Kunstner Tommy Høvik (39) vil bryte ned tabu knyttet til rus- og psykiske lidelser med ny utstilling i Kulturkirken Jakob i Oslo.
For mange henger forestillingen om en kunstner og rus tett sammen. For Tommy Høvik var det lenge slik. Han utlevde kunstnermyten:
– Jeg assosierte meg selv med kunstnere som Dash Snow og Melgaard, hvor rus er en vesentlig del av myten omkring personen og verkene.
Han har arbeidet som kunstner i tolv år, og hatt flere utstillinger både i og utenfor Norge. For folk rundt seg, virket han gjerne som en vellykket fyr som var glad i å ta seg en fest. Men, bak fasaden skjulte det seg et tungt sinn i flere år.
Nå er han aktuell med utstillingen «A nest on the waves of the sea». Den handler om det som ofte ligger under overflaten: Sorg, fest, rus, depresjon og om det å tørre å søke hjelp. Gjennom fortellingen av sin egen historie, vil Høvik bryte ned tabu – og vise verden at han har gjort en helomvending.
– Kunsten min er en refleksjon av livet
«A nest on the waves of the sea» handler om Høviks egen prosess ut av depresjon og vekk fra rusen.
Felles for mange av arbeidene i utstillingen er at de utleverer kunstnerens eget forhold til rus og psykiske lidelser. De bryter fasaden og avslører det som i lang tid skjulte seg bak.
Blant verkene finner vi en massiv, rektangulær granittplate, som speiler Høviks egen høyde og bredde, på denne er det plassert betongavstøpninger av ulike spritflasker.
– Kunsten min er en refleksjon av livet jeg har levd, og jeg står mye sterkere i meg selv i dag, til tross for at jeg følte at «løpet var kjørt for meg», bare for to år siden.
Verket «Blackout Poetry» består av en gedigen discokule og avstøpningen av skoen til et tilfeldig one night stand, som ble gjenglemt i hans leilighet.
– Jeg har ikke telling på hvor mange kvelder som har endt opp i blackout. Mitt største problem har vært at jeg ikke har hatt den naturlige klokka som ringer når jeg har fått nok. Det tok litt tid før jeg innså at dette var roten til mange av mine problemer i livet.
– Det gikk skikkelig galt for mange i gjengen
I en alder av 13, hadde Høvik allerede rukket å røyke sin første joint og drikke seg kanakkas på cognac. Kveldene gikk med til å henge med guttegjengen på en basketballbane, i en av Trondheims forsteder, til Dr. Dre’s «The Chronic» pumpende ut av ghettoblasteren.
– Vi følte oss ganske kule da. I miljøet jeg vokste opp i var det meste tilgjengelig, selv holdt jeg god avstand til alt annet enn hasj og alkohol på den tiden. Dessverre gjorde ikke noen av mine nærmeste venner det.
Han utdyper:
– Den smarte og ressurssterke bestekameraten som jeg røyka min første joint med er død i dag, som følge av heroin. Det gikk skikkelig galt for mange i gjengen. Selv, har jeg aldri prøvd heroin.
Utsvevende festing skulle i flere tiår fortsette å være en sentral del av Høviks liv. Etter hvert ble det også viktig for å bedøve kunstnerens egne psykiske problemer, forårsaket av blant annet morens død i 2010 og tapet av hans 16 år gamle fetter året etter på Utøya.
I 2016 nådde Høvik bunnen og oppsøkte hjelp.
Vil bryte ned tabuer
Mengden av private detaljer om kunstnernes eget liv som avsløres gjennom verkene, leder til at de oppleves en form for selvportretter, selv om få av dem viser Høvik selv. For kunstneren handler det imidlertid ikke bare om å fortelle sin egen historie, men også om å bryte ned tabu:
– Vi lever i et samfunn som raskt stigmatiserer, noe som gjør det vanskelig for mange å snakke om problemer man går og bærer på. Jeg tenker at de fleste mennesker på et eller annet tidspunkt i livet går inn i sorgtunge perioder, depresjoner, eller har leflet med tanken om selvmord.
Høvik beskriver utstillingen som sitt avsluttende kapittel med rus. «Epikrise 2016» skildrer Høviks første møte med helsevesenet, da han bestemte seg for å oppsøke hjelp. Verket er satt sammen av en sort glassplate, i samme størrelse som den nevnte granittplaten, så vel som en skjorte, som Høvik selv har brukt flere ganger til å opprettholde en fasade. På ryggen har han trykt analysen psykologen hans gjorde etter deres første møte for to år siden.
– Vi trenger å bryte ned tabuer slik at terskelen for å oppsøke hjelp blir lavere. Menn spesielt. Vi ligger jo høyest på selvmordsstatistikken, dette tror jeg blant annet har å gjøre med at vi er dårligere enn kvinner til å oppsøke hjelp i tide.
Påvirket av Munch
Som 17-åring leste Høvik en biografi om Edvard Munch, som ble å prege hans forestillinger om rus, kunst og psykiske lidelser i mange år fremover. Boken skildret et møte mellom Munch og en psykolog, hvor Munch spurte om kunsten hans ville bli endret av å gå i terapi. Psykologen svarte at han antok det, hvilket ledet til at Munch sluttet på dagen:
– Jeg ble veldig påvirket av Munchs kompromissløshet og hadde kanskje dette som et ubevisst mantra frem til jeg var 37 år. Ideen om at man bør lage kunst ut av sine problemer er bra det, men man trenger ikke å dyrke det.
Høvik opplever at han nå er en bedre utgave av seg selv, som vil kunne møte alderdommen med god helse og klart sinn. Han mener livet han hadde før hadde motsatt effekt.
– Opplever du å ha mistet ditt kunstneriske image, nå som du har bytta ut hasj med yoga?
– Det føles helt greit å være ferdig med det imaget der altså. Nå er jeg han kjedelige avholdsmannen som spiller altfor mye sjakk, driver med transcendental meditasjon og yoga, går i fjellet og overnatter i skogen. Kan leve greit med det imaget, jeg.
Sampler musikk i kunsten
Én ting Høvik har tatt med seg fra sitt tidligere liv, er interessen for musikk. Mange av arbeidene hans har titler hentet fra ulike låttitler:
–I hip hop samples det mye, man bruker referanser fra filmer, setninger fra bøker, andres beats eller titler som referanser i egne verk. Det er den samme metoden jeg benytter i mange av mine arbeider også.
Selv mener kunstneren at det er nettopp den opprinnelige hip hop-kulturens hverdagseksistensialisme, politiske problemstillinger og det mellommenneskelige som er det som har formet han mest som både kunstner og menneske.
Høviks musikkinteresse manifesterer seg i verket «Collection 422». I 2007 fylte han en vanntett beholder med sin egen cd-samling og sank den ned i Trondheimsfjorden. I fjor heiste han den opp igjen – beholderen er fortsatt forselget og fungerer som en skulptur i utstillingen.
– Jeg hadde ikke tenkt å heve den opp igjen egentlig, men etterhvert som årene gikk, i etterkant av de familiære dødsfallene, og jeg gradvis mistet engasjementet og gnisten min, så ble den gjengrodde boksen en metafor på mitt eget forfall. Å ta den opp igjen på dagen, 10 år etter at den ble senket var en symbolsk handling for meg.
Stiller ut i et rom han selv ikke har sett kunst i tidligere
«A nest on the waves of the sea» finner sted i Kulturkirken Jakobs krypt, og er produsert i samarbeid med Jakobskirken. Lokalet er på hele 400 kvadratmeter, men det er forholdsvis lavt under taket.
– Det er et veldig atmosfærisk rom som jeg faktisk ikke har sett kunst i enda, men jeg tror arbeidene mine kommer til å passe rommet veldig bra, sier Høvik.
Rommet kan virke utfordrende, men Høvik mener den lave takhøyden er en fordel:
– Den gjør det mulig å dele opp det store rommet i mindre intime soner, dette gjør det interessant å jobbe med ulike narrativer. Har egentlig en ganske klar visjon i forhold til hvordan jeg vil installere denne utstillingen, men det forandrer seg ofte i det jeg begynner å jobbe i rommet.
– Du har jobbet med denne utstillingen en god stund nå. Gleder du deg til åpningen?
– Ja, gleder meg veldig. Har gått og ruga på denne bebisen lenge nå, så det skal bli digg å poppe den ut! Det som ofte skjer når man åpner alle vinduene for lufting er at noen dører smeller igjen og andre åpnes. På tide med litt frisk luft nå.
