Hun er en pioner innen indisk samtidskunst og Indias første kvinnelige videokunstner. Vi møtte Nalani Malani i Italias eldste samtidskunstmuseum, hvor hun er aktuell med ny utstilling som retter fokuset mot vold mot kvinner.
Noen ganger blir man tatt på senga over hvor lite man egentlig vet, selv om man har en femårig utdanning som kunsthistoriker. Jeg studert flere hundre kunstverk og kunstnere, men selv om det er mye som skiller alle disse unike kunstnergjerningene, har kunstnerne jeg har møtt på ofte to ting til felles: De er menn og de er fra den vestlige verden.
Da jeg ble invitert av Castello di Rivoli, Italias eldste museum for samtidskunst, til å komme til Torino for å skrive om Nalani Malani, måtte jeg Google. Hvem er dette, og hvorfor ønsker et italiensk museum å sponse undertegnedes tur for å dekke en utstilling av en kunstner som jeg knapt kjenner til?
Lite visste jeg om at Malani er en av indisk samtidskunsts viktigste skikkelser. Hun har deltatt på internasjonale kunstutstillinger som Venezia Biennalen i 2005, og Documenta i 2013. Utstillingen som nå vises i Torino er en del av en todelt retrospektiv: Første del ble vist på Le Centre Pompidou i Paris i fjor.
– Kvinner bør styre verden
Nalani Malani vokste opp i byen Karachi i kjølvannet av andre verdenskrig. Året etter Malani ble født, i 1947, var India et av de første landene som ble frigjort fra det britiske imperiets kolonisering. Det tidligere koloniriket ble splittet i to land: India og Pakistan. Malanis familie, sammen med millioner av andre, befant seg på feil side av grensa, og ble tvunget på flukt.
Dette traumet har tydelig satt spor i kunstneren, som har dedikert store deler av sitt kunstnerskap til å skape politiske og samfunnskritiske verk som tar oppgjør med ulike former for urettferdighet: Krig, kolonisering og kvinneundertrykkelse.
I forbindelse med utstillingsåpningen av «Nalani Malani: The Rebellion of the Dead» arrangerte Castello di Rivoli en konferanse hvor den anerkjente kunstteoretikeren Mieke Bal fortalte om Malanis arbeider, før kunstneren selv inntok scenen for å si noen ord. Malani er ikke en veldig pratsom person, men fra scenen uttaler hun:
– Kvinner bør styre verden. Med dette mener jeg ikke at menn skal undertrykkes, vi har alle både det mannlige og det kvinnelige i oss. Jeg tror typisk «kvinnelige» egenskaper som empati og nestekjærlighet er bedre forutsetninger for å styre enn det som anses som typisk «mannlig». Vi må rive ned menneskeskapte grenser.
At undertrykkelse er et sentralt tema i Malanis kunst manifesterer seg i utstillingens to videoverk. «Mother India» er et polytyk over fem prosjektorer som vises side om side og går parallelt. Det oppleves nesten litt slitsomt med så mange inntrykk på en gang og over høyttaleren kan man høre skrikende barn. Verket insisterer på å bli hørt.
Selve videoene består av filmklipp, dels hentet fra arkiver og dels Malanis egne opptak. Det viser blant annet protesterende indere i forkant av frigjørelse fra Storbrittania, ulike hinduistiske guder, ulike barn og kvinner, forlatte hjem og byer. Bildene skifter ofte. Det blir rett og slett litt mye med alle disse konfronterende inntrykkene – det nærmest angriper betrakteren.
Men, det er nok også Malanis intensjon. Over middag diskuterer jeg verket med en dansk og en indisk kollega. Den indiske kunstkritikeren opplever verkets insisterende tone som en selvfølge, og poengter at Malani må skrike, om hun skal bli hørt. Til tross for sitt abnorme innbyggertall, er den indiske kunstscenen relativt liten – og derfor nesten usynlig. At Malani er kvinne gjør det ikke lettere for henne å bli hørt.
Utfordrer ekteskapet hvor arrangerte ekteskap er normen
Malani arbeider med video i utvidet forstand. Det er ikke bare film, men bevegelige bilder.
Utstillingens kanskje mest oppslukende verk, «In Search of Vanished Blood», opptar en hel sal alene. I taket er det montert et antall polyestersyllidere, når lyset skinner gjennom dem danner et bevegelig bildespill langs veggene. Disse minner om hulemalerier, rent uttrykksmessig, og drar umiddelbare assosiasjoner til det primitive.
Ulike dyr og fantasivesner løper over veggene, og man blir sugd inn en annen verden. Først etter en stund, legger man merke til at verket ikke kun er disse bevegelige lysbildene, men også faktiske filmer som vises på rommets fire vegger. Disse klippene viser kvinner med alvorlige uttrykk. Rundt om på kroppen har de noe som umiddelbart minner om hennatatoveringer, i farge, men som også kan se ut som blåmerker.
I India er hennatatoveringer først og fremst forbundet med bryllup. Det sies at desto mørkere brudens hennatatoveringer er, jo mer intenst vil brudgommen elske henne. Malani gjør slik en kløktig kobling som stiller spørsmål rundt hva ekteskapet egentlig innebærer for kvinner i et land hvor arrangerte ekteskap er normen.
Over høyttaleren leses ulike tekstutdrag, blant annet fra den tyske forfatteren Christa Wolfs bok «Kassandra», fra 1983. En bok satt i antikken i oppløpet mot den Trojanske krigen, hvor Kassandra er en mytisk figur hvis skjebne er og alltid fortelle sannheten, men å aldri bli hørt. Ikke ulikt kvinner verden over som ikke blir hørt når de snakker om vold i nære relasjoner.
Sagnet om Kassandra står også sentralt for en serie akrylmalerier som vises i salen før den imponerende videoinstallasjonen. Her er det politiske budskapet langt mer subtilt. Først og fremst, blir man fengslet av Malanis slående evne til å forvandle akrylmaling til noe som for det blotte øyet minner mer om vannmaleri. Fargen er lett og rik på nyanser.
I følge myten, ville den trojanske krigen endt annerledes for trojanerne om de hadde hørt på Kassandras spådommer. Dette bildet bruker Malani til å understreke hvorfor kvinners stemmer er viktige. I en tekst kunstneren skrev under arbeidet med serien, skriver hun:
«Tanken er sett på som noe mannlig. Hvis mer oppmerksomhet blir gitt til den kvinnelige tankeprosessen, vil vi kanskje nå noe som minner om framgang».
– Vi har fortsatt en lang vei å gå
Malanis malerier er ikke mindre samfunnskritiske enn hennes videoverk, men de er langt mindre brutale. En fellesnevner er sterke farger og kollasjelignende motiver, hvor ulike menneskefigurer, dyr og abstrakte former virker å være plassert nærmest vilkårlig.
Flere av disse mystiske formene og noe ubehagelige menneskene, drar assosiasjoner til europeiske renessansekunstnere som Hieronymus Bosch. Fargene er imidlertid av et helt annet slag hos Malani. Mens europeiske kunstnere tradisjonelt har arbeidet i matte toner, velger Malani og bruke sterke – nesten skrikende – nyanser av gult, oransje og blått. At verkene oppleves som harmoniske, snarere enn masete, vitner om at hun er en fremragende kolorist.
Det er på sett og vis litt pussig at alle disse maleriene har så mange tydelige referanser til vestlig kunst, men på den andre side er det også veldig naturlig. Kunsthistorien er skrevet av Vesten, og selv om land som India, Kina og Japan har en minst like lang og imponerende kunsthistorie som Frankrike og Tyskland, har man i disse landene frem til helt nylig undervist vel så mye i vestlig kunst, som i sin egen.
Dette er en direkte konsekvens av vestlig imperialisme, hvordan man under kolonitiden – og til en viss grad fortsatt – pålegger andre deler av verden vestlige verdier. Det er problematisk på alle plan. At Malani benytter seg av vestlige referanser er imidlertid ikke kritikkverdig, men snarere utrolig smart.
Om hun utelukkende hadde arbeidet med det indiske, ville sjansen vært heller liten for at kunsten hennes skulle blitt vist i Europa. Og, om den hadde blitt stilt ut er sjansene store for at det ville innebært en viss form for eksotifisering – som så alt for ofte er tilfellet når kunst fra andre kulturer stilles ut i Vesten.
Kunstverden soler seg ofte i glansen av å være åpen og uten grenser – både i bokstavelig og metaforisk forstand. Selv om det har skjedd mye de siste hundre årene, er vi dessverre langt fra en verden hvor kvinnelige og ikke-vestlige kunstnere stiller likt med sine hvite, mannlige kollegaer. «Nalani Malani: The Rebellion of the Dead» er et steg i riktig retning, men vi har fortsatt en lang vei å gå.
