Gudfaren er tilbake. Denne gang med hjelp fra Stockholm

Albumaktuelle Tommy Tee om sitt nyeste samarbeid, om kjærligheten til söta bror, og hvorfor det satt langt inne å rappe på norsk.

– Jeg vokste opp i en tid der hip-hop var så lite, og sett ned på i Norge, at man automatisk så på seg sjæl som en slags internasjonal borger, kanskje mer enn noe annet. Det har alltid vært en naturlig greie innen hip-hop-kultur.

Han sitter på toppen av sin egen høyborg i Tee Productions. Tommy Tee, også under navnet Tommy Flåten, fra Oslo. Selv om det var USA han fikk mest inspirasjon fra, rent musikalsk, har han også et nært forhold til nabolandet Sverige, og var der mye i forbindelse med jam sessions på 80- og 90-tallet.

– Jeg var mye rundt i Skandinavia som grafitti-writer. Har alltid likt Skandinavia. Følt meg hjemme i alle land. Vi har en felles mentalitet som er ganske lik. Det er som man opparbeider seg et felles DNA, uansett hvor mora eller faren din er fra, et slags felles skandinavisk lynne. Nyere forskning viser jo at DNA-et former seg litt kjappere enn vi har antatt tidligere. Det «makes more sense›.

Minst like selvsagt er det kanksje at han opp gjennom årene har samarbeidet med en rekke av Sveriges største artister, som Petter, Ken Ring, Ayo, Timbuktu, Lazee, Mange Schmidt og Thomas Rusiak. I dag er han aktuell med nok et Ken Ring-samarbeid (som han ga ut album med for første gang i 2004, med «2 Legender Utan Penger»), og sitt første svenskproduserte album; «På tur i Stockholm» som kom i september. Men det er flere.

Tommy Tee i studioet sitt i Torggta, Tee Productions. (Foto: Helge Brekke)

En hard kjerne

Foruten Ken Ring, gjestes albumet i kjent Tommy Tee-stil av et raptryne-ensemble bestående av ferskere stemmer som Kaliffa, Dani M, Abidaz, Rawa, Chris & Fada og Keya.

– Skal jeg lage album med masse folk, vil jeg ha en hard kjerne. Jeg vil at flere av gjestene skal komme inn flere ganger, ikke bare gjøre ett vers, sier Tee.

– Når vi drafter låter, vil jeg ha en gjeng. Jeg liker å ha flere i studio, og skrive litt sammen, kaste ut linjer, få det sammen der og da, instinktivt.

For det morsomste er å skrive sammen, mener han. Temaet er først satt, så sirkles det rundt dette.

– Eller så ta jeg et par telefoner, setter opp noen sessions. Men det beste er å sette opp alt i ett strekk.

Men det mest optimale når man skal lage album, mener han, er å dra til et sted.

– Da får du alltid et annet fokus på det du driver med. Jeg som produsent har alltid flere ting som skjer samtidig. Familieliv, litt business man må gjøre. Det er alltid ting som skjer, men det å fordype seg i et prosjekt, det kan nesten ikke overvurderes, fordi man fokuserer på en annen måte.

I Sverige er det flere som vet hvem han er i hip -hop- og musikkbransjen. Men den gemene hop i nabolandet har nok knapt hørt navnet hans. Det er kanskje rart, med tanke på at han er selve gudfaren av norsk hip-hop her hjemme. Men mens Sverige var først ute med å gjøre hip-hop på moderspråket, tok det lang tid før Tommy Tee selv skulle begynne å rappe på morsmål.

Tommy Tee og litt platesamling. (Foto: Helge Brekke)

15 år før han rappet på norsk

Første albumet han ga ut på norsk kom med «Musikk Ække Viktig» i 2013, etter Oslo-hyllesten «Nilsen» med Don Martin samme året. Det skulle altså ta hele 15 år fra debutalbumet hans «Bonds, beats and beliefs» kom, før han begynte å rappe på norsk. For de som ikke husker det, finnes det en større forklaring på hvorfor:

Det var en tid da det å satse på norsk hip-hop var risikosport. Og selv om Tee var blant de som gjorde det, var det å rappe på norsk noe som var og ble en ikke-greie.

– Ikke av prinsipp, men jeg feira ikke 17.mai med store smil, nødvendigvis, og det var en del sånne nasjonalistiske ting som ga meg bismak. Jeg så verden litt annerledes. Da jeg starta å lage musikk var det aldri mynta på Norge. Hip-Hop her var sett veldig ned på. Vi skjønte ikke hvorfor vi skulle bry oss om folk som så ned på oss, forteller han.

– Hvis vi kom til et studio for å spille inn en rap-låt i Oslo, ble man som oftest skuffa. Utafor Oslo var det helt krise. Teknikere og andre produsenter skjønte ikke hva vi dreiv med. Vi fant noen få som vi connecta med.

Tommy Tee som ung radio-DJ på sent 80-tallet. (Skjermdump: NRK.no/ TV-serien «Takin’ Ova»)

Nesten drept

På et tidspunkt ble hip-hop-kulturen nesten drept i Norge, av at rap ble brukt i reklamer for pizzafyll, og andre rare påfunn.

– Alle skulle lage en rap. Det ble sånn «morsomt». Men det var jo ikke noe morsomt med det. Shut the fuck up! Vi følte det var ødelagt for oss fra før. Det var Gatas Parlament, og Ellers Det, og folk her og der som prøvde seg. Men det at det ble latterliggjort, gjorde nok at vi ikke var flinke eller interessert i å eksperimentere med rap på norsk i det hele tatt. Og dét burde vi jo ha gjort.

Han måtte høre 90-talls-rap fra Sverige for å skjønne det.

– Og da skjønte jeg også at de hadde holdt på hele veien, og utvikla den svenske rap-stilen; ««Shit det var fett». Og samtidig litt flaut også. De første norske låtene vi gjorde, det var så rart. Det var så nært.

Han lager artige grimaser mens han erindrer høyt fra den spede start med rapping på norsk.

– Hvis du ikke sa det kult nok, eller hvis du gikk litt for langt, ble det for mye noen ganger. Det var den følelsen vi hadde da. «Nei, det ble litt mye, kan du ikke få på engelsk-filteret?» Men samtidig så vi at det funka, og det var veldig gøy. Og vi kasta oss ut i det, etter Sverige.

Fra venstre: Debutalbumet «Bonds, beats & beliefs» fra 1998 ble spilt inn og miksa i New York. / Tee debuterte først med rap på norsk i 2013 med «Musikk Ække Viktig». / «Binds, beats & belifs Vol.2» kom i 2016.

Kaller seg ikke rapper

Norsk rap kom med andre ord ikke like naturlig og selvsagt som med andre musikksjangre. Det tar man kanskje for gitt i dag.

– Det tok lang tid å utvikle det. I dag er man mye mer komfortabel på norsk. Og det er jo veldig mye enklere og friere på mange måter også, å skrive på norsk, enn på engelsk. Basicly er det å bare prate. Rime litt her og der. det er jo egentlig lettere at det har blitt sånn pratete på norsk. Konverserende.

– Hvordan beskriver du din egen rap-stil?

– Som alt annet, er jeg en veldig instinktiv person. Jeg pleier bare å begynne, også blir det det det blir. Men det er definitivt en veldig pratete stil. Jeg for min del sitter ikke og justerer, eller fikser, eller legger inn ekstra pause, eller gjør ting for å høres litt annerledes ut. For jeg er jo ikke rapper, så jeg har ikke den respekten for det faget.

Du kaller deg ikke rapper?

– Nei. Det var en raptus jeg fikk. Og det ser jeg på som et pluss, for da kan jeg bare gjøre det som det føles der og da.

Akkurat det med å være konserverende i flowen og stilen, bunner i mange ting, tror han. Det handler litt om hans generasjon av hip-hopere:

– Det kan bare ikke sammenlignes med andre generasjoner.

(Foto: Helge Brekke.)

Prestasjonsangst

Selv om han i dag angivelig er hip-hop-produsenten i Norge med lengst fartstid i bransjen, og med en lang CV av samarbeider, husker han godt da han som ung og uflidd tenåring, dro over havet for å spille inn sitt livs første album som kom ut i 1998. Det ble gjort på to uker i New York, og miksa samtidig.

– Det var veldig spennende. Jeg levde drømmen min, og kunne velge og vrake mellom rappere å jobbe med. Den skiva har jeg gode minner fra, selv om det ikke var så komfortabelt. Det var en annen teknisk alder.

– Var du stressa den gang over å skulle lage ditt første album?

– Jeg var stressa hele tiden, og jeg var generelt ganske stressa på den tida. Og hadde prestasjonsangst. Jeg har fortatt, selv ikke i dag, ikke alltid like god selvtillit på egne vegne, på det jeg driver med, innrømmer han.

– Så det å komme til New York på 90-tallet, som en rar dude spaserende inn der i studio… Det var pinlig. Selv om jeg har vært der før, og vært helt apekatt og spraya t-banen, var det en stor ydmykhet i å tre inn der og være klar over å være på andres territorium. Men jeg fikk en varm mottakelse.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.