Arrangeres for 131. gang

Høstutstillingen er ingen kuratorisk drøm, men det trenger den heller ikke være

Når statens egne kunstutstilling fremmer 82 ulike kunstnere i én utstilling, er det kanskje ikke så rart at det kan føles rotete. Det er heller imponerende hvor lite kaotisk Høstutstillingen oppleves.

Høstutstillingen vises nå på Kunstnernes Hus for 131. gang. Den skal være en arena for å vise bredde i både uttrykk og form, men også være med på å måle temperaturen på den nasjonale kunstscenen. Dermed vises som oftest et bredt spekter av hva kunst-Norge har å by på.

Så bredt, at Høstutstillingen selv bruker uttrykket «hummer og kanari» i sin egen utstillingskatalog. Sånn blir det jo ofte, når en utstilling i tre rom består av hele 110 verk, og av 82 ulike kunstnere eller kunstnergrupper.

Slik blir det som er et av årets viktigste kunstarrangementer en innholdsrik vandring, og et fint innblikk i hva som rører seg rundt om på den norske kunstscenen.

Til tider noe overveldende, så klart, når en skal vise såpass mange ulike uttrykk. Men, Høstutstillingen trenger egentlig ikke å være noen kuratorisk drøm. Hensikten er å vise bredde, og å peke på noen tendenser. Det gjør de.

Joakim Blattmann, «Treverk». (Foto: Vegard Kleven/ NBK).

Kontakt med naturen

I mangfoldet av uttrykk er det noen verk og temaer som trer tydelig frem.  Som naturen, eller en søken etter den. Dette gjør seg tydelig allerede når en entrer salen i første etasje, hvor en raskt blir omfavnet av et lydbilde som best kan beskrives som «skogaktig».

Lydene stammer fra verket «Treverk» (2018) av Joakim Blattmann. Når en blir oppmerksom på de avkuttede trestammene som ligger omslynget nederst i rommet, opplever en at det hele korresponderer. På de nedkuttede trestammene er det plassert en rekke små kontakt-høyttalere, og det er her lydene stammer fra.

Lydopptaket er hentet fra trevirket selv. Blattmann har gjort opptak av trestammenes «indre liv», insekter som beveger seg under barken, samt trevirket som tørker. Disse lydene er egentlig ikke tilgjengelige for oss, da de fremkommer på en frekvens som er høyere enn det vi som mennesker kan oppfatte. Blattmann har manipulert opptakene, og senket tonehøyden.

På denne måten blir det ikke-hørbare hørbart for oss, og en kontakt med trærne blir til. Interessant.

Jessica MacMillan, «Antiplanet». (Foto: NBK).

Spinner rundt sin egen akse

Den botaniske vandringen fortsetter når vi beveger oss opp i andre etasje. I salen til høyre finner vi verket «Kenneth Westby, Epipremnum Aureum – et portrett av en mann og plante» (2017) av Helene Torp. Installasjonen er sammensatt av en skjerm, to puffer og en enorm plante som strekker seg langs veggen.

I videoen møter vi en mann som forteller om sin nære relasjon til nettopp denne planten, og om forholdet deres som har vart over mange år – gjennom tykt og tynt.

Han snakker om planten nesten som om den var et menneske, med den samme nærheten og varmen som en gjerne bruker når en snakker om en god venn eller et familiemedlem. Han personifiserer planten og på mange måter fremstår det som at den er et symbol på hans egen vekst – som at de har blitt eldre sammen. Det er noe dempet og nært ved installasjonen. En påminnes viktigheten av å ivareta og nære noe, for at det skal vokse.

Videre trekkes oppmerksomheten mot Jessica MacMillan sin massive installasjon «Antiplanet» (2017) som består av flere hverdagsobjekt plassert på små stativer. Jessica MacMillan er riktignok amerikaner, men objektene er som tatt ut fra hjemmet til en gjennomsnittsnordmann: Frokostegg-pakke, presskanne, Jif-spray og ikke minst – en potteplante.

Stativene objektene er plassert på, brukes egentlig til teleskop. Disse beveger seg rundt i hastigheten til et siderisk døgn, altså den tiden jorden bruker på å spinne rundt seg selv. Det at teleskopene her er byttet ut med hverdagsobjekter kan tenkes å være et symbol på måten vi mennesker oppfatter verden rundt oss på. At blikket vårt rett og slett ikke går lengre ut enn til vår egen lille verden av hverdager med jobb, dagligvarer, oppussing og kokte egg. Uttrykket «å spinne rundt sin egen akse» kunne ikke passet bedre.

Ayatgali Tuleubek, «The invisible Handjob of New Economy». (Foto: Vegard Kleven/NBK).

Diskuterer bullshit-jobbene

I den andre salen blir en umiddelbart oppmerksom på det iøynefallende installasjonsverket «The invisible Handjob of the New Economy» (2017) som er laget av Ayatgali Tuleubek. Installasjonen består av et stativ med hele 43 smarttelefoner av typen iPhone. På de ulike små skjermene kan synes to hender som mimer ulike gester og utfører hverdagslige arbeidsoppgaver, slik som å ta oppvasken eller skrive på et tastatur. Det er oppgaver de fleste av oss utfører nesten hver dag, men også oppgaver som i utstrakt grad begynner å bli bortsatt til maskiner, kunstig intelligens og algoritmer.

Utseende og utformingen av installasjonen er lånt fra «click farms» – et begret benyttet for å beskrive selskaper som ansetter, og gjerne underbetaler, en rekke ansatte for å stå å klikke på ulike nettider og sosiale mediekanaler. Hensikten er å generere «clicks» på ulike nettsider, poster på sosiale media eller lignende.

Det har vært skrevet mye de siste årene om de såkalte bullshitjobbene.

Verket åpner for mange ulike tolkninger. Den tydeligste referansen er kanskje til utfordringer vi møter med dagens «klikkultur», og den konstante søken etter aksept via sosiale media. Samtidig viser den til hvordan vi stadig blir mer overflødige med dagens teknologiske utvikling. Det henger et urovekkende, og noe pessimistisk framtidspek over installasjonen, og det får en til å stille spørsmål om vår egen forgjengelighet.

Erlend Berge, «SJÅ, EG KJEM SNART!». (Foto: Erlend Berge/ NBK).

«Sjå, eg kjem snart!»

Et annet verk som utmerker seg er Erlend Berges fotografi «Sjå, eg kjem snart!» (2017) som viser et bord dekket klart til lunsj, med hvit blondeduk, rundstykker, vafler, kaffe og papptallerkener. På veggen bak bordet henger det ulike bilder med religiøse motiver, deriblant «Nattverden» og Jesus på korset.

Det er noe veldig hyggelig, men samtidig også veldig trist over fotografiet. Det bringer frem nostalgiske minner fra besøk hos besteforeldre, med overflod av vafler og kaffe. Det viser også noe som er i ferd med å forsvinne. Et forfall som blir oversett av samfunnet.

Fotografiet er fra en basar på Kjebotn bedehus i Møre og Romsdal, og er en del av et større prosjekt i form av en Instagram-konto, hvor kunstneren reiser Norge rundt for å dokumentere bedehus.

Berge, som selv vokste opp med søndagsskole og basar på bedehuset, kjenner nok enda sterkere på nostalgien rundt disse lokalene, men ser også verdien i dem som en del av norsk kulturhistorie.

Arild Våge Berge, «The Gravity of a Lake Focused into One Point (2)». (Foto: Vegard Kleven/NBK).

Prisvinnende installasjoner

I samme sal viser årets debutantprisvinner Arild Våge Berge frem prosjektet «The Gravity of a Lake Focused into One Point (2)» (2017). Verket består av et stort linjeskjema tegnet direkte på gulvet, og viser en oversikt over Tussa Kraftstasjon i Hjørundfjorden på Sunnmøre som farfaren hans var med på å bygge ut på 60-tallet.

På linjeskjemaet er det plassert et objekt bestående av dokumenter fra selve utbyggingen av kraftverket, og Berges egne skisser fra sin kunstneriske prosess. Disse er boret sammen i hverandre. Berge, som på sin side stiller seg kritisk til inngrepet som ble gjort i naturen, prøver med dette å skape et rom for dialog, til tross for konfliktene som ligger til grunn.

I den andre utstillingssalen finner vi en annen del av prosjektet, som også består av dokumenter og arbeider fra både farfaren og kunstneren. Dette kuratoriske grepet skaper dialog også mellom rommene, og forsterker opplevelsen av verket.

Like ved Arild Våge Berge sitt verk finner vi installasjonen «Hotel Occidental» (2017) av Johannes Engelsen Espedal. Espedal mottok Høstutstillingsprisen under årets utstilling.

Det første en legger merke til er at verket er slående vakkert. Installasjonen består av ulike lag, flere tre-paneler i sjøfargede toner, omkranset av noe som kan minne om klassiske søyler. På veggen bak henger det diverse komponenter, hvorav et av disse kan minne om en sol. En får assosiasjoner til svale sommerkvelder, og en sol som hviler over horisonten.

Det er noe nesten naivistisk i formspråket, og man tenker tilbake på tegningene man lagde som barn, med hav, himmel og sol. Samtidig er verkets kompleksitet langt fra naiv. En avansert material- og formforståelse komplementeres av effektfulle kontraster og en balansert komposisjon.

Mellom trepanelene og veggen skapes det et rom. Dette «rommet i rommet» danner i denne konteksten et avbrekk i den ellers til tider overveldende utstillingen. Espedal viser med dette verket en evne til å balansere i grenseland mellom det sarte og det monumentale.

Johannes Engelsen Espedal, «Hotel Occidental». (Foto: Vegard Kleven/ NBK).

2018 handler om natur og teknologi

Gjennomgående er årets Høstutstillingen, som så mange ganger før, en variabel miks av form, medie og uttrykk. Utstillingen byr på et bredt spenn, og har flere gode enkeltverk som markerer seg. Med såpass mange ulike verk og sprikende tematikk er det ikke rart at det hele kan oppfattes som litt rotete. Til tross for dette, er det gjort noen gode grep for å skape en helhetlig opplevelse.

Tematisk er det to gjengangere: Naturen og teknologien – denne tråden følges opp gjennom hele utstillingen. Den tematiske tråden forsterkes også i form av at visse kunstnere er representert med flere verk i ulike rom, slik at det opprettes en dialog mellom de forskjellige rommene.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.