– Foruten tre låter i 2017, har jeg har ikke gitt ut noe siden 2016. Det var fordi jeg var på et major label, de holdt på en måte litt igjen. De var opptatt av at det skulle være store, kommersielle singler. Det forstår jeg jo, og sånn fungerer det for et major label. Men det var ikke det jeg var ute etter.
Derfor stoppet det opp litt i en periode for Benedicte Izabell Ekeland. Etter at hun forlot Universal, har hun fått sitt eget indielabel på beina sammen med Tore Pang, STVG Kartell. Hun har blitt sin egen sjef, hatt full kunstnerisk frihet, tatt alle avgjørelser selv. Dermed kunne debutalbumet «Skyt Meg» omsider møte verden forrige fredag.
Ren rap-utgivelse
– Da jeg begynte for meg selv, begynte jeg også prosessen med å sortere alle låtene på albumet, for det er ganske mye sprik i de forskjellige lydbildene, sier Stavanger-rapperen, i ferd med å fortære sin burger med potetpinner på harrykule Oslo Plaza, før releasekonsert på nye Påfuglen Perlen. Det å gå sin egen vei var det eneste riktige, mener hun.
– Jeg hadde aller mest lyst til å gjøre en rein rap-utgivelse. Jeg ville at fokuset skulle være på rap. Det her er mye mer direkte, enn det jeg har gjort tidligere. Samtidig som det også er litt elementer av synging, og det lett sårbare, nedtona, med myk vokal.
Hun skriver alle toplinene selv, i tillegg til all tekst, mens Håvard Rosenberg har vært hovedprosent, mens Steven Bishop har miksa det hele.
Foruten avslutningslåta, som hun selv mener er veldig flåsete, og referer mye til historiske personligheter, er «Skyt Meg» en veldig personlig utgivelse, og referer til et nyere erfaringsarkiv, om hun kan si det så kleint.
– De mest personlige er helt klart de skitsa som «Rollemodell», «25 sting», og «Gå med meg».
Sistnevnte er også hennes desiderte favoritt.
– Den skiller seg veldig ut soundmessig, i at den er veldig soul- og blues-inspirert, med masse sang, mens resten er veldig rappete. Jeg mener jo at «Gå med meg» er noe jeg aldri har hørt i norsk hiphop før. Jeg synes det er rart ingen sagt det før, så da må jeg si det selv, ler hun.
– Men det synes jeg er kult da, hvis jeg kan lage noe unikt. Prøve å finne min egen sound. Det viktige for meg er å gjøre det jeg føler for, og prøve å få til noe som ikke passer på listene til P3 – og det gjør jeg jo ikke heller, haha. Så det klarte vi jo. Great sucess.
Gjøre sin egen greie
Å gjøre det man føler for er også et viktig premiss for STVG Kartell: At artistene selv skal bevare et selvstendig image og uttrykk.
– Artistene våre har jo helt forskjellige sound. Nesten ingen har noen kommersiell verdi enda. Alle får gjøre sin egen greie, og det synes jeg er superviktig. Hvis ikke hadde det ikke vært noen vits å ha et indielabel. Da kunne alle bare dratt til Sony eller Universal og kun laget hits. De signerer jo alle nå, uansett, så det hadde ikke vært vanskelig nå og komme inn der.
Hun ler høyt, men mener det på alvor:
– Men de gjør jo det. Det er helt utrolig.
Det skyldes store omveltninger i bransjen, mye skjer på kort tid, noe Izabell selvfølgelig er klar over.
– De som jobber på Universal digger jeg. Men vi fikk det bare ikke til å funke da. Man må bare anerkjenne at man hadde forskjellige visjoner. I dag skjer jo ting mye kjappere enn før, og man kan skyte seg selv i foten hvis man skal lage lange strategiske planer for en artist om samarbeidet ikke funker. Ting må skje kjappere i dag.
Og det er vondt å skulle gi ut noe du ikke står helt inne for. Det er ikke Izabells metode. Hun hadde det litt sånn da hun ga ut låta «På sia».
– Teksten var pissekul, det står jeg for, men hele soundet hadde ekstremt overdrevet autotune, og masete vokal. Jeg føler en av styrkene mine er stemmen min, også plutselig skulle det være sånn skam-pitcha og helt irriterende å høre på. Så den kunne jeg vært foruten, egentlig, ler hun.
– Sånn sett har det vært digg å bare vært egen sjef, for da er det jeg som bestemmer hva som skal ut, og da må jeg jo også stå for det.
Men det å drive et indie-label skal også være økonomisk gunstig.
– Skal man leve av det, er det jo masse jobb. Man må tenke over hvor man vil hente inn pengene sine. Vil man ha mange millioner streams, vil man kanskje ikke få hardcore fans, fordi man lager kjempekommersielle hits, men man havner på en spilleliste med masse følgere. Det er én måte å gjøre det på.
Izabell prøver heller å bygge fans:
– Jeg føler at vi begynner helt på ny. Og så kan jeg heller tjene mer på konserter, og på å bygge fans. At jeg får det gjennom alt jeg gjør, og ikke bare baserer meg på å lage en stor låt.
Hjemmelaget
Nå er hun mest fornøyd med at debutalbumet er 100 prosent Stavangerprodusert og basert – foruten tittelsporet som er miksa av Poppa Lars, og OnklP som gjesterapper på «Millionæh». Ellers har hun også selskap av gode gamle Kriminell Kunst og den ganske ferske Icy Arn blant flere på sistelåta «Ka du vil».
– Det føles veldig deilig ut, for jeg har aldri følt meg helt hjemme i Stavanger. Jeg har flytta veldig mye rundt, og det eneste som knytter meg til den byen, er dialekta mi, og resten er… jeg vet ikke. Nå, endelig føles det sikkelig som at jeg endelig har fått kommet hjem. Som om folk har stilt opp. Det er ganske herlig. Det er også viktig å få miljøet samla.
Hun mener det har vært en lei tendens i Stavanger, at folk har holdt på hver for seg.
– Man har ikke villet samarbeide, fordi man har trodd det skulle skade sine egne verk. Det er en helt merkelig tankegang. Men det begynner å endre seg veldig nå, spesielt med de som er yngre.
Fra fritidsklubb til hovedscene
Hun ser det også i store deler av rap-miljøet. Den norske rapscenen i dag, synes Izabell er «pissekul».
– Det er vanvittig mye bra. Det er jo helt overflod nå av norske rappere nå. Men jeg synes det er for mange som kjører på samme sound. For mange er for redde for å skille seg ut, eller gå andre veier, enn det som allerede er gjort. Alt har samme sound.
Samtidig mener hun kvaliteten på norsk rap er mye bedre i dag.
– Jeg føler hele den norske hiphop-scenen er mer profesjonalisert nå enn før. Det har gått fra å være fritidsklubb-aktivitet, til å bli noe festivaler booker på hovedscenene sine. Det er jo skamkult.
– Hiphop har jo en unik evne til å fornye seg, og det er det som gjør at jeg tror det kommer til å være en stor del av populærkulturen lenge også. Man kan blande det med så mange sjangre at man hele tiden kan gjøre det aktuelt. Så har vi fått så ekstremt mange sub-sjangre og hybrider.
Selv foretrekker hun skitten, dusty, samplebaserte sound.
– Sånn New York vibe. Det er det jeg vokste opp med. Jay-Z er han jeg har hørt mest på.
Mens som artist liker Izabell å eksempelvis blande trap med sjangre som blues og soul. For det er det viktigste for henne, å kunne gjøre det hun selv vil som artist. Og da var plutselig ikke P3-listing så viktig lenger, heller.
– Det tenkte jeg akkurat nå. Det er virkelig ikke viktig. Men den gangen da det var viktig, så fikk jeg jo flere låter lista der. Best of both worlds.
Hør albumet «Skyt meg» her:
