Mener Spotify seksualiserer kunstnerisk albumcover med sensur

Albumaktuelle Nosizwe Baqwa måtte sensurere sitt eget albumcover. Vi møtte henne sammen med musikerkollega Anders Tjore for å diskutere plate, sensur, nipples og Spotify.

– Det seksualiserer bildet, noe som på flere måter er helt unødvendig. Nakenheten er en del av en større fortelling om det å være sårbar, åpen, og å stå solid for alt det man er, og ikke kun et symbol på nedstripping, sier Nosizwe Lise Baqwa.

Hun og Anders Tjore snakker om albumcoveret til deres nybakte baby «Nosizwe/Tjore» som kom 31. august. Det viser en naken Nosizwe sammen med to andre kvinnekropper, og måtte sensureres i form av en svart strek foran brystvortene, før det ble lagt ut på Spotify. Bildet i seg selv tilhører et eget prosjekt Nosizwe har jobba med fotograf Jan Tore Eriksen i flere år med, men hun syntes bildene ble så fine at de ville hun bruke på denne plata.

–  Og så var det selvfølgelig den veldig bokstavelige nedstrippingen som speiler den metaforiske nedstrippingen som er plata.

Men det var ikke før albumcoveret skulle ut på Spotify, at de kom på at coveret ikke ville passere Spotify-sensuren, i likhet med flere før dem.

Slik ser originalcoveret ut foran og bak (Foto: Jan Tore Eriksen).

– Det er så harry at…Nei, men det er jo harry. Det er jo det det er. Hvis du ser et eller annet slags kunstbilde som involverer nakenhet, og så tenker du at noen kommer til å runke og se på det bildet her, den som tar den avgjørelsen, er jo harry, mener Tjore

– Det er Spotify i denne sammenhengen her…?

– Spotify er jo blodharry. Jeg ble så skuffa da Tidal viste seg å være bullshit-opplegg, for jeg syntes det var så digg å ha noe annet, akkurat som det å innbitt kjøpe Pepsi til det siste. Jeg brukte Tidal på trass, men så ble jeg trosset.

Motreaksjon

Men foruten et sensurert coverfoto, og noe Nosizwe har sagt om «Star Wars» i presseteksten som Tjore mener «ikke er helt presist, de greiene», har duoen laget album, og nå snakker de om det på Bare Jazz i Oslo. Et sted Tjore har merka seg har en utrolig appell for «tenåringer som virker å aldri ha hørt en eneste jazz-skive, men sikkert henger her fordi det er et trivelig sted med trivelige omgivelser».

Med «Nosizwe/Tjore» kommer nok en motreaksjon til albumet det hele starta med: «In Fragments», musikksamarbeidet Nosizwe gjorde med Georgia Anne Muldrow for to år siden. Tidligere i år kom «Re: In Fragments (Remixes)», som ble den første reaksjonen på «In Fragments», før albumet som ble sluppet, «Nosizwe/ Tjore» ble siste stopp på den soniske reisen. Nå kan Nosizwe endelig si seg ferdig med prosjektet, men det tok tre plater og tolkninger for å kjenne at hun kunne si det.

Anders Tjore og Nosizwe Baqwa på Bare Jazz. (Foto: Ida Madsen Hestman)

Ruget ferdig

– Jeg tror det handler om at det var mange som i utgangspunktet var fascinert av grunnmaterialet, av det vi skapte av «In Fragments», og at det var et kollaborativt prosjekt, med folk fra flere steder og fra flere ledd, som gjorde at samtalen om den plata ble ferdig, sier Nosizwe.

Hun mener det er bra at dette også har blitt til en reaksjon på bruk og kast-mentaliteten vi utstyrer oss med i Vesten.

– Musikk skal gjerne produseres, slippes og konsumerer veldig raskt. Det å sitte og ruge litt på noe man faktisk har brukt tid og energi på å lage, og det å ha forskjellige samtaler med musikere om materialet, det er sykt verdifullt denne gangen. Det var digg. Og så er det noe med at dette avsluttende kapitlet, skal stå for seg selv. Det er noe helt eget. Det universet jeg og Anders har skapt sammen, er veldig improvisasjonsbasert, sier Baqwa.

Samtalen har fungert som musikalske reaksjoner på det som i utgangspunket var Nosizwes reaksjon på noe Georgia Anne Muldrow har gjort, smaksatt av strykere signert Tjore på den første skiva.

– Hvis du så tar vekk alt det harmoniske som skjer under sangen hennes, og så lager låtene på nytt – for vokalen fortjener jo at musikken reagerer på vokalen, og ikke bare andre veien – så er det det som har skjedd denne gangen. Det oppleves mer helhetlig at det er nærere emosjonelt, mener Tjore.

– Vi strippet det ned til «the bare basics», istemmer Nosizwe.

– Ikke fett nok

Men albumet de nå har gitt ut, starta på en måte også i andre enden. Da de skulle skape et lydbilde som passa det første albumet for liveoppsett, ble det å prøve å direkte tolke skiva live for dyrt og lite relevant. Nosizwe syntes det var et eller annet som mangla i lydbildet.

– Det var liksom ikke fett nok. Så begynte vi å strippe det ned. Og så endte det opp med å bli Anders og Meg igjen. Etter at vi hadde gjort det nok ganger til at vi syntes det hørtes helt ok ut, bestemte vi oss for å lage plate av det, back to front.

På et tidspunkt lånte Tjore en 12-strenger hos en kompis, spilte på den og syntes den var «schtøgg og sånn». Han mener det er litt «Lars Erik Blokkhus unplugged» [han med den dårlige vitsen fra Plumbo, red.anm.] over det. Han begynte å «spille litt ting», så viste det seg at det hørtes ut som 12-strengeren kunne funke med låtmaterialet.

– Det funka som faen. Så begynte vi å spille på sånne der konferanser og i odde situasjoner, hvor det eneste som gjorde det annerledes, enn å sitte alene i et rom, var at det var en masse mennesker der, men det var folk som ikke visste noe om prosjektet, sier Tjore.

– Vi spilte for mitt kjernepublikum, kan man si, sier Nosizwe.

– Kulturtanter som stemmer SV. Vi hadde jo en konsert der alle jokes’a mine ble så jævlig godt mottatt. Jeg bare «OMG, I found my people». Pluss førsti akademiker-kulturtanter.

– Det er jo det, liksom. Kristin Halvorsen og venner. Men de som er målgruppa er jo de som ofte har litt kulturkapital, eller skulle ønske det, og identifiserer seg med at de liksom har det, mener Tjore.

Anders Tjore og Nosizwe Baqwa tenker og snakker om sitt nye album på Bare Jazz. (Foto: Ida Madsen Hestman)

Torturøst

Innspillinga av albumet gikk ikke som en lek. Den var heller slitsom.

– Det var torturøst. Altså, vi holdt på å dø. Vondt og vanskelig materiale. Man blir jo miserabel av å synge «I can hate myself» femten ganger på rad, mener Nosizwe.

– Man vil jo også spille inn med integritet og intensjon, så det å finne riktig dagsform og slikt, er jo vanskelig, reflekterer hun.

– Så finnes det ikke en eneste livbøye her. Alt er bare «feeling» hele tida, sier Tjore.

– Bare følelser! Å møte min følelses-compatriot er jo helt fantastisk, sier Nosizwe og ser på Tjore. Det er tydelig at de to har funnet noe å sammen enes om i musikkprosjektet.

– Ja, vi har det også ganske opprivende sammen. Hvis situasjonen krever det så drar vi hverandre ned, sier Tjore.

– Jeg bare ser for meg «Kristin Halvorsen med venner: – Hvis situasjonen krever det, så drar vi hverandre ned. Konsert: Stjørdal kirke», tenker Nosizwe høyt.

For kirka er best egna for fremføring av den slags prosjekter som Nosizwe/ Tjore kjører.

– Med kirke og sånne pompøse rom som det der, så vil ikke det man gjør kunne misforstås som sentimentalitet. For hvis det misforstås, så er du fucked. Det er jeg litt opptatt av. Og kirka har en tendens til å gjøre det, at den bare stripper vekk kynismen din, når du sitter og hører på ting, sier Tjore.

– Folk liker å føle seg religiøse på en eller annen måte, avslutter han.

Nosizwe fra musikkvideoen The Drill fra det nye albumet. (Foto: Knirckefritt)

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.