Henrik M. Dahlsbakkens nye spillefilm, «En affære» (2018), plasserer seg dypt inne i thriller-universet. Dette er kjent terreng for filmskaperen, og gjennom klassisk problematikk beveger han seg inn i et evig aktuelt tema, men som kanskje er ekstra aktuelt i dag: Sex og maktposisjoner.
Vi følger den nevrotiske videregående-lærerinnen Anita (spilt av Andrea Bræin Hovig), som innleder et forhold med en av førsteklassingene, Markus (spilt av Tarjei Sandvik Moe). Dette avbrytes fort da Markus blir sammen med medeleven Mina (spilt av Lea Meyer), men Anita klarer ikke å gi slipp.
Plottets utgangspunkt har vi sett før, men enhver film kommer så klart med et potensiale til utvikle noe, og å bære sjangeren videre. «En affære» kunne blitt en nervepirrende thriller, og vist et nytt blikk på tematikken, men dessverre lykkes ikke Dahlsbakken i noen av delene.
Svak dialog og dårlig skuespill
Dette blir ikke noe bedre av at det allerede mangelfulle plottet ikke utføres noe særlig bra heller. Mangelen på spenning skyldes mye av de endimensjonale karakterene, og dårlig samspill mellom dem.
Ekteskapet mellom læreren Anita og samboeren Hesse (spilt av Carsten Bjørnlund) er skildret med så lite inderlighet at det ikke bare gir følelsen av at det går dårlig, men som seer begynte vi smått å lure på om de i det hele tatt kjente hverandre.
Det er allikevel ikke den relasjonen som skakker mest, det er nemlig filmes kjerne – forholdet mellom Anita og Markus.
Dahlsbakken var kanskje litt vel inspirert av Skam da han skrev manuset, med en forsøksvis kontemporær dialog, som virker parodisk på sitt verste. Markus’ usympatiske fremtoning, som grenser til det ubehagelige, blir mer eller mindre provoserende i følge med Anitas handlinger.
Andre skuespillere som Agnes Kittelsen eller Mattis Herman Nyquist befinner seg i roller som er så malplasserte at det nærmest blir umulig å forstå hvordan de overlevde klippen.
I en film med så totalt fraværende utstråling skal ikke skuespillerne få all skylden: Andrea Bræin Hovig ser ut til å gjøre sitt beste med det lille følelsesmessige spennet hun er gitt.
Det er ingen tvil om at Anita og hennes følelsesliv er filmens hovedfokus, men når hver følelse blir behandlet likt, de samme blikkene, samme joggingen, lite støttet opp av konfrontasjon og dialog, blir det tungt å holde interessen vedlike. Filmen kunne godt vært halve lengden, eller i det minste 40 av de 90 minuttene føles unødvendige, om ikke uinteressante.
Tar man bort jogging, smoothies, Herman Nyquist og orgien av sex-fantasier er man allerede nærmere enn helt ok film.
Metoos forsvarstale
Regissør Henrik M. Dahlsbakkens tidligere film, «Cave» (2016), hadde særlig en overtydelig referanse til John Boorman-klassikeren «Piknik med døden» (1972), som han ikke klarte å dy seg for, men som han burde.
Det burde han i verste fall tatt lærdom fra, i stedet for å gå i samme tabbe ved å vie en hel scene i«En affære» til en bok-gruppe bestående av middelaldrende som snakker om Jens Bjørneboes «Uten en tråd»(1966), for så å la samtalen bevege seg til Marki de Sade. Man fryktet kanskje at «Fifty Shades of Grey» kunne bli en klisjé, men det blir verken mer sofistikert eller bedre film bare av å erstatte E. L. James med J. Bjørneboe.
Det er fullt mulig filmen kunne oppleves på en annen måte om den hadde kommet for et år siden. Siden den gang har en hel verden blitt opplyst om #metoo og debattene rundt dette. Dahlsbakkens film er dermed høyst aktuell, men ikke med særlig nye eller noe særlig gode bidrag til debatten.
Dersom Dahlsbakken prøver å ytre kloke ord mot filmens avslutning, er tematikken så blekt fremstilt og forsøksvis nyansert at det heller virker som at han har skrevet om noe han ikke har særlig forståelse av, i forhold til … egentlig alle andre.
Det er trist, for han har før vist en forståelse av thriller-sjangeren – og med sitt klassiske utgangspunkt, kunne dette blitt en verdig hyllest til 90-tallets erotiske thrillere. I stedet har han laget en thriller tappet for suspens, og uten noe substans å veie det opp med.
At Dahlsbakken som enmannsorkester har blitt lagt merke til er det liten tvil om, men slik det er nå, kunne han virkelig trengt en dirigent.
Det er ingenting unormalt ved at han regisserer sine egne manus, men når han i tillegg er eneste produsent og har ansvar for filmens produksjonsdesign, så er det ikke noe imponerende med mindre han unngår de åpenbare fallgruvene.
«En affære» er heller et fallgruveresultat. Hvis det står på budsjett så får han heller satse på norsk dugnadsånd neste gang. For vi håper jo at han kan komme sterkere tilbake.
