Per Kleiva gikk bort i fjor. Nå stilles han ut på Kunstnernes Hus, men det er verken en retrospektiv eller minneutstilling.
Noen kunstnere har en større personlig påvirkning på en enn andre. For meg er Per Kleiva en av disse. Da jeg som 17-åring besøkte hans retrospektiv på Trondheim Kunstmuseum, var det som om terskelen mellom meg selv og kunsten ble brutt ned. Aldri før, og sjelden etter, har en utstilling etterlatt et så stort inntrykk.
Kleiva var ikke bare Norges første pop-kunstner, han var også en politisk stemme. Dette kom både til uttrykk i hans kunstneriske produksjon og hans engasjement utenfor kunstscenen. Han var antiimperalist, miljøforkjemper og en sterk motstander av atomvåpen.
I tillegg til dette var han en ivrig forkjemper for kunstnernes rettigheter og bidro blant annet gjennomslag for at kunstnere skulle motta visningsvederlag, garantiinntekt og forhandlingsrett med staten.
Da Per Kleiva gikk bort i fjor, var en av de første tankene som slo meg at man nå kunne forvente en stor retrospektiv av hans arbeider à la «kjARTan Slettemark. Kunsten å være kunst» som ble vist på Nasjonalmuseet avdeling samtidskunst i 2013 – fem år etter Slettemarks død.
«Kniv i vatn» som nå vises på Kunstnernes Hus er ikke dette, men snarere en beskjeden hyllest. Så får vi håpe at Nasjonalmuseet plukker opp tråden når de åpner det nye museet ved Vestbanen.
En stedsspesifikk utstilling
En stor del av utstillingen går med til å fortelle ikke bare om Kleiva, men om hans særlige forhold til Kunstnernes Hus. Det var her han i 1968 åpnet sin første store separatutstilling og på toppen av sin karriere åpnet enda en i 1980. Utover dette har han også deltatt i en rekke gruppeutstillinger i samme visningsrom.
Linken mellomKleiva og overlyssalene understrekes blant annet av kuratorenes valg om å male opp Kleivas forslag til skoleutsmykning, som ble vist i modellform på Kunstnernes Hus i 1970. I «Kniv Vatn» opptar deler av utsmykningen et helt hjørne i utstillingen.
Dette knytter ikke bare kunstneren opp mot huset, men skaper også et oppbrudd i den ellers hvite kubeestetikken som preger overlyssalene i Kunstnernes Hus. Et vellykket kuratorisk grep som skaper liv og bevegelse i noe som ellers kunne blitt oppfattet som et noe sterilt visningsrom.
I tillegg til dette har kuratorene også valgt å rekonstruere installasjonen «Katedral», som Kleiva stilte ut under den nevnte utstillingen i 1968. Verket består av ni galger som henger fra taket. Under disse er en kvadratisk kasse, hvor det vokser gress. Midt på gresset ligger en stor gråstein.
Verket oppleves som et uttrykk for både liv og død. Galgene som så tydelig drar assosiasjonene hen til henrettelser, står i kontrast til det voksende gresset, som subtilt foreslår at livet fortsetter etter døden. Ikke i en religiøs betydning, men snarere svært konkret – vi dør, men restene våre, atomene vi består av lever videre. At verket på en eller annen måte kan fortolkes som et symbol på dualiteten mellom liv og død underbygges av tittelen «Katedral» – som jo tradisjonelt sett har vært åsted for både dåp (begynnelse) og begravelse (slutt).
Miljøengasjementet som ga ham internasjonal suksess
«Katedral» kan imidlertid også leses som et mer politisk verk. Hvor gresset og stenen representerer naturen, mens galgene kan forstås som et bilde på menneskelige ødeleggelser. Kleivas miljøengasjement er et bærende element i utstillingen, som også vises i arbeid som «Samisk bustad» fra 1980.
«Samisk bustad» ble laget i forbindelse med konflikten rundt utbyggelsen av Altaelva, som er å regne som en av Norges første og viktigste miljøaksjoner. Verket er en nøyaktig gjengivelse av en samisk lavvo, men i materialene tre og piggtråd. I utgangspunktet var materialene ubehandlet, men i kjølvannet av miljøaktivistenes tap mot staten, besluttet Kleiva å male hele verket sort og omdøpte det til «Samisk bustad anno 1980»: Han anså kampen som tapt.
Arbeidet er en av flere skulpturer som har fått plass i utstillingen. Felles for flere av disse er materialene; tre og piggtråd, samt at de var med når Per Kleiva representerte Norge på Sao Paulo Biennalen i 1983. Her ble verkene særdeles godt mottatt. Noe som kanskje ikke er så pussig i lys av at Brasil er et land som konstant kniver mellom å ta vare på sine unike naturressurser og økonomisk vekst.
For Kleiva var menneskelig ødeleggelse et sentralt tema. Vårt egoistiske og korttenkte forhold til våre omgivelser er en gjentakende bekymring som uttrykkes i hans arbeider.
Dragkampen mellom det gode og onde
Kleivas kunst er imidlertid ikke utelukkende dystopisk. Snarere oppleves de som helhet som en konstant dragkamp mellom det gode og det onde i mennesket. På den ene siden bor det i dem store visjoner, en tro på at kunsten kan endre måten vi tenker på til det bedre. På den andre siden avslører de vårt paradoksale forhold til våre omgivelser og hverandre, hvor vi konstant nedprioriterer disse til fordel for økonomisk vinning og politisk makt.
I tillegg til en rekke politiske arbeider, har kuratorene valgt å inkludere flere av Kleivas mer abstrakte, optiske undersøkelser. Disse står i sterk kontrast til de dystrere skildringene i politiske arbeider som «Blad fra Imperalismens dagbok (I, II og III)» som tydelig understreker krigens ødeleggelser.
Blant disse finner vi serigrafier som«Mellomspill» fra 1968. Et minimalistisk motiv med to fjellaktige former som speiler seg i hverandre: En rød figur merker oppover, mens en blå figur peker nedover. En rekke av disse er hengt tett på og bærer tydelige likhetstrekk med det nevnte forslaget til skoleutsmykning.
Til tross for sitt beskjedne uttrykk, er imidlertid ikke disse bildene å regne som upolitiske. Kleiva mente at skoleutsmykningen skulle inspirere barna til å bli bedre mennesker. Blant hans mer abstrakte arbeider finner man også titler som bærer sterke politiske budskap som «Vi mennesker/Støtt FNL» og «Grønt-raudt. Ein song til Ho Chi Min, i himmelen, og taket hans» som i og for seg viser til ulike sider av Vietnamkrigen – men, som sammen uttrykker en sympati med det vietnamesiske folk.
Kampen ut av lerretet
Kunstneren er nok kanskje mest kjent for sine todimensjonale arbeider, og i så måte gjør «Kniv i Vatn» en merkbar innsats for å også legge fokus på andre sider av hans kunstneriske virke: Først og fremst hans skulpturer. I den venstre overlyssalen vises imidlertid også en rekke verk som befinner seg i krysningsfeltet mellom det maleriske og det skulpturelle.
Blant disse finner vi både et av utstillingens eldste og nyeste verk, henholdsvis «Ved inngangen/Naima», fra 1965, og «Klode/Cloud», fra 2004. Førstnevnte er et skulpturelt oljemaleri, hvor kunstneren har tilført en metallignende relieff i øverste del av lerretet, hvor sylindere av ulik lengde stikker ut av flaten. Nederst i motivet har Kleiva påmontert en vannkran. Det nyeste av de to arbeidene, er et større maleri, hvor motivet er en stor sirkelaktig form – det kan både være en klode og en sky. Foran henger en håndrake som Kleiva har brukt til å påføre malingen som utgjør den skylignende formen.
Begge disse arbeidene skiller seg ut ifra det vi tradisjonelt assosierer med Kleiva: Hans flate, pop-kunstaktige uttrykk er her byttet ut med tykke, ekspresjonistiske malingslag, som i seg selv tilfører verkene en skulpturell overflate. De kan oppleves som en kamp mot det todimensjonale. Et ønske om ikke bare å sprenge grenser med sitt innhold, men også å bryte ut av lerretets ramme. De strekker seg nærmest ut i rommet.
Når disse verkene plasseres i samme rom som relieffen «Og jorda skal ein gong minnast for våre gjerningar» og skulpturene fra Sao Paulo-biennalen, understrekes bredden i Kleivas kunstnerskap. Han bevegde seg gjennom mange ulike uttrykk, og slett ikke alt var beslektet med pop-kunsten.
En verdig hyllest
«Kniv i Vatn» på Kunstnernes Hus er en verdig hyllest til en av det forrige århundrets mest sentrale norske kunstnere. Når dette er sagt, kan ikke utstillingen anses som en minneutstilling eller en helhetlig retrospektiv. Mange av Kleivas mest ikoniske arbeider mangler og det er ikke til å stikke under stol at kuratorene tydelig har ønsket å fokusere på deler, snarere enn helheten av Kleivas kunstnergjerning.
I lys av de romlige begrensningene som finnes på Kunstnernes Hus, var dette etter alt å dømme en god beslutning. Det ville simpelthen ikke latt seg gjøre å skape en slik utstilling i de to salene kuratorene har hatt til rådighet.
Gjennom å trekke fram Kleivas skulpturer, og latt disse bli et bindende element gjennom hele utstillingen, tilbyr imidlertid kuratorene en annerledes presentasjon av Kleivas kunstnerskap hvor hans todimensjonale og tredimensjonale arbeider stilles likt.
