En kveld på Oslos beste østkant, skriver Subjekts anmelder.
For de som ikke kjenner til Tøyengata, så er det altså den gata som bringer Oslos to mest urbane bydeler sammen. Fra Grønland til Tøyen finner du gjerne kebabsjapper, frisørsalonger, seige One Call-selgere, byens diggeste samosaer og matbutikker som spesialiserer seg på utenlandske kjøkkener.
Gjennomgående for Tøyengata er lave priser og følelsen av at Oslo er en storby, men i nummer 53, på Munchmuseet, kan gata denne kvelden overbevise om at den er en verdensby og kulturhovedstad. I kveld dukes det nemlig opp for mildt sagt kortreist kvalitetskultur, når hverdagspoesi-rap-gruppa Tøyen Holding inntar det verdenskjente museet etter vår alles kjære Edvard.
Kulturkræsj i samspill
«Jazz på Munch» er en populær konsertserie som så dagens lys mars i fjor. Som konsepttittelen flott forklarer, så handler dette om … jazzmusikk som spilles på Munchmuseet, og noen ganger kanskje bare musikk i jazzforkledning.
Dette skjer med god stil, og tradisjonen tro, for på 60-tallet huset festsalen på Munchmuseet nemlig flere store jazzkonserter. Det siste året har de brakt tradisjonen videre, slik at millenniumsbarna også skal få muligheten til å være med på dét. Ganske så finkulturelt før, kanskje, men for alle, den dag i dag.
Men ny, norsk jazz virker ikke som en stor bevegelse, selv om norsk jazz har vært anerkjent internasjonalt lenge. For sentral i denne konsertserien er medlemmer av plateselskapet og kollektivet Mutual Intentions. I likhet med Jazzbox på Victoria Jazzscene er Mutual Intentions og Jazz På Munch et slags gateway drug til dagens norske jazzscene. De og deres utvidede vennegjeng opererer med foten plantet godt i fortidens jazz, funk og soul-musikk. Men de har også den andre foten godt plantet i sin egen tid hvor de kombinerer sjangeruttrykk for å lage noe av det bedre innen hiphop og klubbmusikk i Oslo.
Vi er der en oktoberkveld der hiphop-duoen Tøyen Holding skulle spytte verselinjer i museets festsal. Samplebasert produksjon og et sterkt fokus på sterke vers og enderim er ryggraden til Tøyen Holding. Det er enkel og herlig hiphop. Det handler om penger, damer, weed og velskreven hverdagspoesi fra Oslo Øst.
Munchmusset er hjemmet til mange av Edvard Munchs skatter, naturligvis er denne høykulturen godt passet på. Kontrasten var derfor stor når man gikk gjennom en metalldetektor og en hærskare av museumsvakter i dress og walkie-talkie for å se to artister rappe:
«Ooh mami, saftig punani/
Våt som tsunami, smak av umami/
Surrealistisk Murakami, bretter sedler, origami/
Du får banan i bruno som Bruno Banani.»
Fredfades veksler mellom å spytte bars og å holde styr på mikseren. Mest Seff leverer kun bars med ovebevisning, selv med forkjølelse. Sammen med instrumentalene har Tøyen Holding med seg det som fort er en av byens dyktigste jazzpianister, nemlig Arthur Kay Piene. Bak all slags klaver losjer han hiphopen uproblematisk inn i jazzverden. På trommer leveres det også av høy kvalitet fra Knærten Simonsen.
Starter shit som vernissager
Selv om publikum kjenner litt vel mye på settingen og ikke helt klarer slippe seg løs, omringet av sikkerhet og dyr kunst, blir det en ekte hiphop-vernissage mot slutten: På låta «247» får de med seg KingSkurkOne på scenen. Publikum finner mot i gruppas hardeste låt, og flere rapper med. En museumsvakt ved min høyre seg grusomt brydd ut.
Tøyengutta fremfører en liten håndfull uutgitte låter og avslører at et nytt album er å forvente, snart. Etter konserten er over selges det plenty med biodynamisk vin i baren, samtidig selger Fredfades gensere fra en pappeske ved inngangen. Han tar Vipps. Etter konserten er over går jeg ned fra Tøyengata 53 til Grønlandsleiret.
Veien derfra er kort til at du plutselig tar deg selv i å romantisere Oslo Øst, og gutta som selger ugunstige mobilabonnement på Grønland T.
