Når dystopi blir virkelighet

«Brave New World?» på Akershus Kunstsenter stiller ikke nye spørsmål om baksiden ved teknologiske nyvinninger, men innholdet er ikke mindre fryktinngytende av den grunn.

Ordet dystopi, dukker pussig nok opp i kjølvannet av den industrielle revolusjonen. Antonymet utopi hadde da vært i bruk i vel tre hundre år. Det er ingen direkte sammenheng mellom disse to hendelsene. Dystopi ble ikke i første omgang brukt til å skildre den industrielle revolusjonens bakside, men snarere anvendt som kritikk av det britiske statens irske landpolitikk, da filosofen John Stuart Mill først tok ordet i bruk.

Likevel, finnes det en link mellom ordet dystopi og industriell og teknologisk utvikling. I kulturens sfære finnes det mange eksempler på en sammenslåing av forestillingen om industriell og teknologisk utvikling og dystopier. Et av de mest kjente eksemplene er kanskje George Orwells bok 1984, skrevet i 1948. Boken skildrer et samfunn hvor alle til en hver tid er overvåket.

Dette er ett eksempel, men her kan man virkelig nevne i fleng. Dommedagsprofetier har, også før man begynte å bruke ordet dystopi, alltid trigget menneskets fantasi.

I så måte er det kanskje ikke overraskende at man de seneste årene har kunnet spore en jevn vekst i kunstverk som på ulike måter skildrer dystopier inspirert av den hyppige teknologiske utviklingen. Er alle disse teknologiske nyvinningene virkelig gode nyheter, eller er det noe vi burde frykte? Og, er det fortsatt vi vanlige mennesker som besitter kontrollen over disse verktøyene, eller har vi for lenge siden mistet bremseklossen?

Utstillingen «Brave New World?» på Akershus Kunstsenter gir ingen svar på disse spørsmålene, men kommer heller med en rekke bud på hva fremtiden vil bringe. Noen av verkene i gruppeutstillingen er å forstå som konstruktive, men en overvekt av dem presenterer dystopiske scenarioer hvor mennesket fullstendig har bukket under for teknologiens bakside.

Nikolaj Bendix Skuym Larsens videoverk «Quicksand» er det første verket som møter publikum i første etasje. (Foto: Istvan Virag / Akershus Kunstsenter).

Skrekk og gru

Vi blir sittende lamslått foran danske Nikolaj Bendix Skuym Larsens videoverk «Quicksand», som møter oss i den første utstillingssalen. Filmen vises i et bekmørkt rom, hvor det er vanskelig å se utgangen, dette forsterker effekten av den klaustrofobiske kameraføringen i Skuym Larsens arbeid.

Vi ser et grått hav, kamera føres over og under vannoverflaten, som om vi forsøker å gispe etter pust, men stadig vekk er i ferd med å drukne. Tilhørende lydspor består av ulike telefonsamtaler. Stemmene indikerer at de planlegger å legge ut på en reise eller allerede virker å ha forlatt det som kalles «hjemme» for godt. De forteller at savner personen i den andre enden. At de håper de skal ses snart.

Det er vanskelig å ikke trekke assosiasjoner til den pågående flyktningekrisen når man hører alle disse stemmene, samtidig som man skuer utover et mørkt og tilsynelatende endeløst hav. Skuym Larsens arbeid handler imidlertid ikke om vår tid, men om året 2033. Alle stemmene vi hører har utpreget europeisk aksent – først og fremst britisk. Det handler ikke om folk som flykter til Europa, men folk som flykter herifra.

Hvorfor de flykter får vi ikke vite. Dette endrer imidlertid ikke det dystre bildet som Skuym Larsen her skisserer opp for Europas framtid. Dystopiske elementer er definitivt også tilstede i utstillingens andre videoverk «ESOID 2015» av den tyske kunstneren Clemens von Wedemeyer.

Mens skrekkens årsak er uklar i Skuym Larsens verk, er den heller åpenbar hos von Wedemeyer. Vi møter en kvinne som er på jakt etter sin egen hukommelse. Denne er gått tapt, da det digitale lagringssystemet, som i von Wedemeyers dystopi lagrer menneskenes minner, har mistet henne fra systemet. For å få tilbake hukommelsen, må kvinnen identifiseres av den kunstige intelligensen som styrer hele systemet, men denne kan ikke gjenkjenne henne.

Det er vanskelig å her ikke trekke assosiasjoner til «The Matrix», men i motsetning til den ikoniske science fiction-filmen, er ikke den kunstige intelligensen i «ESOID 2015» i direkte krig med mennesket, snarere opplever denne at den har reddet mennesket fra seg selv. Felles for begge filmene er imidlertid at de stiller spørsmål rundt hva som vi skje dersom den kunstige intelligensen vi nå utvikler på sikt også skulle utvikle en egen vilje. Kjent tematikk, men ikke desto mindre skremmende.

Vi møter en hest og en maskin i Thomas Kvams «HAL and The Horse». (Foto: Istvan Virag / Akershus Kunstsenter).

Menneske mot maskin

Urovekkende tanker rundt hva som kan skje dersom kunstig intelligens skulle utvikle egen vilje står også sentralt for Thomas Kvams arbeid «HAL and The Horse». Over to skjermer som er stilt mot hverandre kan vi se to filmer. Den ene viser en hest fra underlige vinkler, som resulterer i at dette ellers nokså hyggelige husdyret plutselig ser nokså ekkelt ut. På den andre skjermen ser vi et rødt lys, som i kan oppleves som et kamera som filmer hesten.

Verkets tittel avslører imidlertid at dette rødelyset ikke kun er et ordinært kamera, men snarere symboliserer kunstig intelligens. Navnet «HAL» er hentet fra Stanley Kubricks filmatiske mesterverk «2001: En romodyssé», hvor den kunstige intelligensen «HAL 9000» tar kontroll over et romskip på bekostning av dets passasjerer. Deretter utspiller deg seg en kamp på liv og død mellom menneske og maskin.

I Kvams verk står den kunstige intelligensen ikke ansikt til ansikt med et menneske, men snarere med en hest, noe som poetisk foreslår at hesten og maskinen kanskje ikke er så ulike. Vi stoler blindt på både dyr og maskiner, men vi vet ikke hva hesten tenker – vi vet derimot at vi er sjanseløs om den vender seg mot oss. Ikke ulikt den kunstige intelligensen, dersom denne plutselig skulle besitte evnen til å ta egne valg.

Noe mindre dystopisk, men ikke av den grunn mindre ubehagelig, er Kvams andre verk i utstillingen «Machine 6.2» som befinner seg i kunstsenterets kjeller. Allerede før vi går inn i rommet hvor verket er plassert, er lydnivået ikke til å stikke under stol. En skjærende stemme får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss.

Det lar seg vanskelig gjøre å beskrive synet som treffer oss ansikt til ansikt med «Machine 6.2». Det er dels et videoverk, dels en robot. Den ekle stemmen viser seg å tilhøre dette robotlignende vesenet som består av et overdimensjonert hode, som beveger seg, og en stillestående kropp.

Vi lar oss fengsle av den mystiske skapningen – som både er grusom og komisk på en og samme tid. Klumpen, som dels oppleves som vesenets kropp, er kanskje først og fremst et bilde på hvordan kroppens funksjon opphører i en hyperteknologisert verden, hvor det digitale står i kontrast til det taktile og kroppslige. Samtidig, er det noe med hele denne figueren som gjør det umulig for undertegnede å ikke tenke på den absurde 1980-tallsfilmen «Weird Science». Dette er først og fremst veldig, veldig rart.

I verket «Human Fuel» har Hege Tapio utvunnet biodiesel av menneskefett. (Foto: Istvan Virag / Akershus Kunstsenter).

Lys i mørket

Blant alle disse dystopiske verkene, finnes også noen mer konstruktive arbeider som kan leses som løsningsforslag på ulike teknologiske utfordringer.

Nederlandske Jalila Essaïdi stiller ut en videoinstallasjon som skisserer en genmodifisering av menneskelig hud, hvor dette kombineres med edderkoppspinn fra slikeedderkoppen. Dennes spindelvev er så sterkt i forhold til sin egen størrelse at det kan motstå kuler.

«Bulletproof Skin» har dermed et dystert utgangspunkt, da verkets premiss er at våpenindustrien vil fortsette å utvikle nye våpen. Men, Essaïdi bruker ikke dette til å utvikle et dystopisk narrativ. Hun leter etter løsninger. Om alle mennesker kan vernes, vil kanskje våpnene miste sin kraft.

På den andre siden, er det vel heller naivt å tenke at våpenindustrien ikke ville svare på dette ved å benytte seg av våpen som ingen drakt kan beskytte oss mot, hvor skuddsikker den enn er.

Hege Tapio kommer også med et kreativt framtidsforslag. I verket «Human Fuel», viser hun hvordan man kan bruke menneskefett til å skape biodiesel. Tapio tar utgangspunkt i en egen fettsuging, hvor hun i etterkant har klart å utvinne drivstoff av eget fett.

Verket forsøker slik å foreslå en løsning på ikke bare ett, men to problemer: Hvordan vi skal skaffe nok energi til å drive alle våre teknologiske verktøy og hvordan vi kan bli kvitt det økende overvektsproblemet i den vestlige verden.

Til likhet med Essaïdis, er også Tapios verk heller utopisk. Det vil vel neppe være lønnsomt å utvinne energi gjennom mennesker – det krever mer energi å skape alt dette fettet enn hva man sitter igjen med som sluttprodukt. På den andre siden, handler dette kanskje mer om å utnytte de ressursene vi allerede har til rådighet. Hvis det uansett er slik at folk fettsuger seg, hvorfor ikke bruke avfallet til å skape noe nytt?

Clemens von Wedemeyers verk handler om en kvinne som leter etter sin egen hukommelse. (Foto: Istvan Virag / Akershus Kunstsenter).

Science Fiction møter virkelighet

Som helhet tematiserer «Brave New World?» menneskehetens fremtid, og det ser heller dystert ut, skal vi tro utstillingens kunstnere. Verkenes mange direkte og indirekte referanser til Science Fictions verden, peker på hvordan vi kanskje er nærmere våre egenkonstruerte dystopier enn vi selv vil tro.

George Orwells bok ble i mange tiår ansett som fullstendig fiksjon, men i 2016 føyk boka opp på Amazons bestselgerliste i kjølvannet av Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget. Plutselig opplever vi ikke Orwells bok som så fiktiv lenger – den overvåkningen han skildrer er ikke ulik den overvåkningen vi selv disponerer oss for digitalt. Kan vi stoppe nå, eller er det allerede for sent?

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.