Minimalistiske verk, rotete kuratering

En utstilling som forener fornuft og følelser

«A Square on A Sphere» er en sanselig utstilling med mange gode enkeltverk. Helheten blir dessverre noe rotete, hvilket begrenser innlevelsen i Johnsliens metode.

Et hvitt rom med en hvitkledd Marte Johnslien som holder frem en hvit dråpeformet skulptur. Det er et minimalistisk og delikat fotografi som pryder forsiden av Lillehammer kunstmuseum. Bildet reklamerer for Johnsliens utstilling «A Square on A Sphere» som i tidsrommet 20.oktober til 24.februar huses av museet.

Fotografiet bygger opp under våre forutinntatte forventninger: En ryddig, ren og minimalistisk utstilling. Johnsliens karakteriseres av sin forskningsbaserte praksis, som blant annet tar utgangspunkt i  Tibetansk Buddhisme. Det enkle, blir ofte noe større og dypere i hennes arbeider. Men utstillingen innfrir bare delvis.

Et fotografi av kunstneren bærende på en minimalistisk skulptur møter oss allerede før vi går inn i museet. (Foto: Ingrid Eggen).

Installering som forstyrrer inntrykket

Det mangler ikke på teoretiske innfallsvinkler på utstillingen, blant annet refererer tittelen «A Square on A Sphere» kvantefysikk.  Johnslien virker også å ha gått i dybdene på Tibetansk Buddhisme. Dette er imidlertid ikke utstillingens eneste ankepunkt. Uten for mye forkunnskap om disse fagområdene, kan utstillingen nytes som en sanselig opplevelse.

Den første av de tre salene er fylt opp av keramiske skulpturer, både på vegg og på små glasspodier på gulvet som bæres av enkelte av skulpturene. Det er for mange dingser her: skulpturer høyt og lavt, podier, beskyttende gjerder og ikke rør skilt. Etter å nettopp ha vært nede i resepsjonen og tittet på museets salgshylle med keramikk og glass, er det lett å trekke tråder og oppleve denne salen som en forlengelse av salgsutstillingen. Keramikk på glasshylle er jo selve definisjonen på et utsalgssted av kunsthåndverk.

Ser man forbi assosiasjonene installeringen gir, finner man skulpturer som føles vakre og komplekse. De sprekte overflatene på skulpturene, som finnes i både fargeglaserte varianter og i rent materiale, ser noen ganger ut som dyreskinn, eller strandede og inntørkede havskapninger. De kunne vært fra naturen, likevel er formene ugjenkjennelige.

I følge informasjonen om utstillingen har Johnslien interessert seg for det matematiske aspektet ved form, og hullene som oppstår i møtet mellom vår virkelighetsforståelse og romlige strukturer. Slik kan verkene forstås som forsøk på å bryte ned den innarbeidede  ideen om at mennesket er delt inn i kropp og sjel, eller følelser og fornuft. Vi er ikke todelt, men en levende helhet. Selv en objektiv vitenskap vil være påvirket av sanselige erfaringer.

Det finnes ikke en eneste monokrom overflate blant Johnsliens arbeider. (Foto: Marte Johnslien).

Meditative verk som lar publikum finne freden i seg selv

Den minimalistiske stemningen kommer dog til syne i utstillingens andre sal. Her vises verket Relevo, fem vegglente og to opphengte MDF-plater (veggpanel) i myke pastellfarger. De føles monumentale, men er likevel behagelige og tilfører rommet en fredelig atmosfære. Her blir Johnsliens interesse for Tibetansk Buddhisme til å ta og føle på: Å se på verkene oppleves meditativt. Vi tar oss tid til å finne freden i oss selv og være tilstede i ingenting.

Verkene er så minimalistiske at detaljene rundt dem trer frem. «Relevo» har tidligere vært vist ved Galleri Riis i Oslo, men det er en annen opplevelse å se dem i Lillehammer. Galleri Riis’ hvite vegger og blanke gulv er byttet ut med museets lysebrune stengulv og lysgråe vegger. Verkene oppleves som varmere, samtidig som de også virker litt vagere i sin farge.

Tilstedeværelse er en uunngåelig rød tråd gjennom utstillingen. «Relevo» har en mystisk tilværelse over seg. De forsøker ikke å imitere noe der ute i virkeligheten, men er seg selv, er tilstede som objekter. Å være tilstede, en tilstand som kanskje er i ferd med å miste sin kraft i våre dager. Verkene skriker ikke ut politiske budskap, men er likevel politisk ladet, kun ved å være tilstede – ved å være seg selv.

«The Paris Abstractions» består av en mengde skulpturer i ulik farge, form og størrelse. (Foto: Marte Johnslien).

Total fargekrasj

En følelse av ro har satt seg i det vi beveger oss videre inn i tredje og siste sal i utstillingen, men freden blir fort frarøvet oss av en overveldende mengde av kolliderende visuelle inntrykk. Det første som slår oss er et fargekrasj mellom det som oppleves som to separate forskninger forsøkt sammensatt i et rom.

På den ene siden jord- og burgunderfargede abstrakte malerier i lysebrune rammer hengt opp på en rad. På den andre siden skulpturer på gulvet i kraftige primærfarger. Vi føler oss sikker på at det er de små maleriene, som ikke hører hjemme verken i rommet eller i utstillingen. De oppleves rotete og noe amatørmessige, som et barnlig forsøk på å male som William Turner. Bildene roter det til for de myke og enkle formene i skulpturgruppen ved siden av, som forlenger følelsen fra «Relevo».

I forsøk på å ignorere den forstyrrende sammenstillingen av prosjekter, snur vi ryggen til maleriene og later som om vi er alene i rommet med den mangefargede skulpturgruppen «The Paris Abstractions». Flere skulpturer i ulik størrelse, farge og fasong møtes på gulvet. Elementenes ujevne former får dem til å likne puter, og det har en lekenhet og lystighet over seg.

Som i så mange av Johnsliens arbeider finnes det også her en subtil politisk dimensjon i tillegg til den estetiske dimensjonen. Tittelen «The Paris Abstractions» viser nemlig til UNESCOs skulpturhage i Paris, en hage som forener flere av Johnsliens interessefelt, nemlig Tibetansk Buddhisme, minimalistiske former og internasjonal politikk.

«Pigment work» begeistrer ikke – her avbildet i en tidligere utstilling på Galleri Riis. (Foto: Vegard Kleven).

Fornuft og følelser forent

Eksperimenteringen med farger er gjennomgående i hele utstillingen. Flere verk har en kombinasjon av farger – farger som resultat av en arbeidsprosess, eller lagt på i forskjellige mengder i samme verk. Det finnes ikke én overflate i utstillingen som har en jevn farge, og det har noe menneskelig over seg. Menneskelig, men samtidig naturliknende. Følelser og fornuft forent. Natur og kultur forent. Noen av skulpturene kunne vært del av et landskap, andre har en fremmedartet aura over seg.

Særlig oppslukt blir vi av en blå stein, så lysende blå at de andre skulpturene falmer i sidesynet. En Yves Klein type blå. Det er som om den har noe sakralt over seg, som at vi har nådd utstillingens store mysterium. Til likhet med «Relevo», har også denne stenen en særegen tilstedeværelse. Det er nesten magisk.

Flere av enkeltverkene besitter en nesten trollbindende evne som skaper en unik ro i betrakteren. Dessverre brytes denne freden med jevne mellomrom av utstillingens noe varierende kvalitet hva gjelder kuratering. Det kunne vært enda renere, enklere, slik at utstillingen som helhet manifesterte de buddhistiske tankene som Johnsliens verk hver for seg uttrykker.  Vi dras inn og ut av det meditative. Det blir stressende – slik går utstillingen som helhet på bekostning av verkene.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.