Philip Emilio

– Jeg tenker mye, men sier lite

Oslo-rapperen Philip Emilio (28) sjarmeres ikke av de høylytte. Men vi fikk ham til å snakke ut om Sissel Kyrkjebø og R&B-humor.

– Jeg har inntrykk av at det er veldig mange som er veldig mye.

Han snakker om sin siste singel, «Gal for meg». Philip Emilio lagde låta mens han tenkte på en type folk han ofte møter på. 

– Det er mange ekstroverte folk, på byen og sånn, som ofte er litt for «loud», bare. Kanskje de forventer en viss respons fra meg, men så blir de skuffet når de ikke får det. Det er kanskje noe folk tror, at jeg også er veldig frampå, på grunn av det jeg driver med. Men jeg er heller en kar som tenker veldig mye og sier lite.

Kjenner du ham godt, er han kanskje han som snakker mest, men på et vors der han ikke kjenner noen, velger han gjerne selv å være den skumle karen i hjørnet.

–  Det som inspirerte meg til selve låta, var sånne typer scenarioer som når ei jente tar kontakt ved å være litt mye, og du tenker «det her funker ikke».

Fra følelser til musikk

Siden Oslo-artisten debuterte med singelen «Lock You Down» i 2011, har han satt saftige spor som artist og medlem av plateselskapet Nora Collective, i selskap med andre markante stemmer som Arif og Unge Ferrari. I fjor slapp han sin debut-EP «VIII», som han i løpet av 2018 har fulgt opp med sporene «Nummen», «Ingen av dine venner» og «Love/Tarifa».

Vanligvis bruker ikke Philip Emilio en spesifikk hendelse når han lager låter, heller en konkret følelse eller tanke.

– Det som trigger låt-ideer, kan være alt fra en film, til noe helt konkret som skjedde. 

Alle låtene som har vært ute i år, har jeg vært med og lage fra bunnen av, sier 28-åringen som har bodd stort sett over hele hovedstaden.

– Noen ganger går det i å først høre på musikk med produsenten, og snakke om hvor vi skal legge oss i landskapet. Er det mye av en ting i samtidsmusikken, så kanskje vi gjør noe helt annet. Kanskje vi hører på gammelt og nytt. Snakker om vokalen. Sparrer litt. Jeg er ikke så fan av ferdige beats, fordi da får du et press på at du skal bli fort ferdig med teksten. Jeg liker å ta meg tid mens de andre lager produksjonen.

(Foto: Akam1k3)

Fjernt fra Holmlia

Philip Emilio er fornøyd med det han ser på den norske urban-scenen i dag. 

– Når det er mye av en sjanger i andre land, så er det gjerne både bra og dårlig, men i Norge synes jeg nivået er stort sett bra. Norge er et lite land. Vi må ikke glemme at vi består mye av bygd og småsteder. At urban-sjangeren har blitt stor her, er ganske spesielt, egentlig. Det bygdefolk hører på, kan være noe veldig fjernt fra hva en kid fra Holmlia hører på. Det jeg føler fungerer turnémessig over hele Norge, er gla’pop. Jeg har hørt fra folk at det først er de siste årene av karrieren til Karpe, at de har kunnet gjøre shows på Bygda også, og ikke bare byene, sier han.

– Men i tillegg til internett, innvandring og globalisering, har det jo også vært mye «blandingsbarn» der ute. Spesielt i dag. Hvem som helst kan på en måte kjenne seg litt igjen i urban-sjangeren. 

Sev er Philiip Emilio halvt chilensk, halvt filippinsk og født i Norge. Faren er politisk flyktning fra Chile, men artisten har etter mye flytting fra skole til skole, god erfaring med å bli satt i samme bås som muslimer fra han var yngre, bare fordi han var mørkhuda. Det er noe han har sett seg litt lei på.

– Det er ikke galt at folk misforstår deg. Men det er veldig lett å putte alle utlendinger i samme bås, og ikke se at alle er forskjellige mennesker, med ulike interesser og ulik bakgrunn. Bare fordi Hassan og Carlos er brune, må ikke det bety at de har samme kulturelle bakgrunn. Jeg har opplevd å høre omtrent alle skjellsord du kan bruke om utlendinger.

Han tror slike erfaringer også er positivt. At han har flytta mye, sett mye. Fått ulike inntrykk.

– Jeg tror at det gjør at min musikk er såpass bred, sjangermessig. Du får ikke bare en ting fra meg, men ting som er miksa. Jeg har også hørt på mye forskjellig. Fått mye kultur hjemmefra. Det har foreldra mine vært opptatt av. Jeg er et produkt av mange ulike omgivelser. Musikken er også det. 

– Tenkte på Sissel

Han mener nordisk urban også har større en tendens til å hente inspirasjon fra den franske urban-scenen i dag, i tillegg til Statene.

– Og jeg ser at flere også blander inn latino og afrobeat, og putter inn litt arabiske ord, som man riktignok gjør en del i fransk urban. PNL fra Paris har mye arabisk blanda med fransk og sånn. Det er litt det samme som danske Gilli for eksempel også gjør. Jeg synes det er fett at man hører at det er flere inspirasjonskilder, enn kun den amerikanske. Men det vil jo alltid utvikle seg, og det vil alltid være trender. Noen starter trenden eller gjør den best, og blir store på det, også har du de som kan gjøre ting utenom.

– Uansett vil det alltid være en utvikling, med tanke på at hiphop er jo et produkt av sampling, så du kan jo egentlig rappe oppå hva som helst. Da kan sjangeren flytte seg hvor som helst, egentlig. Det vil alltid bli en ny ting. Plutselig er det noen som rapper over 70-talls disco. 

– Hva er det rareste du har vært borti av rap-samarbeider? 

– Jeg synes den Sissel Kyrkjebø og Warren G-greia er ganske «out there». Det er Warren G fra LA, liksom. Det er westside. Også er det Sissel Kyrkjebø, herfra. Haha.

Det var også det første Philip Emilio tenkte på da han var i LA for første gang, og kjørte forbi et skilt av Warren Gs første album, «Regulate…G Funk Era».

– Der står han og henger på et skilt. Jeg tenkte ikke på låta med Nate Dogg. Jeg tenkte på Sissel Kyrkjebø. Og så fikk jeg lættis. Det er faktisk jævlig gøy. Kanskje jeg og må gjøre en sånn move, ler han. 

– Sissel er rå. Sykt fin stemme. Men tenk på det, det der følte jeg var en «last exchange of worlds», liksom. Jeg gir deg dine fans, du gir meg mine. Og så tjener vi penger. Det er jo business. 

(Foto: Akam1k3)

Lagd mange sjuke låter

Selv har han aldri gitt ut låter som han ikke føler henger helt i tråd med ham selv som artist. 

– Men jeg har laget mange sjuke låter, som jeg aldri har gitt ut før, ler han.

Det har gått mye køddesanger. Blant annet en som het «Vi tjener penger». Ryktene skal ha det til at den gikk så godt i omløp i de rette foraene, at Karpe hørte på den backstage for å le seg i hjel, eller fyre seg opp før de gikk ut på scenen.

– Men da jeg var yngre, lekte man jo med det for å finne ut av stilen sin og sånne ting. Vi kunne lage verdens største gangsterlåt med masse skyteeffekter, for eksempel. Gjorde mye rart, bare for å eksperimentere med lyder. 

Men å bruke overdrivelser og humor som virkemiddel i tekst, tror han er vanskeligere i norsk r’n’b-sammenheng om man vil være seriøs. 

– Det er så følelsesbasert musikk, at det handler mye om hvordan du leverer det. Skal ei låt være trist og morsomt, kan jeg ikke finne en mellomvei. Men jeg har gjort det på kødd. Det finnes jo muligheter for det, men det blir fort veldig parodisk. Det blir ikke Eminem, akkurat.

– I norsk litteratur og poesi, har man mange eksempler på at mørk humor fungerer som virkemiddel for å balansere opp tematikk som kan være veldig mørkt og sentimental, går det ikke for norsk r’n’b?

– Hvis du forteller en historie med r’n’b, og putter inn litt jokes, så man kan le litt innimellom. Nå ga du meg en idé, så kanskje jeg skal prøve.

Men å gjøre noe sånt på norsk, det er det ikke helt bredden for enda, tror Philip Emilio.

– Det er veldig mange unge i sjangeren. De vil kanskje være litt sånn «current» og fete, og «her og nå».

Full og varm i tynn anorakk på Island

Her og nå, er også Philip Emilio. Turnert på flere festivaler i sommer. Siste konserten han har gjort nå var blant annet i Lofoten. Der var de tydelig litt sure over at det ikke var godt nok promotert at han skulle komme:

– Jeg var på Kiwi der for å kjøpe en lader, og så sier hans om står bak kassa: «Hæ? Hvorfor er du her?». Han var sur fordi ingen hadde gitt ham informasjon, ler han.

Iceland Airwaves i Reykjavik var hakkene bedre promotert.

– Det var veldig fett, og lagde litt musikk med islandske folk. Björk var der i crowden. Det var jævlig kaldt der. Også er det jo så flatt, at vinden bare skjærer gjennom. Jeg gikk i en tynn anorakk. Men det gikk bra, jeg ble full, så jeg ble varm. Det var crazy. Islendere er gærne. De var veldig trendy der. Mye mer utlendinger og masse farger på klærne. Det så ut som folk var dratt ut av Instagram. Haha. 

– Også har de ingen trær.

– Ja! Det var dét som mangla! Ikke et eneste tre. Jeg så bare steiner. Det var derfor jeg ble deppa, for det var ikke ett tre der. Jeg er jo fra jungelen, jeg er nødt til å se trær. Det var weird. Men det var fett. 

Trær er det heldigvis en del av i Oslo, som også blir neste stopp for artisten som står på Rockefeller 22.november.

– Jeg vil spille en del nye greier, og det jeg har gjort fra 2015 til i dag. 

– Hvem tar du med deg?

– Det er de du tror – også er det et par til som du ikke hadde trodd. Kanskje, sier han med sitt lureste glis. 

Han har tross alt nettopp funnet ut at det mangler trær på Island.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2019 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.