En oversvømmelse av inntrykk

Tvinger betrakteren til ta klimaendringene inn over seg

Gjennom maleriet ønsker Apichaya Wanthiang å formidle, men også selv forstå, hvordan det føles å være direkte berørt av naturens temperament.

Det er vanskelig å tenke seg et bedre tidspunkt for Wanthiangs utstilling enn nettopp nå. I Norge har vi hatt rekordhøye temperaturer i sommer, og vannmagasiner står tomme. Men, Wanthiangs nære og personlige skildring av thailandske naturkatastrofer innehar en enda viktigere, personlig dimensjon.

Det første som slår oss i det vi går inn i LNMs utstillingslokaler er farger. Utstillingen «Drivved og spøkelsesjegere» byr på sterke, klare, men mørke farger. De hvite veggene overdøves av en mengde mer eller mindre monumentale malerier som er spredd i de tre parallelle gallerirommene.

Verkene tilhører den thailandsk-belgiske kunstneren Apichaya Wanthiang, som også har stått for kurateringen av utstillingen «Drivved og spøkelsesjegere», som åpnet forrige uke.

Utstillingen er bygd ut ifra Wanthiangs egne refleksjoner og erfaringer rundt flom og oversvømmelser – både i konkret og mer metaforisk forstand. Det er personlig og kraftfullt.

Wanthiangs malerier viser oversvømte landskap. (Foto: LNM).

Et skråblikk på klimaendringer

«Drivved og spøkelsesjegere» består av elleve akrylmalerier, fordelt i LNMs tre utstillingssaler. Felles for disse er en fargesterk, men noe mørk palett preget av ulike nyanser av brun, grønn og rød. De fleste av verkene er tydelig figurative, og avbilder ulike oversvømte landskap.

Fargene i bildene underbygger følelsen av flom. Vannet, som er sentralt i landskapsmotivene, er brunt og leireaktig. Paletten indikerer også at motivene er hentet fra et mer tropisk landskap. Der norsk natur preges av skarpe farger, er fargene i de thailandske landskapene noe dusere og mørkere.

Wanthiang indikerer i sin egen utstillingstekst at motivene, så vel som utstillingens tematikk, er hentet fra hennes fødeland Thailand. Gjennom maleriet har hun forsøkt å ta innover seg konsekvensene av klimaendringene, som preger den thailandske landsbygda. Hyppigere flommer og oversvømmelser får her dramatiske konsekvenser for de fastboende, som i stor grad er avhengige av gode risavlinger for å få sitt levebrød.

Kunstneren er selv født i Thailand, men vokste opp i Beliga og er nå bosatt i Norge. Motivene er hentet fra området hvor hennes thailandske familie bor. Wanthiangs blikk på klimaendringene innehar slik en personlig dimensjon. Malerienes budskap oppleves både som en tale til publikum, og en tale til kunstneren selv, et behov for både å formidle og selv forstå hvordan det føles å til en hver tid være avhengig av naturens velvilje.

Pålene forlenger motivet og verkene en romlig dimensjon. (Foto: LNM).

Kuratering som styrker

Mange av maleriene viser hus som står på påler, et vanlig arkitektonisk grep i Thailand, som fungerer preventivt mot oversvømmelser. Vannet kan stige uten at selve huset blir oversvømt. Pålene i motivene forsterkes av Wanthiangs kuratoriske beslutning om å feste maleriene til større trerammer med pålelignende ben.

Disse rammene, eller staffeliene, hever maleriet over bakken, og muliggjør en løsrivelse mellom maleriet og galleriveggene. Flere steder i utstillingen er maleriene plassert midt i rommet, ikke ulikt måten Maiken Stenes «Kart over Island 3» ble vist under fjorårets Høstutstilling.

Wanthiangs malerier får slik en romlig dimensjon. Helhetlig oppleves det som en installasjon, hvor bildenes rammer forlenger motivet og slik gjør de avbildede landskapene mer reelle og nære for betrakteren.

Når vi beveger rundt i de ulike utstillingssalene ser vi stadig nye motiver, fra nye vinkler. I det første rommet er verkene «Palms Sway» og «Standing Tall» plassert midt i rommet. Maleriene er montert på samme treramme, men med motivene vendt hver sin vei. Man kan ikke studere dem samtidig.

Det finnes ingen dører som fullstendig adskiller de ulike salene hos LNM, når man står i enden av utstillingen kan man dermed se inn i de andre rommene gjennom en relativt stor døråpning. Wanthiangs kuratoriske grep kommer her til sin rett. Det romlige i «Drivved og spøkelsesjegere» underbygges, og man  får opplevelsen av at man skuer utover ulike utsikter. Ikke ulikt følelsen av å stå på toppen av et fjell og se ned på ulike landskap.

Betongbenkene inviterer publikum til å sitte ned, men fungerer samtidig som et hinder for de besøkende. (Foto: LNM).

Hinder som inviterer til å se

Utover å være en forlengelse av motivet, fungerer trerammene også på sett og vis som hinder i det man går rundt i utstillingen. Noen av dem er plassert slik at de dels blokkerer dører. Det hele gir en litt trykket følelse, som forsterker de noe klaustrofobiske motivene. Rammene trenger seg på betrakteren, slik vannet trenger seg på landskapet.

I tillegg til rammene har Wanthiang også plassert ulike benker og krakker rundt om i utstillingen. Disse er minimalistiske i sitt uttrykk og støpt i betong. På den ene siden inviterer de oss til å sette oss for å studere maleriene nærmere, på den andre siden er de ikke særskilt innbydende. De er harde, og på samme måte som rammen fungerer de dels som hinder for betrakteren.

Disse hinderne oppleves som en håndgripeliggjørelse av utstillingens mer personlige dimensjon. Wanthiang opplever ikke disse flommene og oversvømmelsene som rammer hennes familie direkte, men gjennom bilder og nyhetsstrømmer. Det finnes et fysisk hinder mellom henne selv og motivene, så vel som mellom betrakteren og maleriene. Vi kan se, men ikke føle konsekvensene av flommene og oversvømmelsene.

«Drivved og spøkelsesjegere» er ikke det første eksempelet på at Wanthiang benytter seg av fysiske elementer for å hindre eller bryte opp publikums bevegelser rundt verkene sine. I 2012 viste hun installasjonen «from 5m to – x, on stratification and its slowness» i Bergen kunsthall. Tre malerier var montert på veggene, men gulvet var innrammet i en arkitektonisk trekonstruksjon. Her ble betrakteren tvunget til å bokstavelig talt gå over ulike hindre for å studere maleriene nøyere.

Til likhet med  hinderne i «Drivved og spøkelsesjegere», tvang «from 5m to – x, on stratification and its slowness» publikum til å være mer observante, og derigjennom til å bruke mer tid på å studere Wanthiangs malerier.

Mens landskapet preges av myke linjer, er de menneskeskapte husene i Wanthiangs motiver malt med skarpe, rette streker. (Foto: LNM).

Estetisk kaos som forstyrrer orden

De ulike hinderne i utstillingen kan oppleves som et estetisk kaos. Det samme kan man si om Wanthiangs malerier. Selv om brorparten av dem er figurative, finnes det tydelige abstrakte elementer i arbeidene. Enkelte av dem som det litt mindre verket «While Looking Down», oppleves som utelukkende abstrakt.

Naturelementene preges av en lett penselføring og myke linjer. Dette står i kontrast til de ulike husene som er malt med skarpe kanter og streker. De griper seg inn i landskapet og forstyrrer ordenen. Ikke ulikt mennesket inngripelse i og utnyttelse av naturen.

Det kommer tydelig fram av maleriene at det er naturen som bestemmer. Mennesket kan forsøke å kontrollere den med sine rette linjer, men naturen vil ikke la seg styre.

En tilsvarende kontrast finner man også mellom lerretene og rammene. Lerretdukene er ikke spent rundt rammen, men på den. Lerretene er ikke rette, men bølger seg og skaper vekslende mellomrom mellom rammekanten og selve maleriet. Det er ikke bare landskapene som ikke lar seg styre av et menneskelig behov for orden, også maleriene vegrer seg for å bli kontrollert.

Naturen vinner drakampen mot mennesket i Wanthiangs malerier. (Foto: LNM).

Det er ikke naturen som trues, men vi

Det er vanskelig å tenke seg et bedre tidspunkt for Wanthiangs utstilling enn nettopp nå. Etter en rekordsommer her hjemme, har mediene vært preget av oppslag om den kritiske situasjonen som har oppstått i norsk landbruk som konsekvens av den tørre og usedvanlig varme sommeren. Norske vannmagasiner står tomme, og det har blitt smertelig klart for oss at klimaendringene er på fremmarsj.

Selv om Wanthiangs utstilling på sett og vis avbilder en situasjon som er motsatt fra den vi nå opplever her til lands, er budskapet likt. Det handler om hvordan vår kultur og vårt eksistensgrunnlag trues av vårt eget forbruk og vår grenseløse utnyttelse av naturen. Det handler om menneskets tap av kontroll og orden. Det er ikke naturen som trues, men vi.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.