Kunst eller plakat?

Grafikkmarkedet er truet av forfalskninger, mener kunstnere

Kan håndverksmessig grafikk sidestilles med billige reproduksjoner, spør kunstnere i ny utstilling. – Dustespørsmål, sier kommersiell gallerisjef.

Kunstmarkedet vil alltid være truet av forfalskninger. I nyere tid, hvor digitale datatrykk også kan regnes som originale kunstverk, en mer eller mindre anerkjent form for grafikk, er det dog vanskelig å si hvor skillet bør går.

– I en tid hvor mange spyr ut grafikk av rent kommersielle hensyn, ønsker vi med denne utstillingen å fremme grafikk igjen som et fullverdig, oppmerksomhetsskapende medium, og å løfte kvalitetsgrafikken opp på et interessant utstillingsnivå i samtidskunstscenen, sier Sverre Malling (40).

Sammen med kunstnerkollegaen Arne Bendik Sjur (77) er de aktuelle med utstillingen «Printing in the Infernal Method» på Kunstverket Galleri, med mål om å vekke debatt rundt det de ser på som en farlig utvikling og tendens i kunstmarkedet: «Falsk» grafikk.

Kunnskapen om grafikk er for lav, mener de. For kan man uproblematisk sidestille en reproduksjon, basert på digital scanning eller fotografi av et maleri, opp mot en gjennomarbeidet radering på trykkplate, som deretter trykkes for hånd? Blir det verre dersom avtrykkene signeres av kunstneren, for så å bli solgt i store opplag?

Det er Arne Bendik Sjur og Sverre Malling som spør. Vi stiller spørsmålene tilbake til dem.

– Ja. Dette er ren svindel, sier Arne Bendik Sjur.

«Sjølportrett med hatt» (1994) av Arne Bendik Sjur. Trykket er utarbeidet med koldnålsteknikk, radering med tørrnål, der motivet preges inn i trykkplaten ved hjelp av spisse verktøy, såkalte koldnåler. Teknikken kjennetegnes på de myke, nesten lodne linjene. (Foto: Kunstverket Galeri.)

– Kynisk

77-åringen har vært anerkjent som en av Norges fremste grafikere. Han er utdannet fra Statens Håndverks- og Kunstindrustriskole, senere KHiO, og har vært virksom i over 50 år.

Nå ønsker han, med kunstnerkollegaen Sverre Malling, å problematisere de kommersielle gallerienes tendens til å trykke reproduksjoner, på det de kaller kynisk vis, «som om det skulle være fullverdig originalgrafikk».

– Hva er det som er så galt med at grafikken har kommersielle sider?

– Det er ikke noe galt i at grafikk har sine kommersielle sider. Det har mesteparten av kulturen. Det som er galt, er når man utgir en kopi som en original. Det er svindel, sier Arne Bendik Sjur.

– Strengt talt er vel dataprint også en form for grafikk …

– Vi har ingenting imot digital grafikk eller de spennende mulighetene som finnes i digitale medier, sier Sverre Malling.

Sverre Mallings velkjente «Moskus» finnes både som kulltegning og som litografisk trykk i større opplag. Begge arbeidene er originalverk. Foto: Sverre Malling.)

Trykkekunsten

Grafikk er en fellesbetegnelse for flere bildeuttrykk, der fellesnevneren er at det ferdige kunstverket er et avtrykk. Derfor anses hvert trykk i et opplag som originale kunstverk, fordi trykkplaten kanskje heller «bare» er en del av prosessen, et verktøy. For å forhindre forfalskninger, signeres opplaget.

– Jeg har forståelse for at raskt maskineri og kvalitetshåndverk er to forskjellige ting. Spørsmålet er kanskje heller om man ikke kan kalle digitalt utarbeidede trykk for grafikk, bare fordi den er lett å produsere. For det kan jo likevel være kunstnerisk utført av en kunstner?

– Grensen må gå og skilles mellom en kunstnerisk produksjon av originalgrafikk, og en reproduksjon. Lager man en reproduksjon, må dette komme tydelig frem til publikum, og prisene må være deretter. Man kan ikke signere og nummerere en plakat og selge den til flere tusen kroner. Det er å lure publikum, sier Malling.

– Er det ikke markedet som bestemmer? 

– Jeg står ved det jeg sier.

Sverre Malling (40) er en anerkjent kunstner som arbeider med grafikk. (Foto: Alberto Palladino.)

Innovativ på bekostning

Se til grafikkens så mange former: Høytrykk, dyptrykk, digitaltrykk, etsninger, tresnitt, xylografi … Grafikken har alltid vært innovativ. Men for sitt eget beste?

Før «alle» kunne produsere digitalgrafikk hjemme, så man på datateknologien som nye og spennende muligheter, og et enormt teknisk verktøy. Se for deg de uendelige mulighetene for kunstnerne, som den nye og demokratiserende datateknologien kunne bringe med seg. Fra manipulasjon til de tingene man må være kunstner for å forstå bæret av.

– Har det blitt svindel nå?

– Nei. Det dreier seg heller om bevisste forfalskninger, der noen skaper illusjonen av et originalt kunstverk på noe som heller er en scanning eller en avfotografering av et opprinnelig kunstverk. Som oftest av et maleri. Vi blir presentert for ulike «grafiske teknikker» som giclèe og jet print, som i all hovedsak er scanninger av originalverk som printes ut, sier Malling.

Han kaller det å misbruke teknologien.

– Det er i og for seg helt i orden at noen ønsker å lage fine plakater av eksiterende kunst, men det er ikke greit at man illuderer originalgrafikken. Når rene reproduksjoner signeres, nummereres og presenteres side om side med originalgrafikk, uten ytterligere informasjon, er det vanskelig for publikum å orientere seg, sier Malling.

Louis Moes trykkarbeider vises også på Kunstverket Galleri.

– Ukollegialt og respektløst

– Det der med pris er jo alltid veldig vanskelig, men noen vil faktisk velge en signert reproduksjon fremfor originalgrafikk, selv om … de kanskje bare betaler for signaturen. Skal man forby det?

– Dette handler mye om hvilken kultur eller ukultur man vil videreføre. Jeg synes både kunstnere og gallerier har sitt ansvar å ta, for dessverre er den generelle kunnskapen om grafikken hos publikum vært relativt lav, sier Malling, og fortsetter:

– Visse aktører utnytter dette kynisk og bidrar til å ødelegge markedet for de kunstnerne og galleriene som arbeider seriøst med grafikk. Altfor mange kunstnere uten nevneverdig grafisk kompetanse lar seg villig bruke til å trykke reproduksjoner i store opplag, for så å presentere og prise det som originalgrafikk. Dette er, i tillegg til å være etisk problematisk, både ukollegialt og respektløst overfor de kunstnere som arbeider seriøst med grafikk.

– Er det noen som faktisk kaller reproduksjoner for originalgrafikk?

– Ja. I store deler av det norske kunstmarkedet ser vi en tendens til forflatning av grafikken, der ny digital teknologi benyttes på en kynisk måte, hvor den eneste motivasjonen er kommersiell, sier Arne Bendik Sjur.

– Hadde det ikke vært mer konstruktivt å gå til dem direkte? Hvem, i så fall? Jeg kan ringe dem nå.

– Ring Fineart.

Rolf Stavnem er daglig leder i Galleri Fineart og selger blant annet Pushwagner-serigrafier for millioner. (Foto: Faksimile/skjermdump fra DN.no.)

– Dustespørsmål

Vi tar kontakt med daglig leder ved det kommersielle galleriet Fineart på Tjuvholmen i Oslo, Rolf Stavnem. Galleriet hadde 48 millioner i driftsinntekter og et overskudd på 7 millioner ifjor, ifølge Proff.

Fineart har solgt kunst siden 50-tallet. I dag har de tusenvis av litografier, etsninger, silketrykk, foto, raderinger og andre former for grafikk ute for salg.

– Hva er det kunden betaler for, når de kjøper digitale reproduksjoner til titusener?

– Det er ikke nødvendigvis billigere å produsere digital grafikk enn annen grafikk. Det er heller ikke produksjonskostnaden til et kunstverk som diskuteres når man priser. Snarere kunstnerens idé, arbeidet bak kunstverket, opplaget og selvfølgelig kunstnerens renommé. Noen av de største auksjonshusene og kunstnerne i verden selger verk som berøres av denne debatten. Prisene er ofte i millionklassen.

– Kan man uproblematisk sidestille en reproduksjon, basert på en digital scanning eller et fotografi av et maleri, opp mot en gjennomarbeidet radering på trykkplate, som deretter trykkes for hånd?

– Dustespørsmål!

Han fortsetter:

– Nei, man kan selvfølgelig ikke det, og jeg tror ingen gjør det. Vi snakker om ulike teknikker her. Man sidestiller ikke engang silketrykk og radering. Det er ikke dette debatten dreier seg om.

– Men om?

– Vi opplever debatten som interessant og ønsker den hjertelig velkommen. Det er mye begrepsforvirring der ute, og mange synspunkter om temaet. Her i Norge har man også en tendens til å være konservative og motstandere av ny teknologi. Vi opplevde det samme for ti år siden, da debatten om digital grafikk herjet. Nå, mange år senere, synes vi det er gledelig at digital grafikk anerkjennes.

– Er det ikke respektløst og ukollegialt mot kunstnerne som arbeider seriøst med grafikk å selge signerte digitale trykk, til priser og presentasjon som om det kan sidestilles med avtrykk av håndverksmessig utførte raderinger?

– Vi formidler kunst for kunstnerne og har solgt verk av både Malling og Sjur. Vi tilbyr alle former for grafikk, og jeg våger å påstå at det er få som har løftet grafikk frem og ut til folket som det Fineart har gjort. Utover det så tilstreber vi alltid å informere kundene om hva de kjøper. Fineart er den aktøren som har solgt mest grafikk i Norge gjennom tidene, sier han.

«En fugl – takk til Mads Gilbert» av Arne Bendik Sjur vises på Kunstverket Galleri.

Sakte protest

Med utstillingen «Printing in the Infernal Method» ønsker kunstnerne Arne Bendik Sjur og Sverre Malling å vise publikum motstykket til denne tendensen: Håndverket, og det tidsmessige aspektet som er avgjørende for sluttresultatet, i motsetning til den raske trykkingen. Slik uttrykker kunstnerne et ønske om å gå vekk fra en maskinelle vareproduksjonen.

– Vi ønsker heller å nå frem til en estetikk som preges av en omfangsrik poesi. Kunst og håndverk blir redskaper for å nyansere hvordan vi orienterer oss i verden, sier Malling.

Han mener også at håndverket kan være en oppfordring til oppmerksomhet, ro eller tålmodighet, men også en følsomhet og omsorg for materialet.

– Vi tror generelt at grafikk kan ha kvaliteter, selv, eller særlig, i vår raske tid. Med det saktmodige håndverket, kan man fremelske oppmerksomhet og varig konsentrasjon i en verden hvor effektiviteten stadig akselererer.

Ønsker å vekke debatt

Kunstnerne håper å kunne invitere til en samtale og debatt rundt vilkårene til den norske grafikken i dag, i en tid der flere og flere av de tradisjonelle og analoge grafikkverkstedene må legge ned på grunn av fremveksten av digitale reproduksjoner.

Og det er nok vanskelig for publikum å orientere seg. Hva er forskjellen på originalgrafikk og reproduksjon? Problemstillingene er vanskelige, selv for norske kunstnere. Derfor har kunstnerorganisasjonen Norske grafikere laget egne etiske retningslinjer for originalgrafikk.

Spørsmålet stilles til alle der ute, og svaret, eller i alle fall på hva som forhåpentligvis er god originalgrafikk, kan man se på Kunstverket Galleri i Kirkegata 5 i Oslo fra og med 30. august.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.