Reisebrev fra Insomnia

En reise i mørket

Insomnia har outsiderperspektiv, gir friskt pust til «verdensmusikk»-konseptet og gjør Tromsø om til byen som aldri legger seg.

Våkner igjen. En idiot ringer via Snap før klokka har rukket å bli 07 på en lørdag. Lite digg om man for eksempel har sovna for to timer siden. Ironisk nok, blir det en ufrivillig scene dedisert til Eriks Skjoldbergs «Insomnia», med tanke på at det er mørketid; for filmen er jo spilt inn her. Eller det vet jeg ikke, men historien blir bedre av det, ikke sant. Det er «Scandic Noir» på et Scandic Hotel. Selv om det egentlig er et Thon-hotel. 

Byen har forma mang en særprega personlighet. Jørn Hoel. Anneli Drecker. Arthur Arntzen. Mads Gilbert. Steinar Albrightsen. Egon Holstad. Bjørn Torske. Her er Jungeltelegrafen Arne Berg vokst opp, og som kan informere på melding fra Las Palmas, at «Cinema Paradiso» jo egentlig er filmen om ham – sønn av en av de som starta Norges lengstlevende kino som fortsatt er i drift: Verdensteatret.

Tromsø er en verdensby for verdensborgere. Du trodde kanskje den sedvanlige Tromsø-turist var middelaldrende middelklassepersoner som kom for å oppleve «færsk fesk», hummer, nordlys og hvalsafari? Nordens Paris, 9000-byen, eller også «69-byen» (Wikipedia it).

Sør-Afrikanske Faka under Insomnia. (Foto: David Jensen)

– Nordlendinger, vettu

Navnene kommer av dens internasjonale historie som handelsby, utelivsby og startplass for ekspedisjoner av ulike slag. De siste 10-30 årene også verdenskjent elektronisk klubbmusikk, via navn som Bjørn Torske, og ikke minst Insomnia-festivalen som har blitt arrangert siden 2002. 

Verdensborgeren Bjørnson selv kunne i sin tid rapporterte til sin Karoline at «her er kun Champagne og spetakkel».  Spetakkel kommer det til å bli mer av nå; vi skal inn i en smeltekladd av klubbmusikk fra alle verdenshjørner. Nærmere bestemt studentersamfunnet Driv. Enda nærmere bestemt til Isbjørnscenen.

Tunge instrumentale rytmer fyller lokalet. Det er vanskelig å si hvem eller hvor han er fra, men her kommer verden beviselig nærmere, og forsones i kulturen: Der man kan prate om disse udugelige israelske diplomatene i Norge med den palestinske filmskaperen og aktivisten Mohamed Jabaly, som står og filmer dj-en i et hjørne, før han i neste øyeblikk sier «enjoy the Israeli artist that’s up next» med et fårete glis.

Ja, for sånn er det her. Pet, peace and love.

Bokstavelig talt: Jeg er tvunget til å bevitne scenen «veldig rusa og ung person kliner med en hen antakelig vil angre på i morra,» uten at jeg skal gå nærmere i detalj. Brått befinner meg inni en rygg, eller så er ryggen inni meg.

– Nordlendinger vettu, mener Svanhild Landvik, alias DJ Svani, som selv spiller under festivalen. Og nordlendingers oppfattelse av intimsone, det er en bra ting, ser det ut til at hun mener.

Altså kan du lett dra hit alene og til og med være blyg. Folk vil definitivt ta kontakt om du vil eller ei. God stemning, er det også. Føles det som.

Det synes også DJ Svani. Hun synes det er beundringsverdig at Insomnia samler elektronisk musikk fra hele verden, setter den på kartet, på flere måter.

– Og det på et lite og avsidesliggende sted som Tromsø. I samarbeid med andre aktører får de også booket artister som for andre norske festivaler ville vært økonomisk mulig. Og det er kult. Som for eksempel Fatima Al Qadiri.

– Det er en festival for spesielt interesserte med innslag av folk som ikke helt vet hva de går til. Og jeg synes det var ganske god stemning.

 

Moskva-baserte OL. (Foto: Tina Derakhshan)

From Russia with love

På vei til backstage møter vi på den glade Moskva-beboeren OL som er godt fornøyd med å være et av innslagene på høstsabbaten i Tromsø – enda han har vært mest i Moss (!) de gangene han har vært på Norgesbesøk.

– Det jeg synes er interessant, er at man merker et større felleskap, rent kulturelt, på slike greier som dette. Jeg merker at det er flere ting vi har felles for nordlige områdene, som i Russland og Norge, en slags stemning og vibe, som gir seg til kjenne rent musikalsk, og estetisk, sier han.

Han tror det kan ha noe med en slags overlevelsesmekanisme å gjøre, eller i hvert fall noe som kommer i møte med mørketid. Noe som kanskje kommer automatisk av å bo lengre nord, i møte med kaldt vær, for eksempel. Og et lynne, kanskje.

– Jeg mener i hvert fall å kjenne igjen felles elementer i norsk elektronika, med nord-russisk. Jeg har hørt meg opp en del på norsk elektronisk musikk, og hører fortsatt mye på det. Jeg har eksempelvis møtt Bjørn Torske flere ganger. Og han har spilt flere ganger på festivaler i Russland.

Han skal egentlig gå, sier han, men går aldri. Det kommer nye samtalepartnere til. Og rett som det er, er man tilbake på et dansegulv igjen.

Golin (Foto: Mats Gangvik)

Booker aldri samme artist

Insomniafestvalen springer ut fra Tromsøs lokale elektronikascene, en av sine første av sin sort i Norge. Den fikk sin unnfangelse av et fåtall pionerer som var nysgjerrige og utforskende, og ble involvert i elektronisk musikk – Biosphere, og andre var Mental Overdrive, Bel Canto, Bjørn Torske og Röyksopp. Insomnia ble født ut av denne klubbscenen, og lokalradioen Brygga lokalradio, som var møtepunktet for i det som i utgangspunktet har vært en veldig rock-dominert og -fokusert lokalscene.

– For det første booker vi ikke en artist mer enn en gang, sier Tommy Ose i Insomniafestivalen.

Han snakker om et av visse kjerneprinsipper festivalen har for å opprettholde en viss stamina, vitalitet og integritet. Det er flere grunner til at de ikke gjenbooker samme artist, blant annet å unngå å skape «favoritter», og samtidig være aktivt frampå når det kommer til å oppdage ny musikk.

– Det er også for å holde oss unna bakstreverske forsøk på å gjenskape «fortiden», forteller Ose.

Eneste unntak er Biosphere, Elektronika-Norges «grand old man», eller «Gudfaren», som har fått komme tilbake tre ganger.

Skjønte ikke elektro

– Taglinen vår er «Music movement, new ideas». Det vi gjør er at vi involverer uavhengige gallerier og aktører i byen i festivalen, som er utenom de tunge institusjonene. Slik støtter de mindre aktørene hverandre, litt dugnads-feeling.

Samarbeidet med Kunstakademiet trekker inn studenter til Studenthuset Driv, der alt foregår, som lager dekor og presenterer noen av sine arbeider på venuen.

– Det er ikke under noen streng regi fra oss. Det er en del av dealen. Da kan det hende at ikke alt blir strømlinjeforma, men det er alltid noe nytt og spennende. Vi gir det en plattform, litt på samme måte som vi tenker med musikken, at vi gir en plattform til mindre artister å uttrykke seg på. Det er viktig i en by som Tromsø, der miljøene er små, der vi heller fremstår som en gruppe venner som kommer sammen og lager noe fett.

Og de har mulighet til å jobbe på den måten.

– Vi er jo prisgitt det, fordi vi skaffa offentlig støtte, og er ikke avhengige av store billettinnttekter, og store sponsorer som blander seg inni det kunstneriske. 

Utafor Norge

Fra å hovedsakelig fokusere på lokale og norske artister i begynnelsen, vokste festivalen fort til å dekke mer nordiske og internasjonale artister, ettersom festivalen vokste til å bli del av større internasjonale nettverksprosjekter, for å opprettholde finansieringa – noe som ikke var så enkelt i starten.

– Nasjonale og statlige finansører hverken skjønte seg på, eller verdsatte elektronisk musikk, eller kulturen rundt, forteller Ose.

At Insomnia fortsatt er med i disse internasjonale nettverkene er på grunn av den pioneér-virksomheten og ånden til smarte Insomnia-stabere, en ånd som ikke er så ulik den de første elektroniske musikerne i Tromsø hadde, mener Ose:

– De så utafor Norge. De så til London, til USA, de abonnerte på musikkmagasiner utafor Norge. De hørte på radio, lagde kassetter og sendte rundt, de bygde opp den scenen her – Mental Overdrive, Biosphere, Torske og flere. De starta det som i dag er den første elektroniske musikkscenen i Norge.

(Foto: Tina Derakhshan)

Nye perspektiver

Insomnia har også mulighet til å bringe inn litt andre perspektiver til andre festivaler på kontinentet, mener Ose.

– Vi har blant annet presentert mye samiske artister, og er opptatt av å vise at selv om vi ikke er medlemmer av EU, så er vi jo del av Europa. Dette er jo Europa. Det er lett å bli navlebeskuende på kontinentet. Når vi har det «utafor»-perspektivet, er det et friskt pust, noen ganger et provoserende pust.

For nord i Norge betyr nasjonenes grenser noe ganske annet, enn lenger sør.

– Vi reiser gjennom Finland for å komme til en annen del av Norge, for eksempel. I Tromsø har du samer, finner, svensker, russere, alle folk. Jeg tror det har noe med størrelser på byer å gjøre, at man blir lettere invitert med. Kanskje ikke så klikkete. Man er mer interessert i hva folk driver med, og å invitere hverandre med. Vi er mer en del av ett, enn at vi er så opptatt av hvor hverandre kommer fra, sier han.

DJ Svani. (Foto: Anastasija Kuprejeva)

Bra nachspiel

Insomnia har også sine historier, og har satt sine preg. Ryktet skal ha det til at Stephen O’Malley fra Sunn O))) en gang under sin gig i Berlin dro frem ei fjær som han en gang fikk av Tommy Ose under Insomnia, mens han omtalte fjæra som et varmt minne fra Nordens Paris og menneskene der, uten at han en gang visste at Ose selv stod i forsamlingen på Berghain den kvelden.

Med tanke på de legendariske nachspielene festivalen har rykte på seg for å arrangere sier det seg selv, kanskje. Så også denne gang: Det var så mye røyk i bunkeren at DJ Sotofett så ikke sine egne hender da han skulle mikse under sitt seks timer lange sett, Sonars utsendte fra partybyen Barcelona mente det var dette feteste de hadde overvært, mens Omar S bare nikka der han satt på subben: «hell of a party, man! But I got a hell of a headache.»

Vi er noen årtier unna Bjørnsons byturer i Tromsø, så skulle jeg skrevet hjem til hovedstaden, ville  jeg si det gikk mer i blå Gajol, enn Champagne. Men spetakkel er kanskje riktig beskrivelse fortsatt. Og godt er det.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.