Mye fint å se på, men ingen helhet

«Hverdagskost» på Galleri Golsa er absolutt verdt et besøk, selv om kurateringen er håpløs.

Forventningene våre var skyhøye i det vi gikk inn i Galleri Golsas utstillingssaler. Bak døren ventet utstillingen «Hverdagskost» med Urd Pedersen og Audar Kantun, som begge er å regne som noen av Norges mest lovende unge kunstnere.

Felles for de to er det figurative formspråket og en sterk fargepalett. Helt i takt med den nynaivistiske bølgen som for tiden preger den nordiske kunstscenen.

Men, til tross for mange gode enkeltverk, er ikke «Hverdagskost» en utstilling som svarer til forventningene. Først og fremst fordi den er kuratert slik at den snarere oppleves som to utstillinger enn én, en sykdom som ser ut til å ha plaget mange av Golsas tilsynelatende duopresentasjoner. På denne måten styrker ikke kunstnerne og de forskjellige uttrykkene hverandre på samme måte som de kanskje burde.

Audar Kantun og Urd Pedersen stilles ut på Galleri Golsa. (Foto: Christian Tunge).

Pedersen og Kantun hver for seg

I sin egen beskrivelse av utstillingen legger Galleri Golsa vekt på å sammenligne de to kunstnerne som nå stilles ut i deres lokaler. Man skulle tro at dette også vil gjøre seg synlig i utstillingen ved at verkene til Urd Pedersen og Audar Kantun kommuniserte med hverandre. Dette er ikke tilfellet.

Pedersens og Kantuns verk er plassert i ulike rom, slik at man ikke kan se dem side om side. Det er klart at tematikken fortsatt kan bygge en bro mellom de to separate delene av utstillingen, men den helhetlige tematikken som galleriet legger opp til i sin tekst om utstillingen forblir i bunn og grunn fraværende.

Det er heller ikke til å stikke under stol at Kantuns malerier kommer bedre ut enn Pedersens. Sistnevntes arbeider er plassert i inngangspartiet, hvor de knapt legges merke til, og i den innerste utstillingssalen. Felles for begge disse rommene er en noe uheldig lyssetting som sammen med de hvite veggene hindrer fargene i Pedersens verk fra å komme til sin fulle rett.

Kantuns arbeider, på den andre siden, er heldigere plassert i den første salen, hvor galleriets store vinduer gir mer behagelige lysforhold som også tjener Kantuns palett. Det er imidlertid ingen tvil om at det som skildres som selve intensjonen bak utstillingen, å lage en utstilling hvor disse to kunstnerne kommuniserer med hverandre tematisk og teknisk, ville kommet tydeligere frem om de to kunstnernes verk faktisk kunne blitt betraktet samtidig. I lys av dette er det mer naturlig å behandle det som nå vises hos Golsa som to separatutstillinger, men som dessverre presenteres i tre rom, hvis det smale inngangspartiet er å regne som et.

«Fauna» av Audar Kantun. (Foto: Christian Tunge).

Fyll, sex, klimakatastrofer og død

Kantuns malerier blir ofte beskrevet som nasjonalromantiske, noe som kan forstås i lys av enkeltreferanser til norsk kultur i flere av hans motiver. I triptyket «UT» ser vi fiskere iført ullgensere og oljehyre, samt måker i strandkanten. Maleriet «Fauna» viser et par i bunad. På tross av disse nasjonalromantiske symbolene, sitter vi imidlertid ikke igjen med en følelse av at Kantuns arbeider på noen som helst måte hyller staten Norge. Snarere tvert imot, skildrer motivene en dystopisk fremtid preget av forfall.

«Mann later som man henter vann» viser en kvinne, en mann og et barn rundt en tradisjonell brønn. Kvinnen er i ferd med å heise en bøtte opp fra brønnen, mens mannen har buksa på knærne og pisser rett ned i samme brønn. Foran sitter barnet og drikker vann som tilsynelatende allerede er heist opp fra brønnen. Det er en frastøtende og ubehagelig scene, så klart, hvor barnet uvitende drikker fars urin.

I maleriets bakgrunn kan man skimte palmer, som står i opposisjon til de blonde figurenes nordiske utseende og bekledning. Hva gjør disse nasjonalromantiske figurene i noe som etter alt å dømme er et tropisk landskap? Det kan virke som Kantun maler opp et dystopisk bilde av det vi har i vente. Et samfunn sterkt preget av klimaendringene.

Ubehag er gjennomgående for Kantun. Vi ser måker som spiser mennesker, tornadoer og ei ku som kalver midt i et restaurantlokale – snakk om kortreist mat. Helhetlig oppleves verkene som kunstneren nå viser på Galleri Golsa som en kommentar til menneskets usmakelige oppførsel overfor både hverandre og det som omringer oss. Motivene preges gjennomgående av fyll, sex, klimakatastrofer og død. Drømmene i Kantuns malerier, er nok i all hovedsak mareritt.

I kontrast til de dystopiske og nærmest skremmende motivene, står Kantuns formspråk og fargevalg. I all hovedsak benytter han seg av en palett bestående av klare grønn-, gul- og blåfarger. Kantun kan kjennetegnes ved hans formspråk som umiddelbart drar assosiasjoner til mellomkrigstidens kunstnere, deriblant Henrik Sørensen og Sven «X-et» Erixson.

I «God plass til gjester» blander Urd Pedersen temperamaleri og linotrykk. (Foto: Christian Tunge).

Når tekst og bilde smelter sammen

Mens Kantun har et ganske fast og gjenkjennelig formspråk, varierer Pedersen mer mellom ulike uttrykk og teknikker. Hun blander både ulike stiler og teknikker. Felles for de fleste maleriene er imidlertid at de er utført dels i tempera (maling med egg som bindemiddel). Dette materialet passer godt med Pedersens teknikk, hvor malingen raskt påføres lerretet.

Det oppleves som om Pedersen konstant utfordrer sitt eget arbeid. Hun kan begynne med et figurativt maleri, før hun bryter det opp med tekst eller ved å gjøre linotrykk over det. Trykkplatene har hun brukt flere ganger, dette gjelder primært de mindre motivene, hvor blant annet et kvinneansikt, samt to trykk med ordene «mas» og «stressa» går igjen.

Ellers er innsiden av en båt motiv for to av Pedersens større malerier i utstillingen. Både i «Lyst og Fint» og «God plass til gjester» spiller båten en rolle som bakgrunn. I forgrunnen av «God plass til gjester» har Pedersen påført en rekke linotrykk av en kanne, som bryter med stilen i bakgrunnen. I «Lyst og Fint» kan vi se den store bamsen, som vi gjenkjenner fra Pedersens avgangsverk fra Kunsthøyskolen.

Utover maleriene, har Pedersen også to store gipsskulpturer i utstillingen, samt noen mindre skulpturer i metall som forestiller to solstoler og et bord. Disse er så små at man nesten ikke legger merke til dem, og det føles som om de er tatt rett ut av et dukkehus. Pedersens arbeider preges gjennomgående av lekenhet, som manifesterer seg i de små skulpturene. Det hele er veldig absurd.

I flere av Pedersens malerier overlapper tekst og bilde. (Foto: Christian Tunge).

Naivistiske fellestrekk

På tross av «Hverdagskosts» noe idéfattige kuratoriske grep, er det mange ting som fortsatt gjør utstillingen verdt et besøk. Først og fremst fordi både Pedersen og Kantun er to friske stemmer som med sine særegne uttrykk bringer noe nytt og forfriskende til den norske kunstscenen.

Det siste året har man i en rekke utstillinger kunnet observere en tydelig tendens hvor kunstnere synes å bevege seg vekk fra den minimalistiske, abstrakte konseptualismen, som i mange år har preget den norske, for ikke å glemme den internasjonale kunstscenen. «Hverdagskost» er intet unntak – så godt som samtlige verk er å regne som figurative.

Begge kunstnerne ser ut til å ha en leken tilnærming til maleriet. Vi får opplevelsen av å tre inn i en verden hvor drømmer og virkelighet glir over i hverandre. Kunstnernes verk kan i så måte gå under samlebetegnelsen nynaivisisme, selv om de to kunstnerne uttrykker seg svært ulikt.

Det er synd at det ikke er blitt lagt mer tid i selve kurateringen av utstillingen, da dette kunne vært en virkelig interessant utstilling om de to kunstnernes arbeider hadde blitt hengt slik at de snakket bedre med hverandre.

Uten å spekulere for mye, virker det som om opphengningen på Galleri Golsa kanskje i hovedsak skyldes gammel vane. Det er nok ikke helt tankeløst heller. De er et kommersielt galleri med mål om å selge mest mulig. Men det er synd at ønsket om å selge, leder til at utstillingen minner mer om butikk enn en god kunstopplevelse. Mye fint å se på, men ingen helhet.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.