Den svenskproduserte dokumentaren tilbyr mangfoldige innblikk, og forståelse for hvorfor det er så viktig å gjenåpne de Utøya-overlevendes sår. Hvorfor disse historiene skal fortelles. Og fortelles igjen. Fortelles ihjel.
«Jeg hopper ned. Du blir skutt ned. Så reiser du deg opp. Så blir du skutt. Så reiser du deg igjen. Så blir du skutt. Du reiser deg igjen. Og blir skutt. Du reiser deg igjen. Og blir skutt.»
Torje Hanssens instruks til den unge mannen som skal spille storebroren hans Viljar, er sterke bare som ord i seg selv.
Rekonstruere Utøya? Det høres ikke bare ut som en tvilsom, men syk idé – i første søkerrunde fikk den heller ikke støtte fra NFI. Antakelig var dette på et veldig tidlig stadie av produksjonen, i en tid der berøringsangsten rundt 22.juli var stor nok fra før – ikke at den fortsatt ikke er det – og spørsmålene rundt hvorvidt filmatiseringer i seg selv var nødvendig har vært en pågående debatt: Hvilken verdi tilfører filmer en terrorhandling som har rammet så mange?
Stilrent
Ikke minst har spørsmålet om fokuset på gjerningsmannen og hans tilstedeværelse vært essensiell i debatten. Mens det er et viktig argument hvilken politisk overbevisning han representerer, har flere filmskapere ment han har fått for mye fokus; dette er de overlevendes historie, og gjennom gjenfortelling, kan de ta sine historier tilbake.
Det er også motivet til den svenske produksjonen «Rekonstruksjon Utøya»: Ved hjelp av tolv andre ungdommer, gjenskaper Rakel, Mohammed, Jenny og Torje sine smertefulle minner fra Utøya, med et samtidig håp om å gjøre det lettere for andre å forstå det de gikk igjennom på Utøya den 22. juli.
Formen i seg selv er kløktig og stilren, der den låner av Lars von Triers filosofiske mesterverker «Dogville» og «Manderlay», som demonstrerte hva mange visste fra før: Sterke skildringer får oftest størst kraft uten for mange visuelle inntrykk. Det er det «Rekonstruksjon Utøya» demonstrerer med presisjon, observante skildringer og dybde. Vi trenger ikke sterke grafiske detaljer for å la oss bevege og ryste, for å forstå. Det er ikke der fortellerkunstens gave ligger.
Utøya uten Utøya
Vi trenger virkelig ikke se Utøya for å se. Vi trenger ikke tas med helt til Utøya for å ta del i traumet til de overlevende, noksom poengteres inne i en black box langt pokker i vold, nærmere bestemt Filmcamp Målselv.
Det er forresten befriende å se den nordnorske medvirkningen i prosjektet, både i form av hovedrolleinnehavere, skuespillere og det som tilrettelegger for det hele: At lokasjonen er i Troms. Bare å velge Nord-Norge i denne konteksten, er et friskt valg i seg selv, når vi vet at Utøya er like utafor Oslo. Det forsterker også poenget om at terroren faktisk rammet og involverte folk i og fra hele landet.
Og her er de altså. På Filmcamp Målselv. Her skal de gjennom å tegne opp kart og terreng med tape på gulvet, gjenoppleve sine traumatiske mareritt fra 22.juli 2011, gjennom andre skuespillere som spiller dem. Kan terapien funke? Og kan det funke på film? Ja for satan, det har jeg allerede konkludert innledningsvis. Og det er flere grunner til hvorfor.
Krisehåndtering
Gjennom å ikke vise bilder vi allerede har sett så mange av fra før, tilbyr «Rekonstruksjon Utøya» et friskt blikk på hvordan man kan takle en krise. Andre nyanser og detaljer får komme mye tydeligere frem – som de Utøya-overlevendes særegne personligheter som spenner bredt.
God klipperytme og organisk komposisjon i samspill med et observant kamerablikk, skaper en følelse av genuint nærvær til personene vi kommer innpå, og legger til rette for at vi blir bedre kjent med de fire hovedpersonenes personlighet.
«Rekonstruksjon Utøya» evner å male rikere portretter av de fire Utøya-overlevende, enn noe jeg har sett i de to foregående Utøya-filmatiseringene til Paul Greengrass og Erik Poppe. Dette til tross for at begge filmatiseringene har kunnet lene seg på virkemidler fiksjonsjangeren drar store fordeler av for å skape engasjerende karakterer og stemninger. Som Utøya-overlevende Magnus Håkonsen eksempelvis poengterer om Greengrass’ filmatisering, «22.July», etterlater filmskaperen heller et inntrykk som er «påfallende likt en karikatur av hvordan den amerikanske høyresiden ser på den liberale venstresiden; nemlig politiske elitister».
Dette leder meg til poenget og styrken i dokumentarfilmformatet: Å se kameraets observante studering av Torjes blikk og hånd som signaliserer slag mot et jernrør for å skape lyd av skudd, forteller så mye mer, enn hva jeg har sett noen skuespiller kan i en slik kontekst. Kanskje fordi det krever at man har sett og opplevd det for å fortelle med hele kroppen det han nå deler med oss gjennom rekonstruksjon. Det er en unik scene. Fordi det er et ekstra lag der. I det autentiske. Et som fiksjonen ikke kan overgå. Et som gir mer rom for å skildre dualitet. Og harde moralske valg. Vi ser historier der personer har måttet ta valg om å redde seg selv, forlate sine nærmeste, for å selv overleve.
Kanskje skyldes den befriende og nytenkende formen at prosjektet er unnfanget av noen som har stått og observert det hele fra utsiden? At både produsent Fredrik Lange og regissør Carl Javér er svenske, og kommer inn «fra sidelinja», kan her sees som en definitiv styrke: Prosjektet er vågalt, på flere plan.
Det å eksperimentere både med form og stiluttrykk i en dokumentar som behandler et så enormt traume, så få år etter det skjedde, er å ta stor risiko. Og slik fungerer «Rekonstruksjon Utøya» også som en veiviser, ved å enkelt påvise at man ikke trenger å låse seg for mye til et spesifikt sted, ei heller en idé om hvordan man forteller noe, for å skape resonans hos en tilskuer.
Samtidig illustreres poenget med viktigheten av risikotakning i kunsten, framfor forsiktighet. Er det forseggjort, gjennom bevisste valg hele prosessen igjennom, oppnår man en tydelig tonalitet i sluttproduktet. Derfor er bevisstheten rundt form og estetikk her spesielt viktig.
Vinner på identitet og tonalitet
Ikke bare vinner «Rekonstruksjon Utøya» på å utvise en sterk bevissthet omkring seg selv som medium. Men også i sin bevissthet omkring hvor den plasserer seg i sin samtid, diskursivt. I forhold til egne konvensjoner som sjanger, og i forhold til andre gjenfortellinger som behandler samme tematikk.
Som dokumentarfilmskaper vet regissør Javér å utnytte sjangerfordelene, mer enn fiksjonen har utvist, hva gjelder Utøya-beretningene vi hittil hatt fått servert. Plutselig fremstår Greengrass’ og Poppes versjoner både politisk tamme og forutsigbare, uten å virke å tjene noe klart mål.
Målet, eller det politiske middelet, ligger som kjent i estetikken. Det er også Javérs viktigste kort. «Rekonstruksjon Utøya» kunne ikke klart mesterstykket å spille på autensitet i den grad den gjør, uten en så formidabel casting. De fire Utøya-overlevende som gjenforteller sine traumer, rommer bitende detaljert hukommelse, refleksjoner og bevissthet rundt seg selv og andre, samt en befriende ærlighet, ikke sjelden med et glimt i øyet.
Kamera og lyd fanger opp detaljrikdommen som ligger i de mange emosjonene og refleksjonene som deles i rommet, og slik dannes et tonalt stemningslandsskap som nesten aldri kommuniserer én enkelt følelse på en gang. Dette mestrer dokumentaren uten å spille for mye på melodramatiske strenger. Det er en av filmens avgjørende styrker: Det er ikke selvmedlidenhet og offerroller som dyrkes her. Det er fortellingene om hva det er å være menneske. Også etter et terrorangrep.
«Rekonstruksjon Utøya» evner å gi mangfoldige innblikk, og forståelse for hvorfor det er så viktig å gjenåpne de Utøya-overlevendes sår. Hvorfor disse historiene skal fortelles. Og fortelles igjen. Fortelles ihjel.
«Rekonstructing Utøya» har kinopremiere 19.oktober.
*Kari Anne Moes «Til Ungdommen» handler delvis om dette, da dette skjer som en ren tilfeldighet under innspilling.
