For to uker siden stormet libanesiske myndigheter en skeiv konferanse i Beirut, slik de tidligere i år avlyste Pride. Men den skeive kampen fortsetter i den arabiske hovedstaden for «gaycation».
I visse lommer av Beirut kan det virke som at kampen for skeives rettigheter er seiret, og at alle fritt kan spre sine fargefulle vinger. Byen er unik i arabisk kontekst og er kjent for sin skeive kultur- og klubbscene: Turister fra andre arabiske land reiser til Beirut på «gaycation» for å få en smakebit av hva byen har å by på av skeiv kultur.
Til tross for dette viser en spørreundersøkelse gjort av Pew Research Centre i 2013, at kun 18 prosent av den libanesiske befolkningen mener at homoseksualitet burde være akseptert i samfunnet. Med andre ord er det på ingen måte innafor å være åpen om sin seksuelle legning i Beirut, med mindre man er en maskulin og privilegert cis-mann.
Oppslutningen rundt skeives rettigheter kan for det blotte øyet virke slående lavt, men skiller stadig vekk ut i positivt favør sammenlignet med andre land i Midtøsten, inkludert Tyrkia.
Av denne grunn har Beirut siden 2013 vært en møteplass for skeiv aktivisme i Midtøsten gjennom den årlige konferansen NEDWA.
Men i år, og for noen uker siden, ble konferansen forsøkt lagt ned av politiet, i følge Human Rights Watch. Politiet stormet hotellet der konferansen ble avholdt og registrerte navnene til alle deltakerene. Dette inkluderer navn på aktivister fra høyst homofiendtlige land, som Egypt, der 100 mennesker ble arrestert for å være homofile eller trans i 2017.
Forfulgt av myndighetene
Selv om Libanon er å regne som et av de mest progressive landene, hva gjelder skeives livsvilkår i Midtøsten, blir landets lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) stadig forfulgt og overvåket av myndighetene.
Artikkel 534 i den libanesiske straffeloven erklærer all «unaturlig» seksuell aktivitet som straffbart. Loven, som henger igjen etter den franske kolonitiden, har lenge vært statens fremste våpen i kampen mot LHBTQI-rettigheter.
Å bekjempe og avskaffe denne artikkelen har lenge stått i sentrum for LHBTQI-aktivistene i landet. De vil skape et sterkt og synlig miljø og samtidig beskytte de svakeste. Slik ønsker aktivistene å redefinere hva som er naturlig og hva som er unaturlig.
Det kunne derfor virke som en stor seier da artikkel 534 i sommer mistet sin kraft i rettssystemet til å dømme LHBT-personer. Men, kampen er langt fra over. Nå blir andre lover tatt i bruk for å forfølge skeive, samtidig fortsetter den skeive minoriteten å kjempe for lover som kan beskytte dem mot all diskriminering.
Blir anklaget for å være vestlige agenter
Innad i Libanon, og i Midtøsten for øvrig, blir LHBTQI-bevegelsen ofte kritisert, av blant annet religiøse ledere, for å være vestlige agenter som truer samfunnets verdier. Dette skaper en slags identitetskrise for den skeive bevegelsen – det er rett og slett vanskelig å være skeiv og libanesisk på en og samme tid.
Siden det ikke er noen andre arabiske land som er på samme sted i frigjøringskampen eller som har tatt denne kampen i moderne tid, mangler bevegelsen i Libanon et «sørlig» sammenligningsgrunnlag og ser ofte til vestlige metoder for skeiv kamp.
Når en av Midtøstens mest prominente muslimske frontfigurer, lederen av Hezbollah, Hassan Nasrallah, dedikerer flere minutter av en viktig tale, til å mane opp til kamp mot den libanesiske LHBT bevegelsen, betyr det at den har slagkraft. Selv om den skeive bevegelsen i Libanon er diskré, så finnes den og leder an for LHBT-personer over hele Midtøsten.
Amputerte prideuker
Akkurat når den første Pride-uken i Libanon ble avholdt er omdiskutert. De siste to årene skiller seg imidlertid klart ut, med tydelig mobilisering og ambisiøse program. Det kan se ut til at Pride-feiringen har kommet for å bli, til myndighetenes forargelse.
I fjor måtte åpningsarrangementet avlyses grunnet trusler fra en ekstrem islamistgruppe. Myndighetene nektet å bistå med beskyttelse. Resten av uken gikk som planlagt, men med en bitter undertone.
De første dagene av årets versjon gikk etter planen, men problemene oppstod da et falskt program for uken havnet i myndighetenes hender. Det alternativet programmet ga inntrykk av at Pride oppfordret til generelle lovovertredelser og ulovlig aksjonisme. Helt ukritisk til det falske programmet ble lederen for Beirut Pride arrestert:
– Jeg ble ikke tvunget til å avlyse noe. Det var Beiruts statsadvokat som besluttet å avlyse de resterende arrangementene under Pride-uken. Han visste at jeg ikke kom til å gjøre det. Derfor raidet politiet flere av våre planlagte arrangementer etter jeg ble sluppet løs, skriver leder for Beirut Pride, Hadi Damien, til Subjekt.
Istedenfor å ta til gatene for protest, holdt det skeive miljøet seg ganske lavt. Det er flere grunner til dette, men de ville først og fremst vise at Beirut Pride ikke er en trussel til de politiske strukturene som eksisterer og at det er en fredelig bevegelse.
Juristene tilknyttet bevegelsen anbefalte dette, og mener det er en mer effektiv strategi å ikke gi myndighetene mulighet til å slå like hardt ned på bevegelsen som de gjerne skulle ha ønsket. Bevegelsen ville ha tiltrukket seg negativ oppmerksomhet ved en gateprotest. Slik situasjonen var da, ble Beirut Pride satt i offerrollen, også i kommersielle media, noe som vekket sympati.
– Den største utfordringen er organisering
I følge Hadi Damien er organisering den største utfordringen den libanesiske skeive bevegelsen står overfor.
Det finnes flere organisasjoner jobber for å fremme skeive rettigheter i Libanon. Men, felles for disse er at de pakker inn budskapet sitt for å unngå å provosere myndighetene.
Proud Lebanon, som nå jobber mest med å hjelpe LHBT-flyktninger i Beirut, beskriver seg selv offisielt som en organisasjon som jobber for «beskyttelse, motivering og likestilling for marginaliserte grupper». Til tross for navnet, er deres diskurs utad relativt diskré.
Berto, lederen for Proud Lebanon forteller at det er viktigere for dem at de faktisk er der for de svakest stilt i miljøet enn at de formelt kan beskrive seg selv som en LHBT-rettighetsorganisasjon. I følge ham, så er myndighetene klar over at de hjelper LHBT-flyktninger, men så lenge de ikke uttrykker det, får de fortsette sitt arbeid.
Den viktigste rollen organisasjonene har er at de faktisk er der. Helem, en annen organisasjon, driver et samfunnshus som daglig åpner dørene for hvem som skulle ønske å komme. Her kommer blant annet mange transpersoner tidlig på dagen for å skifte og starte dagen sin på nytt, i skjul for de de vanligvis bor med.
Gjennom å holde en lav profil får organisasjonene fortsette sitt bistandsarbeid. Myndighetene ser mellom fingrene, så lenge de ikke hever stemmen.
En dans mellom frihet og undertrykkelse
Selv om man kan leve relativt fritt i Beirut som skeiv og dra på skeive barer, sette opp kulturelle arrangement som tar opp skeiv problematikk og dragshows betyr det ikke at friheten er reell.
Beirut Pride og NEDWA er viktige virkemiddel for LHBT-aktivister i Libanon, og Midtøsten for øvrig, fordi de gjør skeive minoritetens utfordringer synlig for den øvrige befolkningen.
Skeive i Libanon er nødt til å være pragmatiske, der de kan feire sin eksistens, men samtidig ikke provosere staten. Slik pusher de grenser uten å tråkke over dem.
Les mer fra Subjekt i verden her.
