Den anerkjente filmviteren B. Ruby Rich sammenligner dagens filmindustri med den på 1930-tallet, under den store depresjonen. Å se film har blitt en distraksjon, mener hun, som kritiserer filmindustrien for å være mer bekymret for Netflix enn folkebevegelser #metoo.
På begynnelsen av 90-tallet var «queer»-begrepet relativt ukjent. I enkelte kretser hadde imidlertid aktivister og akademikere begynt å ta ordet i bruk for å verne om en egen skeiv identitet.
Blant disse var filmviteren og teoretikeren B. Ruby Rich, som i en artikkel i 1992 introduserte begrepet «New Queer Cinema» – en samlebetegnelse som omfavnet indiefilmer som på en annen måte enn tidligere tok for seg skeive perspektiver.
– Da fantes det så vidt skeive filmer, sier hun.
Professor B. Ruby Rich er i Oslo under Norsk filmklubbforbunds seminar om skeiv film, og forteller om skeive filmskapere hun mener ikke får nok plass.
– Gus van Sant var et navn. Allerede i 1986 kom han med filmen «Mala Noche»! Men det var andre også. Blant indiefilmene var det noen, få, skeive filmer.
«New queer cinema»
Og selvfølgelig har hun rett. Ikke mange av de mest kjente filmene fra slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet tar for seg skeive perspektivet overhodet.
Men noen gjør det, og særlig fremtredende var Gus van Sants «My Private Idaho» (1991).
Siden har betegnelsen «New Queer Cinema» blitt del av ordskiftet i internasjonal filmindustri. Den har også nådd Hollywoods storproduksjoner.
De siste årene har filmer som «Blå er den varmeste fargen» (2013), «Moonlight» (2016) og «Call Me by Your Name» (2017) vunnet gjeve priser.
– Ja, noen skeive filmer har blitt store. For La oss ikke glemme «Brokeback Mountain», som kom i 2005. Det var en enorm suksess, men det sørget ikke for noen vesentlig forandring. Jeg spør deg, er det mer enn én stor skeiv film i året?
– Kanskje en film fra hvert land?
– Ikke engang det. Noen blir ofte store og kritikerroste filmer. Men det er fortsatt ikke snakk om mange. Målet bør være at man skal kunne se dårlig film om seg selv på kino. Det høres kanskje rart ut, men den retten bør alle ha, sier hun.
– Skeive filmskapere må se fremover
Under foredraget legger B. Ruby Rich vekt på hvordan skeiv film nesten utelukkende fokuserer på fortiden, fremfor på det som foregår i dag. Hun peker på hvordan «Brokeback Mountain» (2005) har lagt handlingen til 60-tallet, «Call Me by Your Name» foregår på 80-tallet, og «120 slag i minuttet», fra 2017, viser aidssykes kamp for medisiner mot midten av 90-tallets Paris.
– Dagens homofile glorifiserer depresjonene og den harde kampen de som gikk før dem måtte utkjempe. Skeiv film ser oftest bakover på ferdig kjempede kamper, og hyller dem som var gamle nok til å være med og husker det.
Rich mener flere filmskapere kvier seg for å fortelle skeive historier fra vår egen samtid. En mulig forklaring, tror hun, er at de vil slippe å forholde seg til den teknologiske utviklingen:
– Ved å sette handlingen til annen tid slipper man å måtte bruke tid på Tinder og Grindr, en moderne form for dating som kan bli kjedelig for publikum.
Filmviteren håper at dette vil endre seg. At det går opp for filmskapere at kampen for skeives rettigheter ikke bare går framover. Noen steder begrenses også rettighetene til LHBTQ-personer.
– Politikken endrer seg. Det er steder hvor LHBTQ-personers rettigheter innskrenkes hverdag. Dette vil kanskje få noen til å innse at fortiden ikke er noe å glorifisere.
– Filmskaperne svever for høyt over bakken til å se det viktige som skjer
Rich mener at det ikke bare er skeive filmer som henger fast i fortiden. Hun mener hele filmindustrien er på feil spor. Filmviteren vil fremme filmer, både skeive og ikke, som endrer måten vi tenker på og vår oppfatning av samfunnet.
For Rich, var et intervju hun gjorde med skuespiller Julie Christe på 1980-tallet en øyeåpner.
– Dette var før hun hadde spilt i noen av Sally Porters filmer. Jeg spurte henne om hvorfor hun ikke hadde spilt i noen film av kvinnelige regissører, og jeg glemmer aldri hva hun svarte. Hun sa at «min historie er ikke noe interessant. Dette er en bransje styrt av menn, både blant regissørene og på styremøtene, alle avgjørelser blir gjort av menn og for dem er ikke filmer om kvinner interessante.»
Rich mener det er unntakstilfeller at filmer som handler om kvinner blir suksesser. Hun legger imidlertid ikke skylden på en mannlig styrt bransje.
Filmviteren har også liten tro på at diskusjonene rundt #Metoo og #Timesup har bidratt til særlig endring.
– Hollywood er mye mer redd for Netflix og Amazon enn det de er for #Metoo. Jeg tror Hollywood er livredde for hva som skal skje med industrien deres og hvordan den skal utvikle seg. Håpet ligger hos fremtidens regissører. Slutt å se bakover og begynn å se frem!
Hun sammenligner dagens filmindustri med den på 1930-tallet, under den store depresjonen. Å se film har blitt en distraksjon:
– Dessverre når ikke de gamle regissørene lenger fram med deres realisme, og de unge svever for høyt over bakken til å se alt det viktige som skjer.
– Vi lever i en ny verden
Rich vet ikke hvordan film vil utvikle seg fremover, men hun er sikker på at det vil komme endringer.
– Jeg tror kapitalismen snart tar slutt og blir erstattet av føydalisme. Dette må være i film. Filmer må informere om dette slik vi kan stoppe det.
Hun trekker fram tv-serien «A Handmaids Tale» som Rich håper kan bli inspirasjon for fremtidens regissører.
– Vi må ikke spekulere i fremtid langt vekk fra oss selv, men den som er svært nær. Å vise hva som skal skje, vannmangel, den politiske utviklingen og de økende forskjellene mellom folk avhengig av rase og bakgrunn. Sosial-dramaet har ikke slagkraft lengre. Nok drama og mer nærliggende Sci-fi!
– Det er nedgangstider for pressen også, hvordan kan dette påvirke filmen slik vi kjenner den i dag?
– Det vet jeg ikke om jeg kan svare på. Filmer baseres ofte på det som leses i pressen og nyhetene vi får presentert, når det svikter mister filmen en stor kilde. Det er en ting.
Rich mener også det er en utfordring at filmkritikken
– Filmkritikken er et motsvar til filmene. Filmkritikerne i dag må forholde til markedsføringen. Roger Ebert var en av veldig få som kunne velge fritt etter eget ønske hva han ville anmelde, i dag kommer jeg bare på to som kan det av dagsavisene. En av dem The New York Times.
