– Det ble bare det jeg gikk igjennom på den tida. En periode med litt «heartbreak». Da ble det til at låtene handla om det.
Og det er ikke hvilken som helst «heartbrak» Lillian Halima Anderssen, er mest kjent som Lil Halima, snakker om, men den første store kjærligheten. Når den som knakk og sprakk som snører sammen debut-EP-en hennes «Love Songs for Bad Lovers» som kom ut forrige fredag. Men tittelen et paradoks, påpeker hun:
– Man kan vel egentlig ikke være en «bad lover» når man ikke har elsket noen før, eller vært i et forhold før, når man er så ung. Man kan ikke si man er dårlig på noe man ikke har gjort før. Derfor er den litt ironisk, den tittelen, men jeg likte den.
– Pop er «alt»
Fjorårets turbulente følelsesliv måtte selvsagt speiles, også i lydbildet.
– Jeg har tenkt veldig mye på sjanger i det siste, for det er ganske vanskelig å forklare lydbildet mitt for tida. Popmusikk er ikke popmusikken den en gang var. Popmusikk og populærmusikk, det er alt fra Astrid S til Post Malone og Playboi Carti.
Sjangermessig tror hun ikke at pop kan defineres.
– Jeg tenker at når man lager et album eller en EP så handler det heller mer enn sjanger, om å skape en helhetlig følelse, som et uttrykk, heller enn noe som kan defineres som noe.
Hun opptatt av at lytteren kjenner på følelsene de får av å høre på «Love Songs for Bad Lovers».
– Jeg pleier å si jeg er en skaper, fordi jeg elsker å skape ting. Og da vil man jo at andre skal føle noe i møte med det du har skapt. Jeg tror mange unge mennesker kan kjenne seg igjen i det. Det som er litt ironisk med det å skulle være forelska, skulle slå opp, og føle på noe helt nytt. Det er liksom en form for kjærlighet man ikke har følt på før. Jeg tror man kan kjenne seg litt igjen i den overfølsomme unge viben.
Albumet går veldig kronologisk, ved at det starter der forholdet starter, og alt er fint.
– Så går det til at det begynner å bli litt mer konflikt, så til spørsmålet om man er sammen, eller ikke sammen, så til at man ikke har lyst til å være venner lenger. Og så til det stadiet at man begynner å bli naiv, og tro at den andre personen kanskje liker noen andre bedre enn deg, eller har gått forbi deg, eller gått over til noe annet. Men det er ingen happy ending på EP-en. Det er sanger «for bad lovers», det er ikke sanger «for bad lovers who turn out to be fine».
Enda mer ironisk er det kanskje da, at det «turned ut to be fine».
I dag er de sammen igjen, Lil Halima og kjæresten Safario, som selv er artist.
Han bidro dessuten med et vers på låta, «Bother», et samarbeid som ble til mens det faktisk fortsatt var slutt.
– Ingen juksing der.
Headhunta av Universal, men føler ikke press
Hun er akkurat fylt 20, men største delen av EP-en kom til da hun var 18. Hun ble plukket opp av Universal som oppdaga henne via Instagram. Men hun synes ikke hun kjenner noe mer press nå, enn før.
– For meg har det aldri vært et press på den måten. For meg kommer press fra plateselskapet alltid til å være bare tall. Så lenge jeg er fornøyd med det jeg lager, og synes det er bra, er dét viktigst. Det er forskjell på å genuint ville drive med musikk, og å bare ha lyst til å drive med det for å få oppmerksomhet. Det skillet der er stort. Så lenge man ikke signerer på usikkerhet, at du signerer fordi du trenger den kontrakten for å vite at du er noe. Jeg signerte fordi jeg vet at jeg er flink. Og jeg har kontroll over det jeg gjør.
– Hva tenker du om at «alle» i dag har muligheten til å laste opp musikken sin, på Soundcloud og Spotify, og uten å være signert på noe label eller selskap?
– Mennesker er jo bygd på den måten at får man bekreftelse, går det lettere, men jeg synes det likevel er fint at alle har en bedre mulighet i dag til å dele det de lager av musikk. Samtidig er det sikkert enda flere i dag som lager musikk kun for oppmerksomhet, og da er det en stor risiko for skuffelse om det ikke går som man vil, tror hun.
– Jeg har aldri vært opptatt av klikk og streams, tall og sånn. Det er ikke det som er viktig for meg. Dersom det ikke går bra, så er jeg uansett fornøyd så lenge jeg mener jeg har produsert et bra album. Det er flere tilfeller der jeg har oppdaga en artist eller låter jeg liker veldig godt på Spotify, men som ikke har noen strømminger, eller er spesielt kjent. Det endrer ikke synet mitt på den musikken.
Musikken som fristed
Og Lil Halima har mange jern i ilden. Hun maler flittig, og vil til neste år vil hun bidra med både malerier og tekst til et antologi-bokprosjekt med tittelen «Third Culture Kid», som handler om å vokse opp i en tredje kultur, med blanda bakgrunn. Men hun har også vært politisk aktiv, både som dyrevernaktivist og AUF-medlem. Likevel er ikke politikk noe hun brenner veldig for å behandle i sine tekster når hun lager musikk.
– Kanskje en gang i tida. Jeg har ikke lyst til å bli sånn aktivist, at det skal bli musikken min.
– Er ikke det personlige politisk – også følelser, eller parforhold?
– Joda. Og jeg har skrevet en del låter om sånne ting. Samtidig er musikken for meg et fristed til å gå inn i hva jeg føler. Da er jeg en sånn type person som ikke takler å se for mye på nyheter for eksempel. Jeg var veldig aktiv med politikk, men jeg stoppa fordi det går veldig inn på meg som person. Jeg blir oppriktig lei meg av å vite for mye.
– Virkeligheten har blitt for hard for deg?
– Ja. Men det burde jo ikke være menneskelig å kunne se folk bli drept, og se krig på TV hver eneste dag. Men jeg kan heller ikke se actionfilmer og sånt. Det blir for eksplisitt. Jeg ser på komedier og familiefilmer, ler hun.
– I mitt fristed, som er musikken, er det ikke krig og elendighet. Den politikken som er dritt, den finnes ikke. Den har jeg valgt å holde ute av den verden som jeg har skapt.
Selv om det er følelser hun liker å skrive om, har det blitt nok kjærlighet og parforhold for Lil Halima for en stund, når hun nå er i gang med et nytt prosjekt, som vil være klart til neste år:
– Jeg er jo fra nord, og på et tidspunkt er det helt mørkt 24 timer i døgnet, mens på et annet tidspunkt av året er det sol 24 timer i døgnet. Jeg skal lage en mørketids-EP, og en for de lyse tiden. Da blir det to ulike vibes. Da kommer man inn i et helt unikt vibe. Det blir ikke kjærlighet, men det at man søker nærhet til mennesker fordi man går inn i en mørkere tid, og man blir litt mer melankolsk, men på en mer vakker måte også. Og man legger mer merke til detaljer. Det blir mer om ting som er menneskelig. Om kontraster.
Trenger ikke «approval»
Å være artist handler om å være flere ting enn bare drive med musikk, mener hun.
– Å være en artist burde være så mye mer enn å bare skrive låter, for meg er det å kommunisere på fler måter. Jeg tenker at det å være artist er å gjenskape den jeg er. Jeg ser på meg, Lil Halima, som en artist som uttrykker meg selv ikke bare i musikken. Slik lærer og erfarer jeg nye ting som jeg tar med meg inn i musikken. Jeg synes ikke man skal låse seg til å bare gjøre én ting, å bare være artist.
Maling har hun derfor holdt på med så lenge hun kan huske.
– Jeg tror mange mennesker slutter å tegne og male når de blir eldre. Alle maler når man er barn, men jeg slutta bare aldri med det. Også hadde jeg vel litt ekstra tid da, i Nord-Norge, ler hun.
– Det å underholde meg selv har vært en stor del av oppveksten min. Å male er en av tingene.
Hun tror det er viktig å bruke tid på å være for seg selv, og å sette pris på sitt eget selskap, introvert som hun er.
– Jeg tror mennesker har godt av å ha en hobby de kan sysle med som gjør dem lykkelige, heller enn et menneske, eller noe som krever å være sammen med andre mennesker. Folk må lære seg med å være komfortabel med å være alene. Jeg tror det er viktig. Å kjenne at man er lykkelig alene. Det er jeg.
Og det peiler henne tilbake til musikken igjen:
– Jeg trenger ikke approval fra andre i musikken jeg gjør. Jeg er sykt heldig som jobber med verdens største plateselskap – men de er også sykt heldige som får jobbe med meg. Jeg vet at jeg hadde gjort syke ting alene, uten de. Men nå får jeg hjelp fra dem i tillegg. Sånn skal det være. De jobber over meg, jeg jobber over dem.
