Hun vil fargelegge den norske kunstscenen
Kunstneren Anja Carr (33) har vist sine lekne arbeider verden over. Denne uka åpner hun separatutstilling på QB Gallery.
Anja Carr er kanskje mest kjent for sine massive ponniskulpturer, som ble en umiddelbar Instagram-hit under Høstutstillingen i fjor.
Nå er kunstneren aktuell med «Translations» på QB Gallery i Oslo. Her vil hun utforske hva som skjer med oss, når vi i så stor grad opplever verden gjennom flate bilder og korte fragmenter.
– Dagens teknologiske hverdag domineres av små utdrag og øyeblikk, og ofte uten sammenheng og mulighet til å vite hva som er manipulert. Jeg lurer på hvordan denne antifysiske hverdagen påvirker oss, sier Carr.
Fascinert av menneskets behov for å kategorisere
Carrs arbeider kjennetegnes av sterke farger og motiver som refererer til leker og barndom. Tidligere, har hun inkludert bodybuildere, barneskolebarn og bronies direkte i verkene. Ved første øyekast oppleves Carrs kunst som leken og lett, men bak verkene ligger dype refleksjoner:
– Jeg har lenge vært fascinert av menneskets behov for å kategorisere.
Hun utdyper:
– For eksempel mellom barne- og voksenverden, og ambivalensen som leketøyindustriens forførende språk påfører voksne. Det er jo ikke sånn at vi plutselig slutter å være tiltrukket av sterke farger.
Kunstneren peker på hvordan leketøysindustrien tydelig benytter seg av, og dermed også forsterker, tradisjonelle forestillinger om kjønn. Hun synes det er interessant å sette dette i sammenheng med den generelle samfunnsutviklingen.
Utenfor den hvite kuben
Anja Carr er utdannet billedkunstner i Bergen, Oslo og Berlin. Hun arbeider innenfor mange sjangre: Skulptur, performance, kostyme, installasjon, fotografi og video. Hun er også leder for Oslo-galleriet Pink Cube.
Galleriet er motivert av den skjeve kjønnsbalansen i kunstverden og den hvite kubens dominans på den internasjonale kunstscenen.
– Den voldsomme hangen vi har til fargeløs kunst og hvite gallerirom i Vesten – særlig Norden – kan ha sammenheng med skulpturene i antikkens Hellas, «vår kulturs vugge», som vi lenge trodde var hvite.
I nyere tid er det blitt kjent at de antikke skulpturene slettes ikke var hvite, men snarere malt i en rik palett. Carr ønsker å utfordre de hvite veggenes dominans:
– Det er helt sprøtt hvor dypt forankret denne hvitheten ligger i vårt selvbilde og vårt skille mellom «oss» og «dem».
Abjekte referanser og mørke undertoner
Underliggende i Carrs verk ligger en opposisjon mot tradisjonelle forventninger og skiller mellom blant annet kjønn, barn og voksne. I arbeidene finner man heller ikke sjeldent indirekte referanser til sex og vold:
– Det er ikke så eksplisitt, og du må nok lete litt i de fleste av verkene for å se disse tingene.
Hun peker blant annet på latekslignende overflater, som ikke er synlige ved første øyekast.
– Det abjekte har fascinert meg lenge, og jeg liker å legge igjen detaljer og små premier for dem som gidder å se etter.
Med det abjekte refererer Carr til den fransk-bulgarske filosofen Julia Kristeva, som i essayet «Powers of Horror» definerer det som opplevelsen av skrekk i møte med eget, og andres, kroppslige avfall. Det abjekte minner oss om at vi skal dø, og kan i noen tilfeller stå i opposisjon med samfunnets behov for orden.
Viser utelukkende nye verk
På den kommende utstillingen vil Anja Carr vise to verksserier og en menneskestor lykketrollskulptur.
Samtlige verk er produsert i 2018. Hun belyser blant annet fotografiet som medium, i en tid for overflod av bilder.
– Begge bildeseriene kan ses i sammenheng med dagens evige bildestrømmer.
I den første bildeserien skjer en slags oversettelse fra objekter til flater, hvor hun rett og slett har skvist performancekostymer og personlige eiendeler inn i tykke, egenproduserte aluminiumsrammer. Det tredimensjonale blir flatt, nesten som bilder. Denne serien beskriver hun som en forlengelse av en fotoserie i hun startet i 2013 for å dokumentere sine egne performanceverk.
Den andre serien betegner kunstneren som en slags «omvendt» oversettelse. Her har hun trykket fotografier av seks ulike personer på PVC-duker, som ofte brukes i reklameindustrien, klippet ut og sydd dem sammen til objekter. Det endelige resultatet blir en form for veggskulpturer.
– På disse abstraherte kroppene har jeg festet ulike rekvisitter som er knyttet til hver av dem som personer og deres «image». Alle er kunstnere eller kunstnerbarn, sier Carr.
– Samtidig representerer rekvisittene ting som dominerer i sosiale bildestrømmer, som statussymboler og så videre. I likhet med lykketrollet er fotoprintene 1:1, i menneskestørrelse.
Lykketrollskulpturen, som kunstneren har titulert «Lykketoll», er iført en bleie som kunstneren har fått fra et eldresenter:
– Den er også «oversatt». Fra miniatyr til menneskelig format, og er en nøyaktig gjengivelse, bare oppskalert, av den opprinnelige leken, som ble produsert samme år som jeg ble født.
Et høydepunkt i karrieren
Carr har hatt flere separatutstillinger ved the Agency Gallery i London og ved store kunstsentre, blant annet i Trondheim, Malmø og Lillestrøm. Likevel, ser hun på utstillingen ved QBG som en milepæl i sin karriere. Hun understreker imidlertid at det er mange høydepunkter å velge mellom:
– Performanceturnéen i New York og Miami i 2015 var gøy – og varmt – med latekskostyme midt på sommeren. Det var også ganske morsomt å følge med på hva som skjedde med ponniene mine på Instagram i forbindelse med Høstutstillingen i fjor!
Det kan også se ut som Carr har flere høydepunkter i vente. Etter utstillingen QB Gallery bærer ferden videre til Warsawa, og neste sommer åpner hun nok en separatutstilling – denne gangen på Oppland Kunstsenter.
I tillegg til dette åpner Carrs eget galleri, Pink Cube, en ny battleutstilling i desember i år:
– Jeg gleder meg skikkelig til å røpe hvem de to kunstnerne blir når kontraktene er skrevet senere i august – hun éne har aldri stilt ut i Norden før!