Ny utstilling på Munchmuseet

Marlene Dumas: – Bullshit at kvinner ikke kan male

Hun er en av de største malerne i vår tid. Nå stilles Marlene Dumas (65) side om side med Edvard Munch, i Munchmuseets nye utstilling.

Slektskapet mellom Marlene Dumas og Edvard Munchs maleriske uttrykk er slående. Selv om nesten hundre år skiller de to malernes virke, er det lett å finne parallelle motiver og innhold . Derfor er det på ingen måte overraskende at Dumas er neste kunstner ut i Munchmuseets publikumssuksess «+ Munch».

Marlende Dumas har en lang karriere bak seg. Hun har arbeidet med blant annet kollasje, tegning, installasjon og grafikk. Mest kjent er imidlertid hennes følelsesladede malerier, som har høstet oppmerksomhet verden over og gjort henne til en av vår tids mest anerkjente malere.

I disse dager debuterer hun som kurator for Munchmuseet, med utstillingen «Måneoppgang: Marlene Dumas om Edvard Munch» – en utstilling som består av både hennes egne og Munch sine arbeider, samt et utvalg malerier av den nederlandske kunstneren René Daniëls.

Vi møtte Dumas i Munchmuseets utstillingslokaler midt i innspurten frem mot åpningen.

Edvard Munchs serie «Alfa og Omega» gjorde stort inntrykk på Dumas, da hun så den for første gang. Verket «Måneoppgang» har gitt den nye utstillingen på Munchmuseets sin tittel. (Foto: Munchmuseet).

Maler kjærlighetshistorier

Dumas kan ikke huske første gang hun støtte på Munchs kunst, men beskriver første gang hun så Munchs grafikkserie «Alfa og Omega» som en øyeåpner:

– Det gjorde et vanvittig inntrykk. Jeg har alltid spurt folk «hvor er kunstnerne som maler kjærlighetshistorier? Hvor er de som maler som popsanger?». Man kan lage sanger som bare sier «baby, i love you», og så videre. Det er en tullete tekst, men det fungerer! Jeg har alltid vært fascinert av hvordan en slik banal sang kan fungere. Og, hvorfor er maleriene så annerledes?

Hun utdyper:

– Jeg sa alltid at jeg ville male kjærlighetshistorier og ting fra vår tid, men jeg visste ikke hvordan. Men, da jeg så «Alfa og Omega» for første gang, syntes jeg det var så vakkert. Det var som å gå på kino.

«Alfa og Omega» er ikke blant Munchs mest kjente arbeider. Serien består av 18 bilder med et tilhørende prosadikt som forteller en alternativ skapelsesberetning. Alfa, en mann, og Omega, en kvinne, er de to første menneskene som lever på en øde øy. Videre utspiller det seg et drama preget av sjalusi og kjærlighet.

Dumas er blant annet kjent for sine portretter, som ofte handler mer om å avbilde en følelse eller enn tilstand enn å portrettere et menneske. (Verk: Geoffery and Georgia, olje på lerret, 200 x 100 cm, 2003; Foto: Peter Cox /  Munchmuseet).

Vil lage sin egen livsfrise

For Dumas har Munchs serie stått sentralt, og blant annet vært en av inspirasjonskildene til hennes egen serie «Venus og Adonis», en annen destruktiv kjærlighetshistorie som bygger på William Shakespeares dikt med samme navn. Hun håper «Måneoppgang» vil føre til at flere blir kjent med «Alfa og Omega»:

– Alle kjenner Munch, men det er mange som ikke kjenner til «Alfa og Omega». Jeg hadde nylig en gjeng amerikanere i studioet mitt, hvor mange av bilder av Munchs serie hang på veggen, i og med at jeg jobbet med denne utstillingen. De viste om «Skrik» og «Vampyr», men de hadde aldri hørt om «Alfa og Omega».

Videre opplever hun en direkte linje mellom Munchs grafiske serie, og et av hans mest kjente arbeider, «Livsfrisen»:

– I «Alfa og Omega» finner man mange av de samme elementene som i «Livsfrisen». Om noen hadde spurt meg når jeg var yngre «Har du lyst til å male en livsfrise?», ville jeg nok sagt nei. Men faktisk, på en måte, så vil jeg gjerne det nå.

Dumas opplever at det nettopp er deres ønske om å skildre livet som fører henne og Munch sammen:

– Vi introduserer begge de seriøse aspektene, men vi bruker også humor. Munch er ikke bare denne nervøse typen. Om man leter etter ensomhet i verkene hans, så kan man finne det. Men, jeg synes mange av arbeidene hans er veldig oppløftende. Jeg blir glad av Munchs malerier.

Utover at de begge er kunstnere, har Dumas og Munch et tematisk slektskap. De vil begge avbilde følelser som sjalusi og lyst. (Verk: Venus with the Body of Adonis, blekk og metallisk akryl på papir, 25,5 x 28,5 cm, 2015/2016; Foto: Peter Cox / Munchmuseet).

– Munch og jeg har mye til felles

Til likhet med Munch, arbeider også Dumas ofte med portretter. Karakteristisk for hennes portretter er imidlertid at de ofte handler mer om å male en følelse, eller sinnstilstand, enn å portrettere noen.

– Det er noe Munch og jeg definitivt har til felles. Vårt bruk av ulike former for portrett. Det handler ikke alltid om å portrettere noen, men snarere om å avbilde en følelse eller et stadium.

Gjennom sitt kunstnerskap har Dumas vært gjennom ulike faser, hvor hun har arbeidet med ulike portretter. Folk har ofte hatt et behov for å sette arbeidet hennes i en bås:

– Når jeg begynte å male barnemotiver etter at jeg fikk datteren min, var det noen som spurte meg om jeg hadde blitt en babymaler. Eller når jeg jobbet med mer pornografiske motiver, så klagde de på at det bare var unge damer og ingen eldre.

Hun fortsetter:

– Jeg var litt sånn «bare gi meg nok tid så skal jeg nok male eldre kvinner også». Jeg vil male alle typer forhold og alle de ulike stadiene i livet. Så jeg og Munch har mye til felles. Vi vil male emosjonelle stadier og vi maler ikke helt naturalistisk.

Dumas finner andre krysningspunkt mellom Munch og Daniëls, og peker på hvordan de begge har en unik penselføring:

– Daniëls lærte meg ulike måter å anvende malingen på. Noe jeg også opplever som veldig sentralt i Munch sine arbeider. Man bruker penselen på mange forskjellige måter og det skaper liv.

Hun anser at de alle møtes i deres felles interesse for å utfordre maleriet og i deres bruk av humor både i motiv og titler.

Da Dumas malte sine porno- og stripperserier fikk hun mye kritikk for at hun bare malte unge kvinner. (Verk: Leather Boots, olje på lerret, 2000; Foto: Peter Cox / Munchmuseet).

– Det er bullshit at kvinner ikke kan male

Som en av tidenes mest vellykkede kvinnelige kunstnere på kunstmarkedet får Dumas ofte spørsmål om sitt syn på forholdet mellom kvinnelige og mannlige kunstnere.

– Min generasjons kvinnelige kunstnere gjorde det ofte mye bedre enn sine mannlige kollegaer. Det handlet ikke nødvendigvis om markedet. Men vi gikk på store utstillinger og når vi likte et arbeid, var det ofte laget av en kvinne.

Hun mener mye har forbedret seg i løpet av hennes leve tid, men frykter at ting er i ferd med å snu:

– Nå er det mange kvinnelige kunstnere, men akkurat som med likhet mellom ulike kulturer og andre ting, så ser det plutselig ut som ting er i ferd med å gå bakover. Det er ikke bra.

For Dumas er malerens kjønn irrelevant, hun mener kvinner og menn har like gode forutsetninger for å bli gode kunstnere:

– Man kan ikke se på et bilde om det er malt av en mann eller en kvinne. Meret Oppenheim pleide å si at god kunst alltid var androgyn, fordi det har både maskuline og feminine kvaliteter. Jeg tror folk blir litt blendet av egne forventninger når de vet kunstnerens kjønn.

Dumas stiller seg bak den surrealistiske kunstneren Oppenheim:

– Jeg mener god kunst blander feminine og maskuline kvaliteter. Det handler egentlig om hva som er livet – jeg tror det er en blanding av det kvinnelige og mannlige vi alle har i oss.

Hun understreker videre at hun opplever både Munch og Shakespeares arbeider som androgyne.

Når hun maler tar Dumas ofte utgangspunkt i et fotografi. Gjennom fri assosiasjon utvikler motivene seg til ferdige verk. (Verk: Positive and Negative, olje på bomull, 23,5 x 18 cm hver, 1992; Foto: Peter Cox / Munchmuseet).

– Tegning er grunnlaget, men maleri handler om farge

Som liten hadde Dumas aldri noen plan om å bli kunstner. Hun vokste opp på en liten gård i Sør-Afrika:

– Vi hadde ikke noe kunst hjemme. Men, jeg elsket å tegne. Jeg likte hvordan man tegnet for å forstå verden eller drømme seg bort. Jeg tegnet aldri bare et tre og prøvde å gjøre det så realistisk som mulig. Jeg tegnet fortellinger, eventyr og tegneserier. Jeg kunne skape min egen verden, noe som er helt fantastisk.

Dumas trodde aldri hun kunne livnære seg av kunsten, men etter som årene gikk endte hun opp med å studere det. Først i Sør-Afrika, og deretter i Nederland.

– Jeg følte meg ikke som en ekte kunstner, men det var hele tiden nye steg. Da jeg reiste til Europa, tenkte jeg konkurransen ville ta knekken på meg. Men, det gikk steg for steg.

Tegningen har alltid vært grunnlaget for Dumas, men maling for henne handler mer om farge:

– Jeg finner maling mer utfordrende enn tegning. Selv når det er lite farge i et maleri, handler det fortsatt mye om farge. Farge er avgjørende for hvorvidt et maleri fungerer eller ikke.

Selv om Dumas begynte som tegner, arbeider hun nå i hovedsak med maleri, da gjerne med fotografier som utgangspunkt:

– Jeg planlegger aldri et maleri på forhånd. Maleriene får meg ofte til å se noe. Selv om jeg bruker fotografi som utgangspunkt, lar jeg alltid maleriet være åpent for frie assosiasjoner. Man gjør noe, så reagerer man på det.

Man finner mange kysse- og forelskelsesmotiver hos både Dumas og Munch. (Verk: The Kiss, olje på lerret, 40 x 50 cm, 2003; Foto: Peter Cox / Munchmuseet).

Beæret over å kuratere på Munchmuseet

«Måneoppgang» er den første utstillingen Dumas kuratorer. Hun opplever oppdraget hun har fått av Munchmuseet som en stor ære:

– Det er en stor ære å få jobbe med disse mesterverkene. Det er fantastisk å bli enda bedre kjent med Munch. Jeg liker ham enda mer nå. Noen ganger når man ser for mange verk av én kunstner så blir man litt lei, men med Munch har det virkelig vært en glede.

Dumas ville imidlertid har foretrukket å utelate sine egne arbeider:

– Munchmuseet ba meg spesifikt om å kombinere Munchs arbeider med mine egne. Jeg kunne også ha tenkt meg å lage en utstilling med bare Daniëls, eller noen andres, arbeider og Munch. Men, i dette tilfellet ble jeg bedt om denne kombinasjonen. Jeg skulle nok aller helst sluppet å ha med mine egne bilder.

– Hvorfor det?

– Det er vanskelig å se på ens eget arbeid noen ganger. Jeg vil heller se på Munch sine malerier.

– Du har vært i Norge en del ganger nå i forbindelse med ditt arbeid med denne utstillingen. Hvordan opplever du den norske samtidskunstscenen?

– Jeg må skuffe alle. Jeg har vært innestengt her hele tiden og de får meg til å jobbe veldig hardt. Jeg vil gjerne vi skal slappe litt mer av, men det er mye å gjøre. Jeg har dessverre ikke fått sett så mye, og er ingen ekspert på den norske kunstscenen, men gi meg litt tid – jeg kommer sterkere tilbake!

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.