I 2008 pakket Ahmed Umar kofferten og forlot Sudan – landet hvor han hadde vokst opp, hadde sin familie og alle sine venner. Det gikk ikke lenger. Han måtte vekk:
– Jeg kom til et punkt der jeg så at jeg ville bli avvist og utstøtt av venner, familie og samfunnet hvis de fikk vite at jeg er homofil. Det ble tungt å være der. Å reise var min eneste utvei. Om jeg hadde blitt i Sudan, føler jeg at jeg hadde kommet til å ta livet av meg.
Gjennom hele oppveksten følte Umar seg annerledes. Han var ikke interessert i det samme som de andre guttene. Han trivdes best inne med tegnesakene sine.
– Jeg var ikke spesielt maskulin og verken ville, eller kunne, være en guttete gutt. Jeg hadde andre interesser som stod i konflikt med samfunnets forventninger. Jeg var også litt kritisk til den påtvungne macho-kulturen blant gutter. Det var lite rom til at jeg være meg selv. Hver gang jeg prøvde å vise hvem jeg var, møtte jeg motstand og hard kritikk.
Å komme til Norge var som å bli født på ny for Umar. Endelig kunne han gjør det han ville – bli kunstner og være åpen om sin legning. Nå regnes han som en av Norges mest lovende, unge kunstnere.
– Jeg følte meg aldri akseptert i Sudan
Gjennom oppveksten og ungdomsårene i Sudan følte Umar seg aldri tilrette. Hver gang han senket skuldrene og turte å vise litt av seg selv, opplevde han at det ble slått ned på.
– Det føltes som at alle rundt meg hadde noe de skulle ha sagt om hvem jeg er. De ville korrigere meg, slik at jeg ikke skulle ende opp som homofil. Det å være homofil ville føre skam over hele familien. Jeg kunne i beste fall risikere å bli utstøtt av familien, hvis jeg ikke ble med på å spille streit. Uten en familie i Sudan er du ikke verdt noen ting.
Frykten for hva andre ville tenke og si holdt ham tilbake. Det var aldri et alternativ å komme ut til verken familie eller venner.
– Mange i det sudanske samfunnet ser på homofile som kriminelle eller syndere. «Å komme ut av skapet» er liksom ikke noe som finnes i denne kulturen, det er et vestlig konsept.
Utover å daglig kjempe en kamp med seg selv rundt egen seksualitet, prøvde Umar også å kjempe en kamp for å kunne leve ut sin drøm om å bli kunstner:
– Jeg husker spesielt en episode som barn der jeg ble latterliggjort da jeg fortalte at jeg ville drive med kunst da jeg ble stor. Jo eldre jeg ble jo mer press ble det på meg om å la kunsten være et fritidssyssel. Foreldrene mine ville at jeg skulle skaffe meg en utdannelse for å senere forsørge min kone og barn.
– Å komme til Norge var som å bli født på ny
At Umar endte opp i Norge er egentlig ganske tilfeldig. Han hadde vel å merke bestemt seg for at det var hit han skulle, da han reiste fra Sudan. Men han opplever det ikke som et spesielt aktivt valg:
– Norge var liksom ikke noe valg. Jeg visste vel litt om Norge. Jeg visste at det var en fredsavtale mellom Palestina og Israel som ble signert Oslo. Men ellers visste jeg ikke så veldig mye, annet enn at det er et fredelig land og at det for homofile er et godt land å være i.
Når han først kom hit fikk han imidlertid endelig muligheten han hadde lengtet etter: Han fikk begynne på Kunsthøyskolen (KHiO).
– For første gang kunne jeg styre mitt eget liv. Det er ikke så lett som det høres ut. Når man har blitt opplært til å undertrykke sine egne meninger, så er det utfordrende å komme ut av det. Men en ting jeg alltid visste var at jeg ville studere kunst. Og at jeg ville være mer åpen, mer ekte.
Ved KHiO fikk han nye venner, og lærte seg norsk parallelt med studiene. Men han la aldri sin sudanesiske arv bak seg, og understreker også at det kunstneriske ikke er noe han fikk ut av ingenting:
– Jeg er først og fremst sudansk, det er der jeg har vokst opp. Egentlig kommer jeg også fra en ganske kunstnerisk familie. På fritiden var pappa kalligraf og mamma tegnet henna-tattoveringer.
Arven fra Sudan kommer også til syne i Umars kunst. Ofte handler verkene nettopp om hans komplekse forhold til det hjemlandet – på den ene siden stolt av sitt opphav, på den andre siden bevisst på hvorfor han ikke kunne bli værende.
Den første åpne homofile sudaneser
Selv om det å komme til Norge endret livet hans, er Umar tydelig på at det ikke skjedde over natten:
– Det tok meg lang tid å skjønne og akseptere at det ikke var meg det var noe galt med. At jeg ikke var skadelig eller ond på grunn av legningen min. Før jeg kom til Norge, hadde jeg aldri snakket med noen åpent om mine følelser.
Først fire år etter at han var kommet hit, var han klar til å snakke om sin historie i en episode av Migrapolis.
– Jeg tenkte at jeg kan ikke la samfunnet, min familie, folk som jeg ikke kjenner, styre livet mitt. Jeg er i Norge, det gir ingen mening. Jeg kom til den konklusjonen at nå er vi alle voksne og vi må takle hverandres forskjeller.
Episoden nådde familien hans gjennom rykter, og Umar opplevde at familien hans ikke tok nyheten om hans legning på en god måte. Tre år etter besluttet han å komme ut som homofil på Facebook:
– En av fetterne mine postet en skikkelig ekkel homofobisk video på Facebook i vår familiegruppe. Han skrev: «heldigvis er det ingen slike skitne aper og griser i vår ærefulle familie», jeg ble provosert og skrev en kommentar hvor jeg oppfordret å basere framtidig argumentasjon på vitenskap, ikke gamle tekster og utsagn. Jeg avsluttet det hele med å skrive: «Du sier det ikke er noen aper og griser i vår familie? Well, count me number one, then».
Kort tid etter postet Umar et offentlig Facebook-innlegg hvor han var klar på sin legning. Dette utløste en stor debatt i sosiale medier. Og Umar ble kontaktet både av familie og totalt ukjente, som hadde sitt å si om hans legning.
– Jeg fikk etterhvert høre fra en av søstrene mine at jeg ikke skulle snakke med familien, at jeg måtte bytte navn og at jeg var død for henne.
At Umar sto fram som homofil, som den første sudaneser, ble opplevd som svært krenkende av hans familie. Han hadde ødelagt deres rykte:
– Din status i det sudanske samfunnet bestemmes i stor grad av ditt rykte, og ikke av hvem du er som person. Hvis du en gang får et dårlig rykte, så taper du veldig mye.
Bærer det stygge ansiktet
Kort tid etter at Umar offentliggjorde sin legning, inngikk han et samarbeid med en filmregissør. De to har nå samarbeidet i to år om å lage en film om Umars historie, men kunstneren ville ikke at alt fokuset skulle være på ham:
– For meg var det viktig å ikke bare lage en film om den privilegerte, sudanske gutten som bor i Norge og snakker om LHBT+-situasjonen i Sudan. Så jeg ville dra til Sudan, og se hvordan det virkelig er der nå.
Umar vendte dermed tilbake til fødelandet, for første gang på ti år. Hele reisen var preget av strenge sikkerhetstiltak. Om han ble gjenkjent, kunne det lede til arrestasjoner og straffeforfølgelse.
Under oppholdet gikk Umar aktivt inn for å oppsøke mennesker som lever ut sin legning, på tross av den nåværende situasjonen for homofile i Sudan.
– Det er mange LHBT+-personer som lever i Sudan og er trygge på hvem de er, men de kan ikke leve ut sin seksualitet offentlig. I og med at jeg har kommet ut av skapet, kan jeg være deres ansikt utad til å synliggjøre at ikke alle har denne muligheten.
Fotoserien Umar nå viser på Kunstplass i Oslo, handler om nettopp det. Bildene viser Umar sammen med en rekke LHBT-personer som bor og lever skjult i Sudan. Vi ser ikke deres ansikt, kun Umars.
– Syv av bildene er tatt på under tjue minutter. Å ta bildene i seg selv var risikofylt fordi blitzen kunne tiltrekke seg oppmerksomhet fra naboene. De kunne skjønne at noe foregikk. Men heldigvis kom vi alle helskinnet ut av det.
I tillegg til å fotografere, intervjuet Umar alle de portretterte. På samtlige bilder har han også iført seg noen av LHBT-personenes eiendeler, som representerer deres identitet, deres liv.
– Tittelen «å bære det stygge ansiktet» er et sudansk uttrykk som brukes om folk som fronter en sak. Hvis du er den synlige personen i bevegelsen, som tar skylden for det, så bærer du det stygge ansiktet. I og med at jeg er åpen og har et synlig ansikt, så bærer jeg det stygge ansiktet for sudanske homofile.
– Jeg håper disse fotografiene vil være irrelevante om få år
Målet med Umars fotoserie er å vise at det finnes tøffe og sterke LHBT-personer og -allierte i Sudan. Han håper bildene vil miste sin mening om få år:
– At de menneskene som står bak meg nå, vil stå foran meg på en fotoshoot i framtiden. Med synlige ansikt og identiteter. De inspirerer meg. Til tross for all terroren de møter, all sjikaneringen, lever de sine liv. De elsker og kjemper for sine rettigheter.
Kunstneren opplever imidlertid at Sudan for øyeblikket beveger seg i feil retning.
– Religionen har blitt mer ekstrem og ensidig. Fra midten av 1970-tallet begynte staten å gjeninnføre sharia-lover. Men det mest sentrale skjedde i 1989. Regimet ble del av en slags islamsk renessanse inspirert av Wahhabisme. Jeg mener dette førte til det hatet som nå dominerer det politiske klimaet.
Wahhabismen er den offisielle religionen i Saudi-Arabia, og er ansett som en svært konservativ retning innen Islam. Umar mener imidlertid at dette ikke representerer tradisjonen i Sudan.
– Sudan er verken et arabisk eller muslimsk land. Landet ble invadert av muslimer og det førte til at landet mistet mange språk, grupper og religioner. Nå snakker flest sudanesere arabisk og islam hovedreligion i landet.
Under reisen til Sudan opplevde imidlertid Umar ikke bare hat, han opplevde også kjærlighet fra personene han møtte i forbindelse meg kunstprosjektet, men også fra familien hans som ga uttrykk for at de savnet ham.
–Det å reise og se familien igjen etter tiår var sterkt. Å oppleve at jeg blir møtt med bare gledestårer hele veien var utrolig. Nesten alle de som møtte meg bare gråt og takket Allah for at de fikk se meg igjen.
