«Norwegian Darkness» er mer et konsept enn en sjanger, mener Øystein Wyller Odden og Henrik Myrvold i Outer Limit Lotus. I dag kom videreføringen av Haust – bekreftende om at den såkalte pønkeruta lever i beste velgående.
– Det er egentlig morsomt at du skulle komme inn på akkurat det, siden vi nylig så samarbeidet A-ha og Kygo gjorde på Nobelkonserten for noen år tilbake. Det var definitivt jævlig mørkt!
Øystein Wyller Odden og Henrik Myrvold fra Outer Limit Lotus smiler over bordet og ler av spørsmålet om hva som egentlig er det norske, musikalske uttrykket? Er det et gjennomgående mørke i all norsk musikk?
Black metal har dominert musikkeksporten fra Norge siden tidlig 90-tall. Turboneger, Madrugada og Kvelertak har definitivt tilført «darkness» i rocken. Men har også A-ha og Kygo dette i seg? Det var altså dette spørsmålet som fikk fram latteren over bordet.
Strøm albumet her:
En mørk affære
Det nye albumet «Lotus Eaters» er nemlig en mørk affære. Death Rock. Goth. Norwegian Darkness. Avantgarde. Beskrivelsene av bandet er mange.
Tidligere har Outer Limit Lotus også gjort support for avantgardistiske Tuxedomon og spilt på en rekke kunstutstillinger. Er det først og fremst kunst dere driver med?
– Vi er et rockeband. Egentlig er mye av det vi lager ganske konvensjonelt. Vi kan for eksempel ha enkle akkordrekker, lange partier og mye repetisjon i låtene våre. Men, ja, det bør selvfølgelig være plass for en kunstnerisk retning i rocken, mener Henrik.
– Se på Velvet Underground eller Joy Division. Det er også to kunstnere i bandet. Musikkvideoen til «Everything Ends Too Soon» er laget av bassist Vebjørn Guttormsgaard Møllberg. Så det er jo definitivt en tilknytning til kunst.
– Kan man si at «Norwegian Darkness» som musikken beskrives som i platas ferske presseskriv, er en sjanger?
– Nei, det er muligens mer et konsept, forteller trommis Øystein.
– Det er ofte mørkt og til dels aggressivt det som lages her til lands. Det er kanskje en slags trassig reaksjon på et samfunn med lynhurtig økonomisk vekst og en obligatorisk god stemning som følge av det.
Ensomhet og fremmedgjøring
Deres tolkning av «Norwegian Darkness» rent musikalsk og tekstmessig er nok mer knytta til ensomhet og fremmedgjorthet enn det aggressive, slemme og til tider påtatt farlige en kjenner fra black metal og etterdønningene av sjangeren:
– Det er mye mørke i norsk musikk, det må jo være en grunn til at band som Madrugada kan bli allemannseie. Og hvorfor har artister som Leonard Cohen og Nick Cave blitt så store her?
– Og Bonnie Tyler?
– Haha! Ja, og Smokie. Vel, det er ihvertfall et marked for den mørke delen av rocken i Norge. Det er nok derfor en god del av musikken vi hører på har dette i seg. Kanskje det har sammenheng med i hvilke omgivelser vi befinner oss i? Både som lyttere og som musikere.
– Tenker dere litt sånn som at Black Sabbath ble inspirert av den tunge industrien og det harde arbeiderklasselivet i Birmingham?
– Nettopp! Den nye skiva er spilt inn på Notodden, på loftet i et gammelt industribygg ved havna. Det er kjølig og tomt og veldig stemningsfullt. Hele Notodden er jo et post-industri-samfunn, hvor folk går på trygd, eller jobber med å gi folk trygd, sier Henrik.
– Dette er jo også black metal-land med band som Emperor og Mortiis som sentrale navn. Ihsahn (Vegard Tveitan fra Emperor) har jo vært gitarlærer for mange der, så det har nok hatt en påvirkning.
Den dødsdømte rocken
– Haust, som dere begge har spilt i har også, i hvert fall i mine ører, elementer av black metal i seg?
– Helt klart. Og man kan også si at Outer Limit Lotus er en slags forlengelse av Haust, eller ihvertfall av den retningen Haust bevegde seg i de siste åra. Enklere og mer rett fram. Når vi skulle spille gamle låter i Haust, ble vi bare stående og telle og tenke at det er det jo egentlig ikke noe vits i.
– Man kan skape mye selv om musikken ikke er så innvikla. Repetisjon og lange partier kan fungere vel så bra og da blir også effekten mye større når det kommer endringer i låta. Jeg liker repetisjon, sier Henrik.
Vi kommer inn på temaet rock og hvordan den stadig blir dødsdømt.
– Mitt eget møte med rocken i Oslo da jeg flytta hit i 2001 var at den var breibent og svær. I dag føles sjangeren på en måte satt. Litt som blues. Men så er det jo også veldig mye spennende som skjer innen mer ekstreme og eksperimentelle deler av sjangeren. Hvordan er det egentlig med rocken i Oslo i dag?
– Det har alltid vært det som skjer litt på siden av det kommersielle som har vært spennende for oss. Og der er det mye bra om dagen, til tross for at det fremdeles virker som det er bredbeint, tøff rock som gjelder. Mokri, som også er på vår label (Sheep Chase Records) er fett og ulikt mye annet i norsk sammenheng, mener Henrik.
Han trekker frem Le Corbeau som har holdt det gående lenge og som visstnok skal gi ut tre album på kort tid, men også Moon Relay som han mener utforsker gitarmusikk på helt nye måter. Og Haraball.
– De ga nylig ut en veldig bra plate med en tilnærming til punk ingen andre i landet gjør. Også er det jo mye annen bra musikk som ikke er rock her i Oslo.
Forøvrig mener begge det er annerledes å prøve å oppdage ny musikk i dag enn da de var yngre, med tanke på hvordan artister og band når ut i dag.
– Man følger labeler, det er egentlig det sikreste stikket. De små plateselskapene gir ut mye smalt og nisjete, sier Henrik.
Trives godt i Spania
Det er fortsatt spillejobber som er «greia» når det gjelder å promotere plata, i aller høyeste grad. Outer Limit Lotus vil spille mest mulig. Gjerne på klubbscener, men absolutt også på større scener.
– Med Haust ble det jo en del turer i Europa – den såkalte pønkeruta, forteller Henrik, som kan informere om at den lever i beste velgående.
«Pønkeruta» kan nok best beskrives ved at et lite, relativt ukjent band fyller en varebil med seg selv og utstyret sitt og kjører nedover Europa og spiller på små klubber og okkuperte ungdomshus i noen uker. Man lever ofte fra hånd til munn og får lite betalt. Likevel har den vært svært viktig for å etablere seg som undergrunnsband utenfor Norge.
– Men med Outer Limit Lotus faller vi kanskje litt mellom to stoler. Litt for lite punk for squats (okkuperte hus/ scener, jour.anm.) og også litt vanskelig å få napp på de større klubbene, sier Øystein.
De håper den nye skiva gjør at det åpner seg litt. De har dessuten en bookingagent i Spania som jobber med å få OLL nedover dit, og til Portugal.
– Spania er et veldig fint land å turnere i, bedyrer Henrik.
Plateslippet skal feires både i Oslo og i andre norske byer. Først ut er Blå 8. november. Der skal de ha med seg flere gode venner på blant annet sax og på synth. Gjøre det nærmere produksjonen på plata, enn slik de vanligvis spiller live – altså som trio.
Planen er også å ha med artist André Borgen på gjestevokal og en gjeng samtidsdansere, noe de tidligere gjorde med Haust. I tillegg skal de til Trondheim, hvor de spiller på Lobbyen i Verkstedhallen.
– Og i Kristiansand er det dukket opp en bransjefestival som heter Sørveiv. Dit skal vi. Også Tromsø da. Generelt har vi veldig lyst til å turnere mer i Nord-Norge og kanskje spesielt Finnmark. Det er jo lange avstander der oppe, men samtidig en god del steder det burde vært mulig å få til konserter på. Så om noen fra Finnmark leser dette: Se på det som en åpen søknad for å komme oss oppover til dere og spille norsk, mørk rock, avslutter Øystein.
Outer Limit Lotus’ debutalbum «Lotus Eaters» er ute 26. oktober på Sheep Chase Records
