Sushi x Kobe har «alltid» hatt en klar tanke om hvor de vil, rent lydmessig. Men hvorfor deres siste album tok veien innom døden, og hva lytterne skal legge i akkurat dette, dét er litt uklart.
– Vi har vært i det landskapet der lenge, egentlig. I det dystre, tunge … industrielle, sier Emir Hindic.
Han tror det kanskje var med EP-en «Kobes Vinter», at det egentlig begynte.
– Jeg tror det var derfra at vi beveget oss inn i denne typen lydlandskap som vi presenterer med dette albumet. Vi hadde en klar retning på hvor vi ville bevege oss, rent lydmessig, sier han.
Det mørke lydbildet utspiller seg videre i «C’est la mort», som presenterer seg som låt nummer to på deres deig-ferske fullengder som slippes i morgen, 5. oktober.
– Vi tenkte at hvis vi skulle lage en EP, eller et album, så er det fett å ha en slags rød tråd, om ikke et eller annet som kunne binde flere låter sammen. Noe som gjør at folk kan sitte og gruble over det i et døgn, liksom. For vår egen del, blir det mer spennende på den måten. At vi rent stemningsmessig kjører en mer dystopisk og mørk greie.
Hindic har vært på en omfattende festivalsnurr siden i fjor. Med sine to sideprosjekter – Softcore Untd. og sitt eget soloprosjekt, Emir – opptrådte han hele tre ganger på By:Larm, og på større festivaler som Øya og Slottsfjell i sommer. Nå er han tilbake til prosjektet han debuterte med som rapper, Sushi x Kobe, med makker Kristoffer Uthaug. Som duo inntar de personaene Unge $ushimane og Kobe-wan Kenobi – nå med albumet «Døden lever lengst».
Ingenting traumatisk å fortelle
– Føler du det ble pompøst? Jeg vetta faen, sier Kristoffer Uthaug.
Vetta faen. Det signaliserer han også på spørsmål om betydningen av albumets tittel.
– Man må jo som lytter bare tenke og gjøre opp sin mening om hva det er. Men for min del, og vår del, er tekstene bare en skildring av hvordan vi opplever dette her.
Med «det her», menes livet.
– Og døden er jo en del av det, så det er en tilfeldighet at det gikk i den retningen, reflekterer han.
Men død og mørke er bare en interesse, ikke noe mer enn bare et sted de liker å være, forsikrer de.
– Selv om en av låtene riktignok handler om en venn av meg som begikk selvmord. Men det er ikke sånn at det skjedde noe traumatisk i livene våre, også skriver vi om det, sier Hindic.
– For min del kommer mange av tekstene til ved at jeg bare setter med ned for å sette ord på følelser. Nå snakker jeg for meg selv, men når låten er ferdig, og du kanskje legger den til side, før du tar den opp igjen og hører på den, så er det først da jeg klarer å koble hva det er jeg egentlig har skrevet. Og det er jo sånn det er med alle som hører på den og, sier Uthaug.
– Jeg mener det er uinteressant å vite hva den som har skrevet en tekst tenkte da vedkommende skrev den, sånn egentlig, for jeg vet ikke det, om det gir noen som helst mening.
– Hvor vil dere si dere plasserer dere i det norske rap-landskapet?
– Sushi x Kobe vil være litt det vi vil. Vi sitter i studio og eksperimenterer mye. Og i forhold til andre norske rappere, så bryr vi oss ikke om hva andre norske rappere driver med. Vi synes andre norske rappere er uinteressante, sier Uthaug.
– Voldtatt av staten
Ikke alle ord er rene følelser. Noe er også politikk – også for Sushi x Kobe – selv om de kanskje vil ha det annerledes. På låta «Metadon_ Subutex» rapper Hindic at «denne byen [Bergen] er blitt utsatt for motvillig sex».
Han forklarer:
– Det var egentlig bare en freestyle jeg gjorde, mens Askjell [Solstrand] og Mathias [Humlen] var i studio. Vi gjorde en låt, også hadde jeg hatt en samtale med en kompis av meg, der faren hadde vært heroinist, og som jobber i et avrusningsenter. Han snakket veldig mye om hvor jævlig og fucked up den der behandlingen for heroinister er. Og hvor mye metadon og subutex egentlig bare ødelegger kroppen deres. Det er fucked up. Det fungerer sjukt dårlig.
– Det er det den låten handler om, og grunnen til at jeg skrev det den dagen. Det handler om at byen – i hvert all Bergen, som har et stort heroinproblem – blir voldtatt.
– Byen blir voldtatt … Av?
– Staten.
– Fuck shuffle
Bergensduoen er mest fornøyd med nettopp stemningen de har skapt med sitt ferske album.
– Og den reisen man gjør. Den siste låten, «Vet du hva du løper fra», føler jeg oppsummerer ganske mye av det som hele albumet handler om, sier Hindic.
Selv har Sushi x Kobe bevisst valgt å ikke slippe en rekke med hit-singler. Men det har vært noen.
– Vi har jo sluppet litt singler i forkant som ikke har gitt noen mening, før man kan høre det att sammen i en helhet. Men albumet som helhet gir litt mer mening da. «Skyller ned» er en låt som bryter veldig med en stemning, og som er hard igjen. Direkte. Og så kommer denne låten, bryter og gir en ny start. Det blir en reise, det er det vi prøver å skape.
– Vi vil bare at folk skal tenke, sier Uthaug.
– Ja, vi vil folk skal sette seg ned og høre ordentlig på den som et helhetlig album, i stedet for å skippe seg gjennom til det som er mest catchy, istemmer Hindic.
– Slå av shuffle. Fuck shuffle, erklærer Uthaug.
– Man har ikke kontroll på hva man hører. Man vet ikke hva neste låt er. Man hører bare på musikk for å slippe å høre en dritt, virker det som. Jeg føler at det å høre på musikk, da hører man på musikk, ikke bare for å ha på noe uengasjerende bakgrunnsmusikk. Med mindre det er noe jazz.
Album foran hits
– Hva er fordelen ved at dere satser på albumformatet, i et marked prega av enkeltlåter og mindre EP-er, tilpassa et mer utålmodig publikum, og hva tenker dere om denne uuttalte erklæringen om at albumformatet er dødt?
– Det er veldig synd. Sånn jeg hørte på musikk før, så kjøpte man et album, og hørte på det til det var hakk i platen. Jeg er veldig fan av det å høre hele albumet i sin helhet. Fordi man catcher den følelsen som artisten har prøvd å få til, sier Hindic.
– Man blir grepet i en ting, når det gis ut som albumformat, mer enn om man gir ut enkeltsingler, sier Uthaug.
– Jeg vet ikke hvorfor folk lager hits, jeg skjønner ikke hva folk får ut av det. Skal du gå på BI for å lage musikk? Det er en utrolig rar ting. Musikk skal jo komme fra et sted, og forhåpentligvis lande på et sted. Jeg håper folk gir dette albumet en sjans selv om man kan synes det er weird. For jeg tror det er godt gjennomført.
– Fakethias [Mathias Humlen] har som tidligere produsert store deler av dette albumet også?
– Hans preg er jo også veldig mye vårt livepreg. Det er en veldig naturlig prosess i det som skjer, en jevn fordeling. Han har på en måte «Kanye Wested» hele albumet, sier Hindic.
– Hva da Kanye Wested, spør Uthaug.
– Jo, det er jo akkurat det han gjør, skaffer masse produsenter til å produsere ulike deler av albumet, og når de er ferdige med å produsere det, så produserer han alt til slutt.
– Sier hva faen vi vil
– Dere har fått kritikk tidligere for å være sexistiske, blant annet fra Kristina Leganger Iversen som i Natt&Dag for to år tilbake reagerte etter en konsert dere hadde, blant annet på disse linjene: «Eg sender nudes av deg til $ushimane kjerring. Eg knyter løkken her rundt halsen din kjerring». Hva tenker dere om slik kritikk av rap-tekster, som deres egne?
– Jeg synes det er rart å kritisere noe i det hele tatt, uten høre med de som har laget det, sier Uthaug.
– Du sier selv at lytteren skal gjøre opp sin egen mening i møte med musikken din. Hvis du setter linja «Eg knyter løkken rundt halsen på deg kjerring» i en kontekst der mange rap-tekster i dag fortsatt er misogyne og nedlatende mot jenter – der du kan svare for din egen tekst – har kulturen et moralsk ansvar?
– Jeg følger ikke så mye med i disse tingene her i det hele tatt, men det skjer jo mye dritt i fiksjonen. Og folk liker det de ser, men det er kanskje nettopp fordi de vet det er på film, for eksempel. Folk har skrevet det óg, sier Uthaug.
– Hvis folk tolker en tekstlinje som at «nå må jeg gjøre dette fordi noen sier det», så må folk ta en føkkings runde med seg selv. Det er ikke meningen i hvert fall, å romantisere vold mot kvinner, og det er rart å gjøre.
– Men er det ikke det du selv gjør når du bruker en så eksplisitt linje? Hvorfor er det så viktig å overhodet legge frem den linja der i fiksjonen?
– Det er for å prøve å skape et bilde av at det skjer kjipe ting. Sånn er det. Det er viktig å sette seg selv i litt kjipe situasjoner. Høre litt kjipe ting. Eventuelt begynne på bar bakke med det man har fått, og så jobbe med det og bygge seg opp en egen mening. Drøfte litt. Tenke litt. Ikke bare si «hey han sa det! Det betyr dét og dét». Det er jævlig typisk politisk korrekte folk, mener Uthaug.
– Er det negativt å være politisk korrekt? Er det viktig for dere å være anti-PK?
– Nei, det er ikke noen hensikt, heller.
Skjønner sexisme-kritikken
– Det jeg synes, med tanke på den saken her og politisk korrekthet, så hører folk på engelskspråklig rap som gjerne har mange kvinnefiendtlige tekster, og tekster som er slik at dersom folk hadde hørt de på norsk, hadde de reagert. Det blir mye sterkere på norsk. Folk letter jo ikke på et øyelokk når Gucci Mane, eller Frank Ocean, for den saks skyld, hadde sagt et eller annet halvveis i den retninga. Ta den nyeste låta til Lil Pump og Kanye West da: «She’s a fucking hoe I love it». Den kan også bli tolket feil, sier Hindic.
– De linjene vi rappet om før, er tydeligvis noe vi kommer til å bli husket for alltid for, liksom. Jeg kan skjønne det veldig godt, ja, at det ble tolket sånn, eller fortsatt blir tolket sånn. Jeg skjønner veldig godt kritikken og jeg synes det er helt fair.
– Det er noe som skaper en debatt og folk får snakket om det, sier Uthaug.
– Men jeg synes ikke vi skal ta det store ansvaret, liksom, mener Hindic:
– Det synes ikke jeg er vår jobb i det hele tatt. «De sa noe i en låt», det blir tolket veldig konkret. Jeg er bare veldig lei av at det blir stilt spørsmål rundt misogyni i våre tekster. Det er ingen grunn til det nå. Det var grunn til det da. Vi er litt ferdige med det der. Det har skjedd andre ting siden da. Det er viktigere debatter å ta i samfunnet.
– Som hva da? Hva irritrer dere mest om dagen?
– Hva som er mest ditt? Jeg tror det er mye av de samme tingene som irriterer meg for tiden. Jeg synes nyhetsbildet er litt fucked, sier Hindic.
Det er tydelig at han og Uthaug har snakket om dette før.
– Hvorfor utdanner folk seg som journalister, når de bare skriver piss? spør Uthaug retorisk.
– Hvorfor lærer man seg å bli journalist og å skrive, når avisa driver med clickbait-dritt? Hvorfor skriver man ikke om noe som er ekte i det hele tatt? Alt er bare tull. Folk skriver bare om dritt. Og om følelser. Og enkeltpersoners følelser har ingenting å si, egentlig.
– I hvert fall ikke hvis samfunnet skal fremover?
– Nei.
