskende grep, og inviterer heriblant Hans Gude og Eilif Pettersen, som var Kiellands lærere da hun studerte i Karlsruhe. Lars Hertervig, hvis kunst hadde hengt på veggene i Kiellands barndomshjem, og Harriet Backer, som var Kiellands kollega og gode venn i mange år, er også utstilt.

Hva gjelder Gude og Hertervig, finner vi disse kunstnernes malerier ved siden av Kiellands tidligste arbeider. Til å begynne med brukte Kielland mye tid på å kopiere de to eldre kunstnernes motiver.

Det er imidlertid allerede her Kiellands gjengivelser skiller seg fra hennes to eldre kolleger. Lyset.

Lyset i Kiellands malerier, måten hun gjengir den skarpe, skandinaviske himmelen på.

I det gigantiske og steintunge museumsbygget vi befinner oss i, kjenner vi slettes ikke følelsen av å befinne oss inne i en museumssal uten vinduer. Snarere oppleves det nesten som at Kiellands malerier lyser opp salen, nettopp som om det var et vindu til landskapene hun avbildet.

Malte utendørs

Kitty Kielland var en av de første norske kunstnerne som forlot atelieret til fordel for å male utendørs i fri luft.

Det norske friluftsmaleriet ble innledet av Frederik Collett og Amaldus Nielsen på 1870-tallet – vel 40 år etter at franske kunstnere flyttet staffeliene sine ut i det fri. Kitty Kielland var den første kvinnen som begynte å male utendørs i Norge.

Da kunstnerne bevegde seg ut av studio for å male naturen, endret landskapsmaleriet seg fra å dramatisk skildre fiktive motiver, til å prøve å gjengi landskapet så realistisk som mulig.

Kielland var en mester i dette, noe som kan observeres i noen av hennes tidlige malerier fra tiden hun studerte i Frankrike. «Skogsinteriør» fra 1880 viser en fransk løvskog. Det er høst, og trærne er dekket av oransje blader, som kan falle til bakken når som helst.

Nok en gang er det imidlertid lyset som fanger oss som betraktere. Mellom tretoppene trenger lyset seg inn og lyser opp motivet.

Uoversiktlig kronologi

Det ser ut til å eksistere en viss kronologi i utstillingen. Man begynner med noen av Kiellands første bilder, før man beveger seg gjennom hennes landskapsmalerier etter når de er malt.

Det er ingenting å utsette på kunsten som nå vises i Haugars andre etasje, men vi skulle nok ønske en helt problemfri kuratering og presentasjon.

Salene på Haugar er spektakulære og store, men også utfordrende. Det finnes ingen naturlig runde, og man må gå helt til enden av utstillinga for deretter å gå tilbake veien man kom. Dette fører med seg at man til tross for en intensjon om kronologi blir å hoppe litt frem og tilbake i tid.

Videre kryr det av tekst i utstillingssalene, og selv om mye av dette er interessant, er det til tider rett og slett for mye informasjon. Det føles unaturlig å lese alle tekstene.

Disse indikerer at utstillingen er vel så mye tematisk inndelt som kronologisk, men også tematisk virker maleriene litt tilfeldig plassert.

De kuratoriske problemene svekker ikke utstillingen betraktelig, men det påvirker opplevelsen. I den største salen er det plassert tre benker – noe som i seg selv er et flott grep.

Her setter vi oss gjerne ned, og idéen om å tilby god tid til å oppleve Kiellands bilder er god, men benkene er i det hele tatt merkelig plassert. Avstanden mellom benkene og maleriene er for stor til at man virkelig kan studere motivet, så de står der kanskje bare til pynt.

Trosset andres råd

Der kurateringen fungerer på sitt beste, i salen dedikert til Kiellands torvmyrmotiver fra Jæren, omringes vi av Kiellands kjæreste motiv: Torvmyrene.

Kielland malte mange malerier på Jæren i Rogaland, og i disse er torvmyren en gjenganger. Dette motivet var i sin tid nokså kontroversielt.

Norske landskapskunstnere hadde for vane å male mer spektakulære motiver – fosser, høye fjell og fjorder. De nasjonalromantiske motivene som har dominert vår kunsthistorie og kultur.

Da Kielland begynte å male på Jæren, var det mange som rynket på nesen. De kunne ikke forstå at torvmyrene var kunsten verdig. Det ligger noe beskjedent, men samtidig veldig selvsikkert, i dette. Kielland ville dele sine favorittlandskap med publikum, og trosset derfor andres råd om at hun burde velge mer imponerende landskap.

Kiellands malerier fra Jæren, er ikke bare en hommage til Rogaland, men også et vitnesbyrd om hvor kraftfullt selv det mindre spektakulære i naturen, som en torvmyr, kan være.

Kunstner av sin tid

Kielland var utdannet både i Tyskland og i Frankrike. Særlig hennes tid i Frankrike må regnes som avgjørende for at hun ble den kunstneren hun ble.

Hennes verk er tydelig inspirert av den franske realismen, som fikk sitt inntog i Norge på 1880-tallet. Mens noen av de mest kjente motivene fra den norske realismen er Christian Kroghs bymotiver, er Kiellands realisme av et noe annet kaliber.

Primært malte hun kun landskap, uten mennesker, eller interiører og portretter med mennesker. I en kort periode malte hun imidlertid mennesker som utførte ulike former for arbeid inn i sine landskap, som i maleriet «Innhøstning» fra 1884.

Selve motivet minner umiddelbart Jean-François Millets «Akseplukkerne» fra 1857, men Kiellands utgave er langt lystigere. Der Millets utgave viser noen på bunnen av samfunnet, har Kielland snarere avbildet en vanlig bondefamilie som høster inn årets avling.

Både hva gjelder lys og motiver konsentrerer Kielland seg om å male noe ekte, noe fint – eller kanskje å finne det vakre i det hverdagslige og naturlige. Det er nok også nettopp dette som gjør at vi liker maleriene så godt.

Utstillingen på Haugar Vestfold Kunstmuseum gir et godt innblikk i Kiellands verden og plasserer henne der hun burde være – blant de fremste i norsk kunsthistorie.