Kun rømningsveiskiltene lyste. Men ingen tok den oppfordringen, og Oslo World-konserten på Cosmopolite ble et historisk øyeblikk.
Musikkfestivalen Oslo World er i gang, og med stjernespekket program. Festivalonsdagens headliner, Bombino, og ikke minst hans publikum, sørget for en uforglemmelig opplevelse for 500 danseglade på Torshov i går kveld.
Det var ikke planen fra vår side å anmelde denne konserten. For første gang på lenge, har undertegnede nemlig «hatt fri» under en Oslo World-konsert, etter mange års samarbeid, og et helt år som ansatt på fulltid. Det nevnes for å lokalisere et journalistisk inhabilitetsforhold.
Men anmeldelsen kommer likevel. Fordi at dette historiske øyeblikket rett og slett må arkiveres.
Jubileumsgaven
Det begynner som en typisk Oslo World-konsert, der hvor festivalsjef Alexandra Archetti Stølen introduserer konserten. Denne høytideligheten rundt en konsert, som har blitt typisk for festivalen, er savnet resten av året. På en festival som infiltrerer Oslos permanente venues, er det disse små tiltakene som gir festivalen en helhet, og som gjør programmet sammensatt.
I år er temaet frihet, og festivalen arrangeres for 25. gang. Den beste jubileumsgaven, og høstens kuleste konsertopplevelse, var Bombino på Cosmopolite under Oslo World, som spilte på festivalen sist i 2011.
Han viste nemlig på alle måter at han ikke bare er en superstjerne – han omtales jo som en av de viktigste gitaristene i historien – men at han også er en helhjertet musiker som gjør alt for å spille for publikum.
Makan til god stil: Ikke bare visuelt, for disse draktene som Tuareg-folket har bært gjennom Sahara i årtusener har fascinert meg lenge nok. Men god stil, som i at han gjorde alt for å spille gårsdagens konsert, selv om det meste lå an til å hindre ham.
Streiken i Brüssel, som førte til at han måtte haike til Paris for å rekke et nytt fly til Oslo. Konserten skulle spilles. Bare noen minutter forsinket, går Bombino på med sine lynraske, dansbare låter. Kanskje noe mer dansbart enn hans utgivelser, her for 500 publikummere på Torshov – foreløpig med elektrisk gitar og fullt band – helt til strømmen går.
Da strømmen gikk
Og så går strømmen. Midtveis i konserten. Det møtes med et stort sukk fra dansegulvet, men som følges av en latter. Det var så enstemmig, dette sukket.
Da er det vel vanlig at en artist går av scenen, men Bombino og bandet blir. Og det samme gjør publikummet. De går ikke engang ut for en pause, og i dette øyeblikket opprettes et tillitsforhold, og som settes på prøve. Det kjennes i kroppen hos folk, og merkes særlig på femte og sjette minuttet uten strøm.
Foreløpig er det bare noen rømningsveiskilt som lyser. Men ingen tar den oppfordringen.
Det er ikke helt uvanlig å lese i artistintervjuer at «det norske publikummet suger». Vel, kanskje det er artisten i stedet. Oslo World-publikummet er helt rått.
Her de står, uten strøm, ler de, heller. Blant annet fordi at en blant publikummerne nyser – den høyeste lyden målt i salen på lenge.
Omlag ti minutter senere, er gulvet fortsatt stappfullt. Scenen likeså. Men nå kommer festivalsjefen opp på scenen, for å informere om at strømmen ikke bare har gått på Cosmopolite Scene, men i hele nabolaget. Publikummet sukker igjen.
«Welcome to Beirut», roper noen fra gulvet.
«Men!». Det er alltid et «men». «Bombino spiller akustisk i stedet!», annonserer festivalsjefen.
Kan det bli bra? Det gjenstår å se, men publikum er optimistisk. De tar festivalens oppfordring om å lyssette Bombino med mobilen i stedet, og stjerna skinner igjen. På akustisk gitar.
«See you next year», sier bassisten spøkefullt, men går av. Bass uten strøm? Heller stormende jubel for innsatsen hittil.
Musikken som aldri stilner
Konserten blir med selvfølge noe redusert, men det har liksom ikke så mye å si. De bytter en opplevelse med en annen.
Og det er nok ikke helt uvanlig for Bombino å spille strømløst. Men å måtte gå fra maksimum til minimum i desibelnivå, er ikke akkurat fristende for en musiker. Man bygger heller opp andre veien, og det ville vært forståelig dersom Bombino gikk av scenen, av såkalt «force majeure», forhold utenfor hans kontroll. Å likevel ta utfordringen på strak arm, er hylleverdig av ham, som artist.
Denne holdningen til musikk som aldri stilner, har blitt en sjangertypisk sak for Bombinos folk og musikktradisjon. Den vestafrikanske dansemusikken er nemlig ikke helt ukjent med å være forsøkt tiet, enten det skulle være raste strømmaster på Torshov, eller om det skulle være av bevæpnede jihadister og militser i Vest-Afrika.
Det så ekstremt musikalske Tuaregfolket, som Bombino stammer fra, og ørkenbluesen som sjanger, møtte den samme motvilligheten til musikk da radikale jihadister tok væpnet kontroll over nordlige deler av Mali så sent som i 2012. Da ble musikk forbudt med tortur og henrettelse som straff for utøverne.
Opprørske rebeller konfronterte hverandre i flere måneder, og i mars 2012 ba jihadistene om uavhengighet fra Mali. Konflikten omtales ofte som Malis borgerkrig.
For mange var dette tiden for å legge fra seg instrumentene. Men noen musikere ble aldri stille. De arrangerte heller konserter. Der noen brukte våpen for splittelse, brukte de instrumentene for å mobilisere. Med døden som risiko, brukte de musikken som våpen.
Når noen risikerer sitt eget liv for å uttrykke seg musikalsk, sier det noe om menneskets grunnleggende behov for å være nær musikken. Det er som om vi mennesker ikke bare trenger mat og vann, men også musikk.
Vestafrikanernes udødelige musikk har gitt håp i tragiske tider, og vært en resistent motstand mot hat og vold. Nå også strømmaster på Torshov.
Og denne musikalske resistensen er noe vi bør verne om, enten det er mot strømmaster, eller om det skulle være mot klubber i Oslo som trues med stenging.
