«Mordene i Kongo» premierer denne måneden

Den historieløse skildringen av grusomme mord i Kongo fortsetter

Vi snakker mer og mer om Europas koloniale historie, men vi er stadig like naive hva gjelder vår egen. Debatten rundt den nye filmen om «Kongo-saken» er enda et bevis på dette.

Det blir mer og mer åpenhet rundt Europas koloniale historie. Avkolonialisering innen akademia er en internasjonal debatt og har satt spor etter seg her i Norge.

Den 16. september ble det for eksempel holdt foredrag på Litteraturhuset i Oslo – om Danmark-Norges kolonihistorie i Vestindia. På Kuben i Arendal vises en utstilling om slaveskipet Fredensborg som sank utenfor Tromøy for 250 år siden. Dette er bare noen aktuelle eksempler i en rekke av flere, men de når ikke særlig bredt.

Samtidig, dukker det jevnlig opp for eksempel nyhetssaker som er forbløffende ukritiske til denne delen av vår historie. Den såkalte «Kongo-saken» er på ny blitt aktuell i forbindelse med Marius Holsts film «Mordene i Kongo», som har premiere denne måneden.

Konflikten som har oppstått mellom manusforfatter Nicolaj Frobenius og produksjonsselskapet Friland tyder på at filmen, i likhet med mediene, i all hovedsak konsentrerer seg om det spektakulære i historien om Tjostolv Moland og Joshua French – uten å belyse det kolonisliske bakteppet som utgjør en sentral del av fortellingen.

Skjermdump fra «Mordene i Kongo». (Foto: Presse/Friland film.)

Glemmer vi, eller vil bare ikke forholde oss til historien?

Nå bevitner vi en ny type debatt i forbindelse med filmen «Mordene i Kongo» (basert på Moland og French sine gjerninger og etterpå sikkert også grusomme erfaringer i Kongo).

For Nicolaj Frobenius, som har arbeidet med filmproduksjonsselskapet Friland, som manusskribent, ønsker ikke lenger å bli kreditert for jobben. I stedet har han gitt ut en egen bok, «Kongonotatene», basert på intervjuer han gjorde med hovedpersonene i fengselet i november 2012 og juni 2013.

Til Dagbladet har han uttalt at «Moland og French levde under umenneskelige forhold i kongolesisk fengsel. Jeg mener likevel at det følelsesmessige i en sånn erfaring ikke bør tilsløre deres politiske standpunkter og deres virksomhet i Kongo. Det er ikke mulig å lage en apolitisk fortelling om rase og hvit makt i Kongo.»

Frobenius ser på boka som «en motvekt»:

«De var i hvert fall ikke naive eventyrere på en spennende guttetur i Kongo. Jeg oppfattet dem som profesjonelle leiesoldater, på et oppdrag for en større organisasjon. […] De hadde også utvilsomt kontroversielle holdninger og synspunkter som mange vil oppleve som ekstreme.»

Forfatteren forsøker dermed å sette saken i et bredere perspektiv, ved å nettopp trekke inn historiske og sosiale forhold.

Men utover Frobenius’ egne kommentarer, dreier nyhetsdekningen seg i hovedsak om hvorvidt det var illojalt mot Friland film å trekke navnet sitt fra filmprosjektetet for å heller utgi sin egen bok. Det er rystende at så få nyhetsmedier ikke graver dypere i hva Frobenius prøver å formidle.

For akkurat som mediedekningen, fokuserer filmen på det sensasjonelle. Frobenius mener at filmen har droppet det kritiske blikket, til fordel for å skape en publikumsvennlig spenningsfilm.

Dermed blir «Kongo-saken» er et eksempel på hvordan vi glemmer, eller kanskje snarere ikke ønsker å forholde oss til historien. Fokuset er rettet mot å skape mer spennende og gripende oppslag. Det noe intetsigende navnet «Kongo-saken» bekrefter dette.

Skjermdump fra «Mordene i Kongo». (Foto: Presse/Friland film.)

Den beryktede «Kongo-saken»

Siden Moland og Frenchs arrestasjon i 2009 har norske medier skrevet artikler på artikler om de to nordmennenes fengselsopphold i Kongo.

Moland og French fikk oppsiktsvekkende strenge straffer, og ble – sammenlignet med norske forhold – behandlet svært dårlig i fengselet i Kinshasa. Da Moland gikk bort i fengselet, og kameraten French ble dømt for mordet, var dette sjokkerende og spennende avismateriale i Norge.

Like klikkbare magasinartikler har også blitt skrevet i forbindelse med Joshua Frenchs mor, Kari Hilde French: Om hennes tålmodige arbeide med å få sønnen ut av fengselet i Kinshasa.

Mordet på sjåføren Abedi Kasongo, som de to nordmennene nektet straffeskyld for, har selvsagt også blitt problematisert, her ligger jo nyheten, men mediene har i liten grad vist interesse i bakenforliggende og historiske forhold, som plasserer saken i en saklig kontekst utover det aktuelle bildet.

I norske medier har saken i korte trekk blitt presentert som noe først og fremst spennende, oppsiktsvekkende, dramatisk og uvanlig. Uten journalistisk graving på dypere plan, hvor de uoversiktlige hendelsene settes i forbindelse med historiske og strukturelle årsaker.

Naivt, norsk blikk på Kongo

Denne kritikken er imidlertid ikke alene rettet mot nyhetsmediene, og pressens evige jakt på selgende lesestoff. Dette skjer også i utdanningssystemet, og i det stille.

Nylig leste jeg Adam Hochshilds «King Leopold’s Ghost: A Story of Greed, Terror and Heroism in Colonial Africa» (1998), noe som fikk meg til å google fram et bilde av det gamle koloniale flagget til Belgisk Kongo. Likheten til EUs flagg er slående. De to flaggene har nøyaktig samme blå bakgrunn mot gul stjerne, eller stjerner i EUs tilfelle.

Selv om Norge ikke er med i EU, er vi likevel tett forbundet. Så hvorfor har jeg ikke visst om denne likheten, og kanskje sammenhengen, før? Til sammenligning ville vi ikke vært tause dersom EUs flagg hadde gitt det minste spor av assosiasjoner til det nazistiske hakekorset.

Heldigvis begynner det å bli lenge siden Belgisk Kongo var et land, men for meg forandrer det egentlig ikke saken. Journalister burde sette dagsorden selv, og ikke la seg styre av maktene. For det er forunderlig at EU ikke har problemer med et så åpenbart visuelt slektskap til et flagg som symboliserer kolonialisme og undertrykkelse av mennesker. En bredere dekning av vår egen kolonialistiske historie ville gjort oss, som folk, mye bedre. Vi hadde sett saklig på «Kongo-saken» og vurdert Tjostolv Moland og Joshua French som drapsmenn, ikke hvite privilegerte og uheldige menn.

Slik hadde vi også sett på EU-flagget sitt visuelle slektskap til et flagg som symboliserer kolonialisme og undertrykkelse av mennesker, og ikke «unity, solidarity and harmony», slik EU selv beskriver flagget.

Med en kritisk og historisk orientert mediedekning og folkeutdanning hadde vi sett ironien at EUs hovedstad er Brussel – en by som i stor grad er finansiert av stjålen rikdom fra Kongo, og hvor statuer av Kong Leopold fortsatt pryder byen.

Skjermdump fra «Mordene i Kongo». (Foto: Presse/Friland film.)

Manglende kritisk sans og selvransakelse

Det hele bunner i mangel på kritisk sans. For på den ene siden skjemmes jeg over min egen manglende historiekunnskap og overraskelse over funnet av slektskapet mellom EUs og Belgisk-Kongos flagg, men på den andre siden stusser jeg over hvorfor verken norske nyhetsmedier eller utdanningsløpet har evnet å se mer kritisk på både europeisk kolonihistorie, og nå også rundt Tjostolv Moland og Joshua French.

Det finnes mange andre eksempler som jeg også kunne ha løftet fram i denne sammenhengen.

Utenfor vår egne grenser, kan man for eksempel rette blikket mot «fredsfremmende» land som Frankrike, som i alle år har nektet for krigsforbrytelser og skyld i forhold til koloniale kriger. Først i år, mer enn femti år etter de grusomme torturhandlingene i Algerie, innrømte Frankrikes president, Emmanuel Macron, hvordan den franske staten la til rette for bruk av tortur mot algeriske opprørere.

Å anerkjenne er en start for forandring. Men vi anerkjenner visst ikke våre egne tabber av oss selv. Vi må bort fra naiviteten og historieløsheten, og kritisk granske vår egen historie for å drive samfunnet fram.

Da jeg leste Hochshilds bok, tenkte jeg mye på det jeg ikke hadde lært som barn og ungdom. Kanskje ligger noen av svarene i selvvalgt litteratur. Slik jeg husker min egen skolegang på begynnelsen av 2000-tallet var det mye vi ikke lærte i grunnskolen og videregående skole i historie- og samfunnsfagstimene.

Det var ikke slik at vi ikke lærte om kolonitiden, slavehandel og lignende. Men vi lærte ikke nok, og vi lærte ikke nok om selvransakelse. Vi leste ikke beretninger fortalt fra andre perspektiver enn vårt eget. Vi lærte om hvordan «kappløpet om Afrika var som en forløper og årsak til 1. verdenskrig», men ikke om grusomhetene som ble begått under dette såkalte «kappløpet».

Kanskje er dette én, blant mange, årsaker til at identifiseringsjagende nyhetssaker, de nyhetssakene som opphøyer at Moland og French, fordi de er norske, fremfor mennesker, som Abedi Kasongo, overkjører den kritiske fremstillingen av det samme stoffet.

Vi har ikke sett filmen enda, men håper på en bedre dekning av Nikolaj Frobenius’ bokmanus nå, og mindre om konflikten rundt at han trakk seg.

Norske medier må dekke Kongo bedre. Enda en framstilling som skildrer de brutale mordene i Kongo ukritisk og historieløst vil ikke gjøre oss til bedre folk.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.