Blir kunsten utilgjengelig av ekspertspråket?

Una Mathiesen Gjerde (25) er kunstredaktør for Subjekt. Hun har en master i kunsthistorie fra Københavns Universitet.

Hun jobber også som formidler ved Henie Onstad Kunstsenter og i Ekebergparken, og har tidligere vært kuratorassistent ved Kunsthistorisk Prosjektsenter. Hun har også studert noe fransk og økonomi.

– Hvordan oppfatter du språket rundt kunsten i dag?

– Variert. Hvordan man snakker og skriver om kunst avhenger i stor grad av mottageren. Det er imidlertid ingen hemmelighet at mange kunstinstitusjoner kunne vært tjent med å vie kunstformidling større oppmerksomhet.

– Ofte er språket som brukes i institusjonenes veggtekster, pressemeldinger og generell kommunikasjon utad preget av fagbegreper som ikke forklares, og ikke minst med referanser til noe som på ingen måte kan regnes som allmennkunnskap, men som omtales som selvfølgeligheter.

– Men gjør det noe, da, at kunstspråket er så vanskelig?

– Kunstspråket burde klare å treffe både bredt og smalt på samme tid. Det er klart at kunstfeltet, som alle andre fagområder, behøver et presist og rikt fagspråk, men dette burde ikke gå på bekostning av de som søker eller besøker kunstmuseer og andre visningsrom, på jakt etter kunstopplevelser og med ønske om å forstå og lære om kunsten.

– Vi er nødt til å kunne skille mellom hvordan vi snakker om kunst internt i kunstverden og hvordan vi kommuniserer ut til folket. Dette er viktig dersom kunsten skal kunne ivareta, og forhåpentligvis også styrke, sin aktualitet i storsamfunnet.

Ole Giskemo Slyngstadli

Ole Giskemo Slyngstadli har i løpet av sin karriere jobbet med ledelse, utforming og etablering av flere ulike institusjoner og prosjekter i samtidskunstfeltet. Han vært prosjektleder for utviklingsprosjekter som bestillingen av det nye Munchmuseet, og har ellers lang fartstid i kunstfeltet som spesialrådgiver for Oslo kommune, brukerkoordinator for Nytt Munchmuseum, festivalsjef for Momentum — nordisk biennale for samtidskunst, kommunikasjonsansvarlig for Office for Contemporary Art Norway – OCA og informasjonssjef ved Henie Onstad Kunstsenter.

Slyngstadli har også vært redaktør for flere tidsskrifter. Han har en mastergrad i økonomi og ledelse, og er nå daglig leder for nye Oslobiennalen.

– Hvorfor er kunstspråket så vanskelig, og bør det «oversettes»?

– Jeg liker ikke spørsmålene. For det første så finnes ikke ett kunstspråk, det finnes bare godt og dårlig språk. Godt språk formidler innhold klart og tydelig.

– Imidlertid er det slik at det på alle fagområder finnes et fagspråk. Kunstfeltet er ikke noe unntak. Det visuelle feltet er i tillegg nettopp visuelt, og ikke verbalt, selv om det av og til kan være tekstbasert.

– Fagspråket oppfattes som vanskelig fordi fagfolk primært skriver og snakker til andre fagfolk. Spørsmålet mitt er; hva skal til for å snakke til stort publikum uten at det fremstår som belærende eller nedlatende — og om fagfolk over hodet fullt ut kan gjøre det. Skal vi få andre til å formidle for oss?

– Oslobiennalen skal ikke demokratisere kunsten, vi skal gjøre kunst i offentlige rom, den kunsten vi alle eier, mer tilgjengelig. Til dette arbeidet trenger vi formidlere og bindeledd.

Hilde Marie Pedersen

Hilde Marie Pedersen er kunsthistoriker med hovedfag i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen. Hun har også lærerutdannelse fra Volda og Stord/Haugesund i bunn. Hun har lang erfaring som formidler, foredragsholder, lærer og skribent, og underviste i flere år i kunstteori på Kunstskolen i Bergen, og i kunsthistorie på Universitet i Bergen.

Siden 2007 har hun arbeidet som formidlingsleder i Bergen Kunsthall, hvor hun blant annet har startet prosjektene Unge kunstkjennere (2017) og Kunsthistorier (2014) — begge for å generere større interesse og forståelse for samtidskunst. Hun har også en rekke utgivelser om kunst bak seg.

– Hvorfor er kunstspråket så vanskelig?

– Kunsthistorie og -teori er et eget fagfelt, dypt fundert i egen teori, egne begreper og historie, slik de fleste fagfelt er. Da er det gjerne ikke så rart at det språket vi bruker om kunst tar utgangspunkt i den utdannelsen og det fagfeltet som vi er en del av.

– Språket er der for å lettere definere, drøfte og tilnærme oss det vi forsker på. Selv jobber jeg i Bergen Kunsthall, som er en institusjon som jobber med samtidskunst. Vi produserer de fleste utstillingene selv, og jobber tett med kunstnere i prosessen frem mot ferdig utstilling. Vi produserer flere kataloger i året knyttet til utstillinger, med det formål at vi er en del av en større debatt om kunst, noe vi også tenker våre utstillinger skal være. Tekstene vi gir ut til publikum gjennom vårt programblad er også preget av faget vårt.

– Ofte skrives disse i en tid hvor utstillingen ennå er under utvikling, og vi er midt i en prosess som handler om å ferdigstille kunstverk til utstillingen og å planlegge hvordan den skal se ut. Da kan et kunstspråk som i stor grad er tuftet på tanken om at kunst ikke lenger kan presiseres eller defineres innenfor det rent formale, underbygge det litt flytende og upresise i hvordan vi jobber med samtidskunst.

– Er det kanskje heller greit at kunstspråket er avansert?

– Det avhenger av konteksten. Og dette svaret var kanskje litt for lettvint. Men med mye sannhet. Hvem snakker vi til? Og hva vil vi med det som vi skriver? Som formidlingsleder arbeider jeg med formidling av samtidskunst til folk innenfor feltet og utenfor, til voksne og til barn, og tilpasser språket etter de ulike gruppene. Men fordi vi arbeider innenfor et eget felt med et eget språk er det jo viktig at dette språket læres vekk, at vi kan for eksempel gi barn og unge et verktøy for å kunne snakke om kunst. Og kunst må jo samtales om. Gjennom dialogen om kunst vokser forståelsen om kunst. For meg er samtidskunst et uttrykk for og av den verden vi lever i, og noe som kan åpne opp for diskusjoner og sider ved samfunnet man ikke har vært oppmerksom på, og kan derfor være et verktøy til å utvide vår horisont og se verden på nye måter.

– Det avanserte språket kan ofte være meningsfullt å bruke i en tilnærming til kunst, fordi det kan berøre ting som ikke er like lett å få frem i et mer direkte språk. Men det er klart, det kan også skape avstand i den forstand at det kan sees som utilgjengelig. Fordi man ikke skjønner teksten. Og vi vil jo ikke være utilgjengelig.

Artikkelen presenteres som et ledd av et betalt partnerskap i samarbeid med Norsk publikumsutvikling og NPU-konferansen 2018. Subjekt er mediepartner og co-produsent av årets konferanse. Ut oktober kan du få tak i rabatterte billetter via Ticketmaster, og også egne rabatter for studenter. Les mer om årets konferanse og se de foreløpige programmet her.