Liv-Runi Antonsen
We Love the 2000's

Faktisk ganske fantastisk

Jo, da. Ett norsk medium var til stede under «We Love the 2000’s». Og her kommer Norges eneste anmeldelse fra helgas store throwback-fest, som faktisk var ganske fantastisk.

Vi er tilbake fra en tidsreise, som neppe tok lenger enn til det glade, dumme og kanskje også litt smarte 2000-tallet – en tid da man kunne bygge hele musikkarrieren sin rundt fallisk symbolisme.

For siden 2011 har det nostalgiske tullballet av en konsertkveld, We Love The 90’s, blitt avholdt årlig i Telenor Arena på Fornebu. Her har arrangørene, Nordic Beats, invitert publikum til en kveld proppfull av throwbacks, i landets største konserthall.

Det er unektelig gøy. Og publikum flest elsker det. Men tida går, og den nye retroen er kanskje The 2000’s. I år siktet de derfor mot det glade 00-tallet, da de for første gang arrangerte «We Love the 2000’s».

I den anledning hadde vi ikke stort annet valg enn å tilegne oss de dyreste billettene, og hedre tiåret som står bak kartleggingen av det menneskelige genom, smarttelefonen og Paradise Hotel. For selv om arrangøren selv visstnok mener at ingen norske medier var til stede denne kvelden, så var det minst ett. Og det mediet hadde VIP-billett ?

(Foto: Liv-Runi Antonsen.)

Den store overraskelsen

De som valgte å bare gå for de vanlige billettene, til den snille prisen av 699,-, hadde mer enn nok å se frem til. 25 av tiårets heiteste artister sto nemlig på plakaten.

Nå skal det sies at dette ble redusert til 24, da Cascada måtte avlyse sin opptreden, men alle fremmøtte kunne likevel nyte et forrykende show av artister som Wyclef Jean, Nelly, Sean Kingston, a1, Basshunter, Las Ketchup, Amy Diamond, Big Brovaz og så videre. Ganske kule navn, egentlig.

Mens hele Norges Stian Staysman Thorbjørnsen sto oppført som konferansier. En rolle han tilsynelatende var født til å tre inn i.

Det gikk også rykter om at en seleber overraskelse ville dukke opp i løpet av kvelden. Noen trodde det kunne være Akon, mens andre hadde hørt prat om Ne-Yo og Dido.

Jaggu fikk vi vrengt sokkene av oss. Før vi visste ordet av det, sto ingen ringere enn Charter-Svein i bar overkropp og fremførte «Kongen av Mallorca», bare tolv år etter han ble observert på norske tv-skjermer for første gang.

Fremdeles hersker det ingen tvil om at han vil bli sett tilbake på som reinkarnasjonen av et forbigått tiår. Publikumsreaksjonene snakket for seg selv. Glowsticksene begynte kanskje å gå tom for batteri, men stemningen hadde bare begynt å lade opp.

(Foto: Liv-Runi Antonsen.)

Så VIP verdt det

For de som virkelig slo på stortromma og punget ut med 1799,- for premiumbilletter, var det lite som ble spart på. Lista over de eksklusive frynsegodene var følgende:

· Egen VIP-inngang
· Vorspiel på VIP-området
· Egne VIP-barer med alle rettigheter
· VIP-toaletter
· Tilgang til Golden Circle
· Beste sitteplasser
· To drikkebonger

Bongene ble selvsagt brukt på to glass av husets beste (og eneste) sprudlevann. Perfekt temperert av et par isbiter. VIP-toalettet var kanskje det beste. Og så skal det sies at vi var temmelig skeptiske til løftene om de «beste sitteplassene», for det har hendt oss mang en gang at vi har sittet på Telenor Arenas tribune og lengtet ned til folkemengdene.

Dette ble dog aldri et problem, da kortsiden av tribunen med høy sannsynlighet faktisk var det beste stedet for å få med seg showet. Vi kan helt oppriktig si at vi nesten ble litt bergtatt, da vi så ut over en fullsatt Telenor Arena, med glowsticks og blinkesko så langt øyet kunne se.

(Foto: Liv-Runi Antonsen.)

Aldri sett maken

«Dette er akkurat som på Tomorrowland», hadde vi sikkert tenkt. Om vi bare noensinne hadde vært der, da. Men fra spøk til revolver, så skal det sies at jeg aldri har sett på maken her til lands.

Musikken som spilles har også den magiske evnen å kunne ta deg tilbake til en enklere tid. En tid da DJ Aligator kunne bygge hele karrieren sin rundt fallisk symbolisme. En tid da kulturell appropriasjon var like stuerent som Markus og Martinus.

Av kveldens mange høydepunkter, er det fremdeles ett som skiller seg ut. Dette er selvsagt når Dina fremfører «Bli hos meg». Plutselig savnet vi faktisk 2003, ZTV og en god sakkosekk.

Alt i alt hadde undertegnede en helt fantastisk aften, og sitter igjen med to ting han vil sende ut i universet: Den første er at dersom du får muligheten til å ta del i «We Love The 2000s», så er det absolutt verdt det. Den andre, er at dersom du leser dette, Dina, så står kontaktinformasjonen min øverst i denne omtalen.