Annonse

Arrangeres for 131. gang

Høstutstillingen er ingen kuratorisk drøm, men det trenger den heller ikke være

Ingrid Tellefsen Relling
Ingrid Tellefsen Relling Tidligere kunstredaktør
Bjørg Tønnessen
Bjørg Tønnessen Kunstanmelder

Publisert 11. september 2018

Har du opplysninger i saken? Tips oss

Vegard Kleven/ NBK

Annonse

Når statens egne kunstutstilling fremmer 82 ulike kunstnere i én utstilling, er det kanskje ikke så rart at det kan føles rotete. Det er heller imponerende hvor lite kaotisk Høstutstillingen oppleves.

Høstutstillingen vises nå på Kunstnernes Hus for 131. gang. Den skal være en arena for å vise bredde i både uttrykk og form, men også være med på å måle temperaturen på den nasjonale kunstscenen. Dermed vises som oftest et bredt spekter av hva kunst-Norge har å by på.

Så bredt, at Høstutstillingen selv bruker uttrykket «hummer og kanari» i sin egen utstillingskatalog. Sånn blir det jo ofte, når en utstilling i tre rom består av hele 110 verk, og av 82 ulike kunstnere eller kunstnergrupper.

Slik blir det som er et av årets viktigste kunstarrangementer en innholdsrik vandring, og et fint innblikk i hva som rører seg rundt om på den norske kunstscenen.

Til tider noe overveldende, så klart, når en skal vise såpass mange ulike uttrykk. Men, Høstutstillingen trenger egentlig ikke å være noen kuratorisk drøm. Hensikten er å vise bredde, og å peke på noen tendenser. Det gjør de.

Joakim Blattmann, «Treverk». (Foto: Vegard Kleven/ NBK).

Kontakt med naturen

I mangfoldet av uttrykk er det noen verk og temaer som trer tydelig frem.  Som naturen, eller en søken etter den. Dette gjør seg tydelig allerede når en entrer salen i første etasje, hvor en raskt blir omfavnet av et lydbilde som best kan beskrives som «skogaktig».

Annonse

Snutter

Se alle

Les mer av det du bryr deg om