På Hundesletta på Ekeberg kan man denne helgen bade seg i et herlig sammensurium av klubbmusikk og kunst. Målet om å skape kommunikasjon mellom kunsten og festivaldeltagerne gjenspeiles godt.
Klubbmusikkfestivalen Sommerøya går nå inn i sitt niende år, og i år som i fjor har de satset sterkt på kunst, denne gang på Ekeberg.
Festivalen er preget av et mangfoldig kunstprogram både når det gjelder alder, nasjonalitet og medium. Til sammen blir det vist ti forskjellige kunstprosjekter i form av film, skulpturer, installasjoner og performances. Ønsket er å skape kommunikasjon mellom publikum og kunsten som kan bidra til å forsterke følelsen av fellesskap under festivalen – om så bare for noen få dager.
Organisk plast og gode vibber
Det mest iøynefallende er kanskje skulpturen «Photogeny of a contextualization for a new revolution (2017)» av kunstnerduoen Babrikova & de Carmen. Den massive konstruksjonen er laget av 5.000 grønne avfallsposer funnet i Oslo, og minner om noe levende og organisk, nesten som et slags krypdyr. Skulpturen er en del av et større prosjekt, «Living in the Beginning of times», som tidligere har vært vist på RAM galleri. Bruken av plast som materiale er ikke tilfeldig, og viser til hvordan plast både er noe som blir brukt som noe midlertidig, og samtidig evig forankret i naturen – som en del av vårt eget økosystem.
En annen duo som er representert under årets Sommerøya er Kjersti Austdal og Marte Dahl. «Invocation of elation» er en interaktiv installasjon bestående av syv «skydansere» plassert i en stor ring. Inspirert av gammel heksekraft hvor man tenner stearinlys utsmykket med symboler for å kaste en forbannelse, ønsker skydanserne å gjøre det samme. Disse ønsker imidlertid å kaste en god forbannelse over publikum, og skape positive vibber blant de dansede festivaldeltakerne. Siden installasjonen er delvis gjemt bak technoscenen fremstår ikke verket like interaktivt som man gjerne skulle ønske, men tilfører likevel noe lekent og fargerikt til festivalen.
Sosialt og taktilt
Et annet verk som utmerker seg er «Det kunne vært forhindret (Defence mechanism)»(2018) av Martin Grønbakk Kolsrud. Verket beskrives som en sosial installasjon og består av flere industrielle gjerder som er satt sammen slik at de skaper en slags labyrint. Verket er satt opp slik at en enten må smyge seg igjennom de ulike passasjene eller flytte på gjerdene for å komme seg igjennom. Kunstneren ønsker å utfordre betrakteren med en «øvelse i sivil ulydighet». Ved å gjøre dette kaster han et lys på våre sosialt konstruerte rammer. Hvorvidt publikum på Sommerøya tar denne utfordringen er usikkert, det virker som de fleste holder seg innfor de trygge rammene og ikke helt tør å «ta på kunsten».
«As the Family came to town (2017-2018)» av John Lundell består av fire skulpturelle uttrykk i tre som utforsker forbindelsen mellom mennesket og naturen. I likhet med mennesker kan også trær få sår og arr, som forvitres eller endres med tid, vær og vind. Denne parallellen mellom mennesket og treverket er vakkert visualisert i «As the Family came to town». Skulpturene får fortelle sin egen historie i dialog med hverandre, og publikum. De organiske formene er innbydende og skaper en fin dynamikk i festivalrommet.
Bredt spekter
Sommerøya viser et bredt spekter av ulike uttrykk og verker. I tillegg til verkene nevnt over byr festivalen blant annet på kortfilmen «In the meat of a functioning heart (2017)» av Anja Høvik Strøm og Jasmin Hurst og skulpturene «The Ultimate Holiday Sculpture (2018)» av Lars Jonsson, «Untitled (2018)» av Luca Andreotti, og «Singel MoM (2016)» av Bill Mobech. Sistnevnte er forøvrig plassert inne i teltet til selve technoscenen.
I tillegg vil det under hele festivalen foregå to ulike performancer av Hans Christian van Nijkerk og Shahrzad Malekian. Hans Christian van Nijkerk sin «Expressive Herd» (2018) ble vist fredag, og vises igjen lørdag klokken 18:30. Shahrzad Malekian sin performance «Wardrobe memories» (2018) kan en se begge dager fra klokken 17:00.
Gjennomgående er kunstprogrammet på Sommerøya 2018 preget av interaktivitet, og gjenspeiler godt målet om å skape kommunikasjon mellom kunsten og festivaldeltagerne. I visse tilfeller kommer dessverre ikke verkene helt til sin fulle rett, da noen av de rett og slett er litt for godt gjemt. Dette til tross er det forfriskende å se et såpass mangfoldig, lekent og fargerikt kunstprogram på noe som hovedsakelig er en musikkfestival. Sommerøya satser på kunst, og det skinner tydelig igjennom.
